SENSKADER AV ANTIDEPRESSIVA - HVA GJØRES FRA FAGLIG HOLD?

Åpent brev til helsemyndigheter, leger, legemiddelprodusenter og pasientforeninger

Her i Norge finnes det anslagsvis 10.000 mennesker[1] som har fått varige skader av SSRI-medikamenter, også kalt "lykkepiller". I tillegg kommer alle dem som ikke klarer å avslutte medisinering grunnet kraftig abstinens.

Det har imidlertid vist seg vanskelig å få gjennomslag eller støtte for at alvorlige bivirkninger forekommer. Hver gang det forsøkes belyst i mediene, oppstår sterke protester fra fagekspertisen. De kaller medienes omtale for skremselspropaganda og mener at det har blitt for mye ensidig negativt fokus på medikamenter som har gjort livene til hundretusener lettere å leve. Deres hovedargument for å tilbakeholde negativ informasjon er at den skremmer mange mennesker fra å ta medisinen sin.

Det er naturligvis et viktig poeng. Men helsemyndighetene må selv bære ansvaret for at folk blir skremt. Usikkerheten rundt disse medikamentene opprettholdes så lenge fagekspertisen ikke utreder hvorfor alvorlige skader forekommer.

Punktene under har neppe gjort brukerne tryggere:

Nylig ble det avslørt at Statens Legemiddelverk visste om negative bivirkninger allerede for 15 år siden. Uten å informere om det.[2]
Det finnes ikke vitenskapelige bevis for at lavt serotoninnivå i hjernen fører til depresjon.[3]
De aller fleste opplever problemer når de skal seponere medisinen. Fagekspertisen kaller det sponeringsproblematikk istedet for abstinens, og mener problemene er overkommelige. Men dette er abstinens; for når man trapper ned medisinen, kan man få store problemer. Trapper man opp igjen, avtar problemene. Dette er abstinens, fordi noen brukere får problemer de ikke hadde før medisinering. Noen blir så syke at de ikke kan slutte. [4]

Vi som fikk medisinene på 90-tallet, ble fortalt fire store løgner. Medisinene ble fremstilt som nødvendige, som grundig utprøvde, uten alvorlige bivirkninger, og som ikke-avhengighetsdannende.
Ettertiden har vist oss at medikamentene hverken var nødvendige, grundig utprøvde eller ufarlige. Sjokkerende nok er dette informasjon som fremdeles ikke blir formidlet til nye brukere.

Helsemyndigheters påstander kontra brukernes erfaringer

Det har vært gjengs oppfatning at bivirkningene ved bruk av nyere antidepressiva er milde og forbigående. Dette er ikke korrekt. Noen mennesker får en rekke psykiske og somatiske tilleggsplager under medisinering som de ikke hadde før. Plagene avtar ikke nødvendigvis selvom man seponerer medisinen.

De fleste SSRI-skadde beskriver senskadene som en slags kortslutning både i hjernen og kroppens autonome system. Tenker man på at dette er potente medikamenter som virker direkte inn på hjernens kjemiske struktur, burde det være innlysende at feilskjær kan forekomme.

Det har vært vist forbausende liten interesse fra faglig hold å finne ut hvorfor alvorlige bivirkninger og senskader forekommer. Fagekspertisen hevder at plagene pasientene får skyldes eskalering av den psykiske grunnlidelsen og ikke medikamentet.

Jeg skulle gjerne visst hvordan de kan komme til denne konklusjonen uten å utrede folk. Spesielt fordi dette ofte skjer mennesker som har levd i årevis med sjelelig smerte uten å være i nærheten av å oppleve de plager som de får under medisinering.

Bivirkninger er underrapportert

Fordi behandlere generelt er ganske ukjente med bivirkninger, forsøker de først å øke eller redusere dose eller bytte medikament istedet for å hjelpe pasienten med å seponere og håndtere problemene hensiktsmessig. Slik pågår forsøksmedisinering til skadene er irreversible. Da blir man tilbudt nye medisiner for plagene man har fått av SSRI!
Veldig mange pasienter opplever dessuten at behandler ikke sender inn meldeskjema til bivirkningsregisteret. Slik blir det en ond sirkel: bivirkningene du opplever, blir ikke registrert fordi de ikke finnes eller beskrives som sjeldne i Felleskatalogen.
Den norske Felleskatalogen inneholder langt færre bivirkninger på SSRI-medikamenter enn f.eks det amerikanske FDA-registeret.

Bukken som passer havresekken

Her i Norge har man krav på erstatning om man har blitt skadet av et medikament via Legemiddelforsikringspoolen(LMP).

De færreste som opplever alvorlige bivirkninger blir informert om dette. Bare en brøkdel av de som vet om LMP får hjelp fra sin behandler til å sende inn skadeskjema. Ingen får medhold i saker som gjelder SSRI.

Det som virkelig blir et dilemma i forholdet SSRI-skader og erstatning, er at de skadde hverken har energi eller nødvendige økonomiske midler til å fremme sin sak. For mens LMP skal være en instans for pasientene, fungerer de i virkeligheten som det motsatte. Både saksbehandlere og fageksperter hos LMP bruker tilsynelatende mye tid og krefter på å bevise at skader skyldes "psykdom" og ikke medikament. De tar ikke hensyn hverken til pasientens eller vedkommendes behandlers utsagn om at sannsynlighet for at årsakssammenheng medikament/skade er stor.

LMPs spesialister er aldri i direkte kontakt hverken med saksøker eller dennes behandler, men forholder seg utelukkende til journaler og epikrisker ofte skrevet på tidspunkt man ikke erkjente skader.

Kun en har fått medhold i LMP. Han er død.

Men alle som har opplevd alvorlige bivirkninger burde ha krav på erstatning. For de fleste av oss er det ingen trøst å ha overlevd. Vi burde få oppreisning for tapt livskvalitet, bl.a. fordi skadene er like invalidiserende som enhver alvorlig fysisk skade.

Hvem er de egentlige ekspertene?

Mitt inntrykk er at fagekspertisen generelt har begrenset kunnskap om alvorlige bivirkninger. Hadde de tatt brukernes erfaringer på alvor, kunne vi ha unngått mange problemer.

Det er for eksempel ikke slik at de eneste som opplever økt suicid- og selvskadingstendenser er barn under 18 år, eller at fenomenet bare forekommer ved oppstart eller seponering av medisin. Det er heller ikke slik at selvmordstanker og /eller selvskading er de eneste uttrykk for emosjonell ustabilitet som forekommer under medisinering. Mange får personlighetstrekk totalt ukarakteristisk for sin natur. De kan bli likegyldige, aggressive, deprimerte, promiskuøse, drikkfeldige.

Serotonin virker ikke bare i hjernen, men påvirker også de gastrointestiale, endokrine og cardiovaskulære systemer. Slik kan man pådra seg ernærings-, stoffskifte, og ledd-/muskelproblematikk. Alle symptomene kan føre til redusert helse og livskvalitet, langtids sykemelding, sosial isolasjon og manglende selvrespekt. Problemet med senskader er altså svært omfattende.

Nytteverdi?

Statens Legemiddelverk mener på sitt nettsted at nytteverdien ved SSRI-bruk er større enn bivirkningsrisiko. Her skriver de bl.a.: "I likhet med alle andre legemidler, medfører også SSRIene risiko for bivirkninger, og det er vanskelig å forutsi hvilke pasienter som vil få alvorlige bivirkninger.[5]

Slike uttalelser føles som (nok et) overgrep for oss som har blitt skadet.

Først benektet legemiddelverket alvorlige bivirkninger. Nå innrømmes de, men det regnes som rimelig at brukerne selv må bære ansvaret for skadene de har pådratt seg. Synes helsemyndighetene at dette er riktig?

Hva gjør helsemyndighetene for å finne ut av bivirkninger? Blir legemiddelprodusenter holdt ansvarlige for feilinformasjon? Er det opprettet egne studier uavhengige av legemiddelindustriens?

Stadig flere blir foreskrevet SSRI og ikke bare ved alvorlige depresjoner. Det er mer presserende enn noen gang å finne ut av hvem som kan ha nytte av disse medikamentene, og hvem som absolutt ikke skal ha dem.

Så lenge helsemyndigheter, legemiddelprodusenter og behandlere slurver med fakta, vil ingen føle seg trygge på at de som skal forvalte vår helse i virkeligheten gjør dét. Og jeg håper at mediene vil fortsette å skrive om skader til helsemyndighetene viser ansvar!