Andres erfaringer

Veldig mange som får merkelige symptomer på SSRI, opplever at behandlingssystemet svikter. Det er lett å føle at man står alene. Her får du et utdrag av andres erfaringer. Brukernes egne bivirkningslister om du vil...
Ønsker du å dele dine erfaringer, hører vi gjerne fra deg!



8 år på antidepressiva!
Det hele startet når min far døde plutselig, jeg var da 20 år og hadde vært plaget av panikk angstanfall siden jeg var 16.
Jeg hadde vel akkurat kommet meg ut av en tung periode, med sterk angst og opptil flere panikk angstanfall om dagen. Denne perioden gikk jeg også ned en god del i vekt å veide på det verste 40 kg. Så da min far døde følte jeg vel gjerne at det ble for mye for meg, og angsten for å havne der igjen ga angst i seg selv. Jeg oppsøkte legen som naturligvis ønskte å sette meg på antidepressiv med en gang! Jeg var på daværende tidspunkt så livredd for å havne i angst helvetet at jeg tok i mot. Jeg følte vel egentlig ikke så mye på bivirkninger i oppstart, men merket fort at jeg gikk opp mye i vekt! Fra å være under normalen i bmi til å bli overvektig, gikk det nøyaktig et år!!! I tillegg til dette var jeg veldig likegyldig, å hva andre måtte føle ga jeg fullstendig faen i!

Jeg oppsøkte min lege og forklarte at jeg hadde lagt på meg en god del kilo og at jeg ønsket og bytte medisin. (Det at jeg var likegyldig så jeg ikke på daværende tidspunkt ) Legen skrev da ut Cipralex, som skulle være helt fantastisk! Vekten jeg hadde lagt på meg av seroxat skulle forsvinne innen kort tid å Cipralex skulle fungere like godt mot angsten. Vekten holdt seg på det samme og tablettene holdt angsten unna til en viss grad, da jeg fremdeles kunne slite i perioder.

Etter å ha stått på antidepressiv i ca 5 år ble jeg gravid å fikk beskjed om å trappe ned fra 20 mg til 10 mg da det ikke var forsket på større doser under graviditet, og det hele skulle skje på 14 dager!!! Jeg var bortimot sengeliggende hele graviditeten med elektriske støt, sosial angst ( som var ikke eksisterende før beh) smerter i kroppen, osv. Først lenge etter fødsel følte jeg meg noenlunde normal... Ting stabiliserte seg og jeg var bort i mot angst fri igjen... Etter dette bestemte jeg meg for å prøve å slutte helt på desse så kalte "uskyldige" tablettene". Jeg tok nedtrappingen veldig rolig for å prøve å unngå seponerings bivirkninger, alt gikk veldig fint til jeg skulle seponere den siste halve tabletten! Da begynte helvete som enda ikke har sluttet! Elektriske støt gjennom hodet, "hjerneristninger" hver gang jeg skulle flytte blikket, kjemisk angst, kvalme, oppkast, store hormonelle forandringer der jeg hadde utflod som rant gjennom klær hvor legen ikke kunne finne noe galt. Uteblitt menstruasjon. Sjede tørrhet, svette/fryse tendenser osv.

I dag er det et år og tre måneder siden jeg slutta ( skulle tro jeg hadde vært narkoman) og sliter fremdeles med store hormonelle svingninger i kroppen! Virker som kroppen ikke klarer å regulere kulde/varme, har mistet mye av håret. Har også blitt medisinert for høy puls da jeg har 140 i hvilepuls!
Om noen skulle kjenne seg igjen, ta gjerne kontakt :)




Hypoman etter Cipramil
Jeg er en mann på 40 år, som ble plaget av panikkangst da jeg var 35 år. Etter en vurdering ble jeg behandlet med 20 mg cipramil. Jeg forandret totalt personlighet ble uredd (uforsiktig), hyper, aggressiv, og mistet totalt empati for alle rundt meg. Under hele behandlingen gikk jeg rundt som hypoman. Kranglet og var ufin med ektefelle, venner og familie.  

Dette endte med skillsmisse, mistet jobben, ingen venner stolte på meg etter min dårlige oppførsel osv. Solgte huset og flyttet pga skam og skyldfølelse. Ble tvangsinnlagt da jeg røk i tryne på en lege som kom på hjemmebesøk, fikk diagonosen bipolar. Det første sykehuset gjorde var å ta fra meg cipramilen uten nedtrapping/seponering. Så jeg skjønte at det kunne være disse som hadde utløst søkdommen. Har lest om dette etterpå det er en diagonose som heter bipolar 3B, dvs utløst av narkotika eller lykkepiller.  

Søkte om legemiddelerstatning og fikk uttalelser fra psykriatere som forsvarer hverandre. Den ene sa at dette var ingen bivirkning men ekstra god virkning av medisinen, så jeg ringte legen og spurte om skillsmisse, hypoman og tvangsinnleggelse ikke var bivirkning men eksta god virkning av medisinen.  

Har hele livet vært en grei kar med mange interesser, venner, god jobb og godt likt på jobben. Er nå uføretrygdet etter kampen mot helsevesenet og etter virkningene av behandlingen osv.  

  Hvis noen har hatt liknende opplevelser og har lyst til å gå til sak mot legemiddelindustrien, ta kontakt.
jdalejdale(a)hotmail.com  
Mvh  
Jørgen



Min historie
Jeg er en fysisk sterk, jeg vil si oppegående 65-åring som vinteren 2009 gikk av med pensjon – noe jeg trodde skulle bli bra etter år med lange arbeidsdager. Men det hadde dessverre hopet seg opp store problemer i nær familie gjennom flere år. I tillegg slet jeg med en velutviklet skyldfølelse på grunn av en skilsmisse 15 år tidligere. Jeg hadde vel ikke lyttet til de berømte signalene fra kroppen min og ble etter hvert nokså nedstemt og sliten mentalt. Oppsøkte fastlegen min, han mente jeg kunne trenge noen (psykiater/psykolog) å snakke med for å løse opp i flokene. Han sendte en søknad til psykiatrisk poliklinikk for meg og svaret kom raskt, jeg var ikke syk nok. Avslag.

Fikk så en resept på Cipralex og det var det. Lot resepten ligge og ga meg Internett i vold, her fant jeg i februar 2010, en privat psykiater med fin hjemmeside. Jeg tok kontakt og mot en formue pr. time skulle han ”se” på meg. Jeg tenkte meg samtaleterapi. Men nei, det var ikke så enkelt. Han sendte meg først til EEG-undersøkelse på Rikshospitalet, da han mente det måtte være noe arvelig. Jeg kunne fortelle han at det ikke fantes nerveproblemer av noe slag i min familie. Det eneste jeg kunne hoste opp var en temperamentsfull far (ikke voldelig) Så da EEG-prøven forelå var det lite å hente, men han mente det var grunn nok til å sette meg på stemningsstabiliserende medisiner. Så er helvete i gang. Bivirkningene kom med en gang, en voldsom kjemisk angst, selvmordstanker (noe jeg aldri har hatt tidligere), skjelving, pusteproblemer og mye mer. Jeg ble tusen ganger sykere enn jeg var i utgangspunktet. For å holde ut dette, til medisinene ga noen bedring, fikk jeg Sobril, som jeg i min enfoldighet ikke visste ga en farlig avhengighet.

Så da den første typen medisin ikke virket, fikk jeg en ny type medisin og mer Sobril. Psykiateren forsto ikke min reaksjon på medisinene, sa han. Vi trappet opp og trappet ned medisindoser, men det ble ingen bedring, bare større og større doser Sobril hjalp. Etter ca fire måneder var det nok for meg, da sto jeg på randen og ga han beskjed om det, trodde da at han ville følge meg opp på en eller annen måte, men han sa kun ok og etterlot meg i et Sobrilhelvete. Jeg kontaktet igjen fastlegen min for å få hjelp. Han forsto ikke hvor mye medisin/piller jeg hadde i kroppen og ba meg kutte ut all medisin med en gang. Det førte meg inn i en grusom abstinens jeg ikke makter å beskrive. Dermed havnet jeg på psykiatriske sykehus hvor jeg ble meget godt ivaretatt. Der møtte jeg en flott psykiater, kvinne, som satt ting på plass og sa at det som var mitt problem i utgangspunktet, var livet, som hadde ”falt i hodet” på meg. Det var blitt for tungt. Hun mente at samtaleterapi var nok for meg bare jeg kom gjennom dette. Men jeg fikk også diagnosen: lett angst, fordi jeg kunne fortelle at den eneste angsten jeg har, er engstelse for å reise bort alene, og engstelse når mannen min eller barna reiser bort! På sykehuset ble jeg medisinert med Remeron, Zyprexa, diverse beroligende og sovemedisin. Etter tre uker ble jeg utskrevet, men da jeg begynte å plukke vekk de beroligende pillene kom, noe jeg mener må være etterslep av abstinensen. Medisinhelvete fortsetter i fire måneder. Etter flere besøk på legevakten hvor det ble skrevet ut enda mer antidepressiva, Cipralex i tillegg til det jeg allerede gikk på. Og besøk hos fastlegen som økte Cipralexdosen, mer medisin er alltid løsningen. Alle de kloke mente at problemene mine måtte være angst, for den diagnosen hadde jeg jo fått. Men jeg visste at angsten umulig kunne arte seg slik. Dette var pilleskapt. Jeg hadde ikke noen av disse mentale smertene før jeg startet med denne pille-coctailen. Jeg ble gående i en evig smerteverden – mentalt og fysisk. De fysiske besto i store utslett i brystregion, utslett som klødde og sved (disse forsvant med en gang jeg hadde seponert alle piller) Jeg var nå så ”syk” at jeg begynte å tenke på den ene veien ut av dette helvete. En dag var det som om hele kroppen skulle eksplodere og jeg begynte å tenke selv – det er pillene – de må ut av kroppen min. Etter å ha tatt kontakt med den psykiateren som tidligere hadde satt ting på plass for meg og fått råd om å trappe ned de fleste medisinene, begynte jeg i oktober 2010 å trappe ned, først 20 mg Cipralex, deretter 60mg Remeron også 5 mg Zyprexa. Aller først hadde jeg kvittet meg med Apodorm og Nozinan. Det viste seg at å trappe ned var like forferdelig som å trappe opp. Det var og er en særdeles smertefull prosess. Nesten ikke til å holde ut. Det var mentale og fysiske eksplosjoner i kroppen for hver nedtrapping. Jeg brukte to uker på hvert pilleslag og det var om mulig litt hurtig, men ubehaget var så stort uansett. Jeg fikk hjelp av en psykiater, ved psykiatrisk poliklinikk, til nedtrappingen, men hun forstår heller ikke mine plager med antidepressiva , hun mener jeg må være veldig spesiell som reagerer så voldsomt på disse medisinene, men hun velger å lytte til det pasienten/jeg sier, og det er jo positivt.

I dag 25. januar 2011 har jeg vært en uke uten piller, har fortsatt store plager, mentalt, men alt i alt er jeg bedre, selv om jeg i øyeblikket føler meg verre enn på lenge. Jeg må til slutt nevne at hadde jeg ikke vært så heldig, at jeg har en trygg ektemann som kan arbeide mye hjemmefra, hadde jeg ikke vært i livet i dag. I tillegg har vi gode venner som støtter opp og hjelper oss med å holde motet oppe, for kampen er ikke over, nå skal kroppen venne seg til et liv uten den forstyrrende medisinen.



MITT RÅD FOR SEPONERING AV SSRI-PREPARATER:
Hei alle dere på motkur :-) Jeg har i lang tid prøvd å forklare min egen fastlege og andre leger om at de ikke må spre denne giften som SSRI er, til andre enn de som VIRKELIG trenger det. Jeg har også direkte kalt leger korrupte, kjøpt og betalt av legemiddelindustrien. Og dette står jeg fortsatt for!!

Dråpen var da jeg måtte følge min tenårings-sønn til legen fordi han hadde angstanfall etter at hans far døde. Jeg og min sønn ønsket at han skulle få komme i terapi for å bearbeide sorgen, men legen fant straks frem reseptblokken og ville gi han antidepressiva. Takk og pris for at jeg ble med han inn til legen. Jeg spurte om han virkelig ville forgifte sønnen min. Legen ble helt blek og mente at medisin ville ta bort alle symptomene. Men medisiner fungerer ikke som et viskelær. Piller pusser ikke vekk alle tankene i et hode. Vi gikk deretter ut fra legen og bestilte time hos en privat psykolog. Min sønn er nå helt frisk og har et sunt forhold til sine egne følelser.

De fleste av oss trenger nemlig ikke å tilføre hjernen vår "gift" for å fungere normalt. Det som er normalt er å ha oppturer og nedturer. Gode følelser, vonde følelser, forelskelse, depresjoner og sorg er en del av det å leve. Det som er unormalt i dagens samfunn er at vi ikke får lov å verken ha eller vise følelsene våre lenger.

Jeg som skriver dette er en dame på 47 år som sluttet med Efexor for fire år siden. Da hadde jeg gått på Seroxat i seks år og Efexor i to år. Og jeg skal være så ærlig og si at jeg måtte prøve to ganger før jeg klarte å slutte.
Det er litt "enklere" å slutte med seroxat fordi den er i fast pilleform og lett kan deles i den størrelsen du ønsker. Med Efexor er det litt verre fordi den består av små "perler" i en kapsel. Den største suksessfaktoren er: BRUK LAAAANG TID PÅ Å TRAPPE NED!!

Jeg sluttet som sagt med Efexor og gjorde følgende:
Jeg fant frem en liten skål og åpnet kapselen. Så fjernet jeg tre perler og spiste resten. Dere skjønner opplegget? Jeg reduserte med tre perler hver fjortende dag. Til slutt var jeg nede på to perler om dagen de siste fjorten dagene. Og selv da hadde jeg bivirkninger. Det lynte i hodet og jeg ble svimmel av å flytte øynene. Men disse bivirkningene forsvant gradvis i løpet av et par måneder.

Jeg taklet bivirkningene med humor :-) Da jeg var ute og kjørte bil og skulle feks se til venstre så måtte jeg le da jeg kjente lynet jage gjennom hodet mitt. MEN jeg visste at dette var forbigående og at jeg var på vei til å bli et helt menneske igjen.

Til alle dere som vil slutte: ikke vær redd for bivirkninger. De dør du ikke av. Ikke vær redd for om du ikke vil klare deg uten medisiner. Husk det tar lang tid før hjernen oppfatter at den skal begynne å produsere disse stoffene selv igjen. Ikke vær redd for følelser. De er en del av livet, og du skal kjenne at du lever. Tillat deg selv å gråte hvis du er lei deg. Tillat deg selv å smile til alle på trikken hvis du er glad.

Til slutt: Jeg håper mitt råd vil hjelpe mange av dere til å finne tilbake til et levende liv. Jeg er veldig glad i dere og vet hva dere skal igjennom. Lang klem til dere alle :-)

SSRI-medikamenter og legers generelle mangel på kunnskaper
Jeg kunne gjerne stått fram under fullt og helt navn, mine erfaringer med legevesenet og psykologi/psykiatri er ikke noe jeg er 'flau' over eller tror ville bety noe negativt for min familie (jeg er alenefar med en snart 16 år gammel datter). For meg har det alltid vært underlig at det skal være forbundet noen form for 'skam' ved psykiske lidelser kontra fysiske lidelser. Kjenner man noen med kreft som er 'flau' over sin sykdom? For å bekjempe alle samfunnets fordommer mot psykiske lidelser, burde vi alle bruke navn og ikke skjule oss for offentligheten. (Men jeg forstår jo at dette ikke er så enkelt for de aller fleste som lever i denne kulturen med de fordommer som finnes her).

SSRI-preparatet Efexor ble jeg forskrevet av en lege i mars 2003 og brukte fram til mars i år, 2009. Altså 6 år, inkludert et par måneders opptrapping og et par måneders selvvalgt nedtrapping. Jeg har på ingen måte noen ekstremt dramatiske bivirkninger å fortelle om.

Det mest essensielle ved bruk av SSRI-medikamenter er at pasienten faktisk sliter med langvarige, dype depresjoner. Mange forveksler en 'depresjon' med 'tristhet', men forskjellen er stor. Man blir trist av konkrete opplevelser - skilsmisser, dødsfall osv - og det er helt normale reaksjoner. Man kan bli trist av å oppdage at man ikke fungerer i en jobb, av å ha mer ansvar enn man takler, av å måtte stå på døgnet igjennom år ut og år inn uten ferie - men denne tristheten er ingen depresjon, noe leger sliter med å forstå. Det er direkte vanvidd av leger å forskrive SSRI-medikamenter til mennesker som er triste og frustrerte på grunn av elendig økonomi eller utro ektemake etc. SSRI-medikamenter skal kun forskrives til mennesker som har en _depresjon_ og det er pr definisjon en tilstand av manglende livsglede som har vart lenge, som ikke forbedrer seg og som gjør pasienten nærmest ute av stand til å arbeide eller å ha sosialt samvær - uten egentlig _grunn_! Man er ikke 'deprimert' når man er trist pga kattens død - man er deprimert når man er frisk, alt egentlig er bra og det ikke er noen årsak til at man er kullsort innvendig og ikke ser noen mening med noe og egentlig bare å ønsker å dø.

Det egentlige problemet er legenes ekstremt manglende kunnskaper om medikamenter generelt - leger er nærmest analfabeter farmasøytisk. I min egen familie har jeg f.eks. opplevd at et eldre menneske (i 80-års alderen) som har falt og fått tretthetsbrudd i ryggen, i tillegg til to problematiske, kunstige hofter og alle mulige smertefulle lidelser - denne personen hadde brukt paralgin forte (virkestoffet paracetamol i nesten like stor mengde som i Paracetamol-tabletter kjøpt over disk, samt en liten dose kodein - 30mg - som er et opiat utvunnet av valmuer slik som morfin og heroin) i 30 år. Det sier seg selv at 30 år med kodein, et opiat, skaper avhengighet og avtakende smertelindrende effekt. For å avhjelpe mitt familiemedlem med de sterke smertene, fikk personen utskrevet den vanlige dosen med paralgin forte (6 tbl pr dag) OG et såkalte 'smerteplaster', et plaster som skal sitte på overarmen en uke og sørge for at det konstant er en liten mengde smertestillende medisin i kroppen til pasienten. Personen opplevde to uker i det reneste smertehelvete, aldri har jeg sett noen ha det så vondt og aldri har jeg sett noen ta så mange paralgin forte fullstendig uten effekt. Så jeg foretok en kjapp sjekk på nettet og fant på 2 minutter ut at dette smerteplasteret inneholdt buprorfin - et middel som blokkerer hjernens evne til å ta opp opiater. Med andre ord: dette smerteplasteret gav en svært liten smertestillende effekt i seg selv (det var svakeste utgaven av plasteret) - men plasteret blokkerte effekten av kodein som pasienten hadde brukt i 30 år, slik at smertelindringen ble ikke-eksisterende og alle de ganske grusomme plagene som oppstår ved opiatabstinens kom i tillegg.

Legen - en såkalt 'spesialist' for å gjøre det fullendt - visste rett og slett ikke at buprorfin blokkerte hjernens evne til å ta opp kodein.

Dette er bare én av et utall eksempler jeg gjennom årene har samlet opp av legers komplett manglende kunnskaper om de medikamenter de utskriver.

Mine 6 år på Efexor gjorde meg 12 kilo tyngre (og det er i seg selv mer slitsomt og skadelig for selvfølelse og livsglede enn det meste), ødela fullstendig søvnmønsteret mitt - i perioder på opptil 6 uker sov jeg maksimalt 2 timer i døgnet, i andre periodet sov jeg opptil 14 timer (da ble jeg vekket, men jeg tror jeg hadde sovet mange timer til om ingen hadde helt ei bøtte kaldt vann i ansiktet mitt). Ellers har jeg blitt trøttere og trøttere fysisk, mindre engasjert i omgivelsene og menneskene rundt meg, mer sosialt isolert og verst av alt for meg: fullstendig ikke-kreativ. Jeg har alltid laget musikk og skrevet skjønnlitteratur, men etter at jeg begynte med SSRI-medikamentet Efexor forsvant all kreativiteten. Det gjorde vondt!

Det tok meg lang tid å skjønne sammenhengen mellom Efexor og alle problemene jeg hadde med søvn, trøtthet, sosiale forhold, manglende kreativitet og den synkende interessen for verden rent generelt, alt engasjement i meg sivet ut. Det var rart å gå fra normalvekt med BMI på 23 til overvekt og 28 i BMI. Men da jeg endelig tok meg sammen - dyttet av familien - og gjorde det jeg visste jeg burde gjøre, nemlig slutte å bruke SSRI-medikamenter, var det et tungt løp. Jeg hadde prøvd å slutte 3 år tidligere, men måtte gi opp pga abstinensproblemene. Denne gangen tok jeg meg god tid, gikk fra 75mg depot til 37,5mg-tabletter og brukte det i 6 uker, så halv tablett et par uker og så ingenting. Nå har jeg vært fri for SSRI-medikamenter et par måneder og opplever at verden får farge, at jeg blir kreativ, jeg har allerede tatt av 6 kilo og føler meg langt bedre enn noen gang i de årene jeg brukte Efexor.

Norske leger er så dårlige i farmakologi at alle nordmenn bør selv sjekke medisinen de har fått utskrevet ved søk på nettet. Jeg fikk utskrevet SSRI-medikament fordi jeg hadde enormt med frustrasjoner og var svært trist over konkrete forhold - når skal legene forstå at dette er fullstendig gal bruk av medikamentet? Jeg har alltid vært livsglad og munter som grunnleggende personlighetstrekk, men når omgivelsene sliter så med å forstå at min emosjonelle personlighetsforstyrrelse gir utslag som ikke er 'godtatte' her i landet og man blir frosset ut av jobber osv, så blir man jo frustrert og trist - men IKKE 'deprimert'!!

Oppsummert:
Leger kan nesten ingenting om farmakologi - læren om medisiner. De kan skrive ut to smertestillende preparater hvor det ene stenger for virkningen av det andre. De skriver ut SSRI-medikamenter til mennesker som er triste av konkrete grunner, når det spesifikt står at preparatet kun hjelper mot sykelig depresjon ("tristhet uten direkte årsak som varer over 3 måneder"). SSRI-medikamenter har en rekke ødeleggene virkninger på mange om enn ikke alle - søvnforstyrrelser, vektøkning og manglende kreativitet er de vanligste og de er mer enn vonde nok å forholde seg til. Bivirkninger kan anta skremmende former.

Råd:
Sjekk all medisin du får hos legen. Les mest mulig om den og avgjør selv om den er den rette for deg - særlig gjelder dette psykiske lidelser, selv om historien om buprorfin/kodein viser at selv fysiske forhold bør sjekkes. Forstå forskjellen på tristhet og frustrasjon - og sykelig depresjon. Aldri ta for gitt at legen forstår noe som helst av deg og dine plager. Som regel gjør ikke legen det. Jeg har til gode å se noen gode grunner til å dele ut SSRI-medikamenter til noen, uansett depresjon eller ei, for bivirkningene vil nesten alltid gjøre folk sykere enn før uansett. Det er ingen grunn til å skrive ut SSRI-medikamenter til mennesker som fungerer.

Med vennlig hilsen
GaMoi

SSRI-indusert mani/asteni og seponeringsproblemer av Effexor
Jeg begynnt på cipramil i forbindelse med en fødsels depresjon. I løpet av noen uker blir jeg bedre, når jeg ser tilbake blir jeg hypermanisk, brukt penger, følte meg helt ustoppelig, og hadde en del atferd som var helt utenfor min vanlig oppførsel. Men ettersom måneder gikk følte mindre og mindre effekt, og tilslutt en slitenhet som var helt gjennomgående, kunne ligger å sove i timesvis. Legen min lurte på om jeg var underbehandlet, og fikk derfor cipralex som igjen ga meg et lite løft i noen månender. Så akkurat det samme igjen, fikk asteni og var likegyldig, livet var tungt. Ble byttet til effexor, som ga meg sterke bivirkning først men etterhvert følte jeg hjalp, ble mer "stabil". kunne nesten ikke gråte mens jeg gikk på de, og hadde uendelig tålmodighet, det var som å gå i en beskyttende drakt full av luft rundt meg, ting gikk ikke inn på meg.

Årene gikk, jeg gikk gjennom en skilsmisse, økte dosen effexor men fikk så pass bivirkninger at jeg kuttet ned til den lille dosen 75mg som jeg hadde stått på i 7 år. Jeg lurer på om effexor gjorde det som skulle har vært en kort og vond prossess, en langvarig smertefull prossess fordi jeg var handlingslammet mens jeg gikk på tabletter. Etterhvert livet har forandret seg for det bedre, har det stablit og godt på alle måte, privat, familie, og på jobb. Min terapeut foreslå at jeg kunne nå slutte med medisiner, men jeg tørt ikke, jeg har en meget stressende jobb, og jeg hadde allerede erfart, hva bare enn glemte pille med effexor gjorde mot kroppen. Jeg har nå lest at dette er vanlig! Det er også vanlig selv om en trappe ned! Og symptomer kan være i uker til måneder.

Jeg har møysomelig telt de bittesmå kuler innen hver kapsler og trappet ned over 3 måneder. Så sluttet jeg helt, da var det to dager jeg var sengeliggende med influensa, diare, svettetokter, hodevirk. Så kom svimmlinger, men ikke vanlig svimmelhet, dette må man har kjent på kroppen for å forestå , "brain shivers" som så mange andre har beskrevet, kom bare nå jeg skiftet blikk, eller snudd hodet, da flyttet hele min balanse, og jeg kunne snuble og glemme det jeg holdt på med. konsentrasjons vansker, dårlig søvn, merkelige drømmer, en trøtthet og tunghet i kroppen. Jeg er nå på min tredje uke uten effexor, de fysiske svimmling har gitt seg litt, men nå plages jeg av en dysterhet og overveldende angst, DETTE HADDE JEG ALDRI OPPLEVD FØR JEG GIKK PÅ MEDISINER: ! Jeg er ikke deprimert, og er ellers en velfungerede arbeids mennesker og mor. Men jeg måte gi meg, etter å ha haltet gjennom arbeidsdagen i 3 uker, har jeg nå tatt ut en sykemelding, dette er EFFEXOR WITHDRAWAL!

Det er min påstand at medisiner typer ssri/snri, gir både tolerans, og abstinen, dvs er meget ADDIKTIVE. De slutter å virke etter en stund og da må mann å øke dosen for å kjenne effekten, eller skifte merke. I tillegg gir de en forferdig "discontinuation syndrome" som det het i følge legemiddel industrien. Dette er stridende motsettning av det produsenter og legemiddel industrien påstår. ( Studier viser at det ikke skjer oppregulering av resepter med ssri bruk, slik som skjer med andre addictive substanser, dermed er de sin konklusjon at disse medisiner ikke er addictive. Men vi vet ikke nok!)

Jeg ønkser å stå fram og dele min opplevelse. JEG ER LEGE OG HAR SELV SKREVET UT MYE AV DISSE TYPER MEDISINER. Hvorfor er vi ikke opplyst om problemer og bivirkninger. Jeg har sagt mange ganger til mine pasienter at disse er trygge medisiner med får bivirkning og overhodet ikke avhengighets skapende! Hadde jeg ikke opplevd dette selv ville jeg aldri har forstått hvor vanskelig nedtrapping var. I følge retningslinjer fra produsentene, nedtrapping kan gi "milde" symptomer, og skal skjer over 14 dager. Det finnes nylig effexor sr i 37.5mg men det er ikke forhåndsgodkjent preperat, dvs fås ikke på blå resept. .

Tusenvis av mennesker prøver å stå fram å fortelle om sine vanskelig erfaringer og de blir ikke hørt!. Som lege er jeg meget bekymret. Jeg mener at det er en plass for disse medisiner. Mange som har blitt hjulpet av de, og mange som skylder faktisk livet sitt til anti depressiva. Det som jeg er meget bekymret for, er at det brukes for lett. Det gis mot livskriser, sorg reaksjon, skilmisse, arbeidledighet, kjærlighets sorg. Og uten at virken legen eller pasienten har de opplysninger for å gjøre en overveid, og informert vurdering om de skal brukes.

Det er mye dårlig info, og feil info der ute, men det er nå tid å innse at disse medisiner er ikke så uskyldig som alle håpet og trodd når de kom ut, og at produsentene svikter sine kunder nå de la vær å opplyse om det de vet!!



Skadet av Seroxat
Hei “motkur”
Jeg fant nettopp hjemmesiden deres, etter et google-søk på “skader seroxat”. Det var interessant lesing. Jeg hører med til de “mislykkede” SSRI pasientene, som opplevde et sant helvete under “behandling” og et vedvarende helvete etter seponering. Jeg har ikke orket å face situasjonen før, selv om det er 4 år siden jeg var kjemisk giftfri fra SSRI.

Min historie med antidepressivum startet sommeren 1995 da jeg opplevde et traume i forhold til min samboer. Jeg ble gitt preparatet Seroxat og tok 1 tablett om dagen (10mg) i en uke. Jeg ble sjokkert over virkningen. Jeg fikk medisinen fordi jeg var i akutt sjokk og gråt konstant hysterisk, fikk ikke sove, ble plaget av vonde mareritt og klarte ikke ta vare på meg selv av sorgreaksjon. Tablettene gjorde at jeg glemte alt. Hodet mitt ble helt tomt. Jeg sov og jeg forstod ikke helt hvor jeg var, eller hvem jeg var. Jeg husker at jeg ble angstfri i form av å stupe ned trappene, og slenge meg over rekkverket som et lite barn. Jeg hadde aldri rast nedover trapperekkverk i en slik fart før, der liv og helse kunne ha stått på spill. Jeg var blitt uredd og ufølsom. Jeg syns denne medisinen var som å bli lobotomert og seponerte selv akutt etter en ukes forsøk. Legen påstod at det tok 3 uker før medisinen “virket”, men den virkningen jeg kjente fra første dag - var svært uvelkommen. Jeg fikk alle krise- og sjokk reaksjoner tilbake umiddelbart, men kom meg igjennom dem på naturlig måte ved hjelp av støtte og omsorg fra venner og familie, og ikke minst tid. Etter 2 mnd begynte jeg å jobbe igjen og etter 6 mnd var jeg ikke lenger plaget av mareritt eller frykt for å være alene.

Fem år senere fikk jeg mitt første panikkangst anfall. Jeg ferierte utenlands og ble innlagt ved sykehus, da alle trodde jeg hadde et heteanfall. Legene ga meg preparatet “Stemetil” som gjorde at jeg ble hakket mindre svimmel, og klarte å fly hjem som planlagt noen dager etterpå. Da jeg kom hjem og oppsøkte lege, forteller han meg at jeg har hatt et panikkangst anfall og at jeg bør prøve antidepressiva for å “slippe og ha det så vanskelig”. Jeg sa “nei takk“. “Stemetil”en gjorde meg følelsesmessig utilgjengelig, som om jeg levde inni en bomullsdott, og måtte følges rundt omkring, jeg klarte ikke gå uten støtte. Jeg kunne ikke forstå at jeg skulle dopes ned til å bli verre enn jeg allerede følte meg!? Hva slags medisin er det?

Panikkangsten hadde dessverre ingen planer om å skli over, og jeg ble stadig verre. Jeg oppsøkte legen igjen og gikk med på å prøve SSRI mot angstanfall. Jeg fikk preparatet “Cipramil” og tok en tablett om dagen (10mg). Jeg ble akutt syk. Jeg fikk noen grusomme angst anfall, som jeg kalte kjemisk-angst. De kom en liten stund etter jeg hadde tatt medisinen, og da var det bare å legge seg rett ned å puste seg igjennom denne skjærsilden av et sant helvete. Jeg var på den tiden alene med et lite barn, og fikk totalt panikk av å få disse anfallene og vite at jeg ikke kunne ta vare på meg selv eller andre, når jeg ble så dårlig. Jeg fikk også synshallusinasjoner, som at fliser på badet ble til et sjakkmønster som vred seg rundt og rundt og ble et psykedelisk mønster som beveget seg. Jeg var også ekstremt kvalm hele tiden, klarte ikke spise, brakk meg og kastet opp, hadde intens migrene hele tiden, svettet og var kald og varm i kroppen, drømte skremmende rare drømmer og mistet impulskontrollen i tanker, språk og handlinger. Svært ubehagelig. Jeg klaget til legen min, som anbefalte meg å ta “Seroxat” istedenfor, siden jeg “hadde tålt denne før”. Jeg gikk over på “Seroxat” 1⁄2 tablett om dagen, (5 mg) og ble litt mindre syk enn på “Cipralex”en.

Det var så vanskelig å skulle velge mellom å være umedisinert og ha det grusomt vanskelig med angst, panikk, uro og hemming fra “normallivet“, eller å ta i mot denne giften og ha det verre, men klare å gjennomføre noen ting for “normal aktivitet i samfunnet”. Da jeg klaget til fastlegen min at jeg følte meg iskald, urolig, gal og kvalm, hadde fått masse tvangstanker (om kniver, blod og katastrofer), sov dårlig, tålte ikke alkohol (ble totalt gal), gjorde rare ting (som å sloss, sløse bort alle pengene mine eller slutte å vaske meg) sa han bare at jeg “måtte ta i mot behandling“. Jeg kunne ikke regne med at trygdekontoret ville betale sykepenger for meg, om jeg ikke tok i mot adekvat hjelp og var villig til å få det bedre. Jeg turte ikke annet enn å fortsette. Jeg var heller ikke klar for å innse/innrømme hvor dårlig jeg faktisk var av angst, og jeg visste at jeg ikke kunne klare å fortsette og jobbe, ferdes blant folk eller reise, om jeg sluttet med denne “kjemiske lobotomeringen“. Jeg “solgte sjelen til djevelen” i nærmere 2 år. I den perioden tok jeg fra 1 tablett (10 mg) til 1⁄4 (2,5 mg) “Seroxat” hver dag ettersom hvor vanskelig jeg hadde det med å takle “verden”, og brukte også noe Valium (svært lite) og Antihistaminer i perioder ved siden av, hvis angsten var ute av kontroll, eller jeg var plaget av allergi eller søvnproblemer.

Jeg så livet mitt forandre seg og reise fra meg i denne perioden. Jeg var svært intolerant for støy, stress, forventninger, jeg mistet interessen for sosial deltagelse, jeg “orket” ingenting, jeg jobbet - spiste og sov, kun det. Jeg hadde ingen glede av noen ting lenger. Jeg tenkte ofte på at jeg ville dø, og ønsket bare det, i perioder. Jeg hadde fortsatt angst, i forskjellige merkelig former. En type var den konstante angsten, uroen som ikke forsvant. Den hadde jeg ikke før medisinering. En annen type var den brusende kjemiske-angsten som kom en liten stund etter jeg hadde svelget tabletten, den hadde jeg absolutt ikke før medisinering. En tredje type angst var paranoia, som jeg heller ikke hadde hatt før jeg begynte på “Seroxat”. En fjerde type angst var panikkanfallene, som kom og gikk, bølget fra lavt til høyt nivå, men forsvant ikke helt. Et anfall som ble holdt tilbake av medisinen der og da, kunne ligge og murre til det fikk utløp timer etterpå, og da ble det et stort, høyt og jævlig anfall. Slik hadde ikke mine panikkanfall vært før medisinering heller. Da var det “rene” anfall som kom sakte og stoppet før jeg mistet vettet, og gikk etter noen timer igjen. Nå ble anfallene så “høye” at jeg mistet munn og mæle, lå bare å gispet etter luft, trodde jeg skulle dø, det svartnet for meg og jeg kunne ikke redegjøre for tid og sted etterpå.

Det værste var kanskje følelsesløsheten. Jeg brydde meg ikke om noen ting lenger. Jeg brydde meg ikke om hva jeg spiste og la på meg over femten kilo. Jeg sprakk uniformsbuksa på jobb en dag, og en kollega lo, “I couldn’t care less“. Jeg klipte av meg det lange kvinnelige håret mitt og jeg sluttet med all sminke, pynt og detaljer. Det samme gjaldt for hjemmet mitt. Det ble en praktisk lagerplass, der pizzaesker og brusflasker sto på kjøkkenet og aviser og post fløyt utover soverommet. Jeg brydde meg ikke. Folk kunne si hva som helst, jeg hørte det nesten ikke, et slags kjemisk skjold “beskyttet meg” og fengslet meg. Jeg mistet kontakt med livet. Jeg var ingenting annet enn en zombie.

Jeg var konstant svimmel, kvalm, forvirret hadde vondt i hodet, tung og vond metallsmak i munnen, elektriske “ilinger” gjennom hodet og kroppen som i støt, ukontrollerte ticks - (spesielt i hodet, øynene, hender, fingre), mathunger, søvnproblemer, piping i ørene, synsforstyrrelser (spesielt så jeg masse stjerner og lys-flekker som fløt rundt på netthinnen), masse angst, tvangstanker, deprimert, urolig og manisk i perioder, mareritt, dårlig humør; sur, gretten, sa stygge ting, antisosial og uvennlig/fiendtlig. Ingen libido, men fortsatt “grenseløs“.

Eh - kan noen minne meg på… “Hva var bra med denne medisinen“?? Jeg bestemte meg for å kaste inn håndkleet og slutte. Når alt kom til alt hadde jeg det MYE verre på medisin, enn jeg hadde hatt det før jeg begynte på den (og grunnen til at jeg skulle tåle alt dette). Men å slutte var enklere enn antatt. Jeg ble veldig syk når jeg trappet ned, og det kom mer kjemisk-angst, voldsomme panikkangst anfall, hysteriske gråteanfall, mer tics, mer svimmelhet, og kvalme, metallsmak i munnen og sterke elektriske ilinger gjennom hodet og kroppen.

Jeg trappet ned fra 1 tablett til 1⁄2 tablett over 3 mnd, så over til 1⁄4 over 3 mnd, så 1⁄4 tablett annenhver dag i 2 mnd, så en 1⁄4 tablett hver tredje dag i 2 mnd og var fortsatt dårlig av “bivirkninger” i over ett år etter seponering! Det er for sykt til å være sant. Og ikke mange har trodd meg. Kun mine venner og de som sto rundt meg når jeg slet med dette, vet at det er sant. Legen sa bare “ja, det funker ikke like godt for alle, men de fleste av mine pasienter har et godt liv med denne medisinen”.. Som om det skulle være noen trøst for meg.

Et halvt år etter jeg var medikament fri, ble jeg sengeliggende av en sterk influensa som slo meg helt ut, og etter dette ble jeg aldri helt bra. Jeg fikk kraftig fatigue som vedvarte. Svimmelhet, slapphet, blodtrykksproblemer, pusteproblemer, svekket appetitt, svekket muskelstyrke, kulde og varmeanfall og ble sengeliggende pasient i nærmere 2 år. Jeg fikk diagnosen ME - kronisk utmattelsessyndrom. Ingen vet med sikkerhet hvorfor man får ME, men jeg har flere ganger funnet koblinger mot “Seroxat” medisineringen. Det nevnes at SSRI endrer bioenzymene i hjernen, som kan skape en ubalanse som kan føre til CFS cronic fatigue syndrom eller ME. Et annet aspekt er også at jeg ble utslitt av å ha det så grusomt i årevis, at kroppen ble ødelagt av å sloss med kraftige bivirkninger som aldri gikk over. Nå er jeg midlertidig uføretrygdet i 3 år pga angst og ME.

Først nå har jeg fått en riktig psykiatrisk utredning, og det viser seg at i tillegg til angst, har jeg bipolar lidelse 2, og skulle aldri vært satt på “Seroxat” i utgangspunktet. Det er godt kjent at SSRI kan forsterke de maniske periodene hos bipolare pasienter. Jeg sitter med en gjeld på over 300 000 kroner, jeg pådro meg i med “medisinerte” perioden med “Seroxat”. Jeg har også bulimi, panikklidelse, PTSD og suicidalfare. Det er også mulig jeg har emosjonelt ustabil PF, men jeg er ikke ferdig utredet for denne. Alle disse kontraindikasjonene gjør at jeg aldri burde fått utskrevet “Seroxat”, og at det er et under at jeg overlevde nærmere 2 års “behandling”. Behandlingen var å forlenge sykemeldinger, ta i mot resepter og få en klapp på skulderen. Jeg fikk aldri hjelp til en psykiatrisk utredning, men fikk kun en liste med hundrevis av offentlige psykologer i hånda, som jeg aldri var i psykisk form til å komme i kontakt med, enda mindre få en time hos. Ikke fikk jeg blodprøve oppfølging heller, for å justere serumsinnholdet i blodet. Nå vet alle leger at SSRI må justeres individuelt, og at opptaket av medikamentene er svært forskjellig og må dosereguleres. Jeg er overbevist om at jeg ble “forgiftet” av normal dosering. Etter at det har kommet frem at jeg har bipolar lidelse har jeg prøvd ut “Cipralex”, “Tolvon”, “Sobril” og “Lamictal”. Alle har gjort meg så syk av bivirkninger, selv i ørsmå doser at jeg trodde jeg skulle dø. Spesielt “Sobril”. Jeg ble overhodet ikke rolig eller døsen, men fikk sterk akutt angst og voldsom uro og trodde jeg skulle bli splitter pine gal i timene før preparatet gikk ut av kroppen. Med “Lamictal” fikk jeg ekstrem migrene, voldsom kvalme, brennende kløing i huden og inni ørene, svimmel og helt “ute”. Hodet mitt klarte ikke tenke en eneste tanke. Jeg var syk i 3 dager, av 2,5 mg “Lamictal”. Det er ikke mulig sier du kanskje, men psykiateren min som ga meg medikamentet hadde hørt om andre pasienter som også var så overfølsomme. Han trodde meg i det minste. Jeg har venninner som går på 75 mg “Lamictal” om dagen.

Det er dessverre slik at ME er en autoimmun sykdom som også påvirker ernæringsspaltingen, og påvirker enzymer og medikament opptaket. Nå tåler jeg absolutt ingenting! Hva kom først av høna eller egget? Gjorde “Seroxat” meg syk, og nå er jeg enda sykere og tåler ikke mer psykofarmaka, eller blir jeg “bare” syk av medikamentene og overreagerer på bivirkninger? Det står nevnt i Felleskatalogen om “paradoksale” bivirkninger. Jeg er en av dem, der alt går svært galt. Nå er jeg så overfølsom at selv tropisk juice fra Rema 1000 som inneholder Guava (tropisk frukt med c-vitamin bombe), gir meg panikkangst i doser av 2 glass (4 dl).

Jeg vet bare én ting, og det er at ingen leger, psykiatere eller andre får lov å presse meg til å ta mer av denne dritten. Nå får jeg bare overleve slik jeg er, før de ødelegger siste rest av funksjonalitet av meg. Jeg har noen få prosent av livskvalitet i det umedisinerte livet jeg har, og de har jeg tenkt til å kjempe hardt om å få beholde. Takk for at dere finnes og gjøre en slik modig og viktig jobb! Hold on out there.



Cipralex og bivirkninger
Jeg har hatt en vond opplevelse med cipralex og det var en skremmende opplevelse. Jeg ble helt likegyldig, lå med magekramper og gikk ned 30 kilo nesten på ca. 3 uker. Sa det til de som skrev den ut, men de sa det var en vanlig bivirkning. Da jeg var siste gang inne på psykiatrisk for et år siden. Sa han psykologen der inne til meg at jeg er heldig som var i live og at hvis jeg ikke hadde søkt hjelp da. Hadde jeg muligens vært dø en dag i dag. Skremmende å lese at andre har hatt same opplevelser som meg. Jeg gikk på 20 mg cipralex. Har jo gått på mange andre typer også som seruquel, remeron, zeldox og noen andre, men da jeg begynte på cipralex forandra livet mitt seg til å bli et skrmmende liv. I hvertfall når jeg tenker på de en dag i dag. Jeg går ikke på noe nå. Skulle aldri ha gjort det heller. siste tida før jeg ble innlagt, levde jeg i min egen verden. gjorde ting jeg ikke skulle, jeg var slem mot andre, ble "sjefen" i en gjeng der vi mobbet andre elever på skolen, da var jeg 21 år, var farlig for både meg selv og andre, jeg kunne bare finne på å gå ut i veien, selv om det avr biler der.. Jeg sto mange ganger på "kanten av stupet". Jeg har egentlig alltid vært stille og beskjeden. Det er mange år som som har gått tapt på en måte. Kunne hatt det bedre hvis man hadde unngått å gitt meg medisiner og heller gitt meg psykologisk hjelp. Jeg mener at man ikke skal gi ut anti.dep.så kjapt. se ann problemene, hjelp folk i stede. Jeg fikk beskjed om at angsten og cipralexen kom jeg til å leve på resten av livet. det sa dem for 3 år siden, nå 3 år etter er jeg ganske frisk. Jobber fullt, har egen leilighet, null angst.



Hei!
Datt tilfeldigvis innom dette forumet. Jeg har hatt panikkangst/depresjon i mange, mange år, og har vel lært meg å leve MED det både i jobb og privatliv. Ikke lett, men bedre enn å gi opp..... Jeg fikk og Cipralex mot plagene , da disse dukket opp på markedet, og var jo kjempeglad at det endelig var noe å få for disse plagene. Fulgte oppskriften nøye, og joda, panikkanfallene kom sjeldnere, og gjorde vel livet noe lettere. Men, med hele tiden å føle at man fik elektriske støt i hodet, at jeg mistet all lyst på nærkontakt med det motsatte kjønn, og at jeg hverken følte glede eller sorg, gjorde at jeg valgte å trappe ned og slutte med disse pillene. Det merkelige er, nå 3 år etter, føler jeg fremdeles ikke glede eller sorg, har ikke behov for intimitet heller. Det eneste som forsvant ( heldigvis) , var disse elektriske støtene i hodet. Jeg velger i hvertfall å leve MED mine plager, og jobbe med det ved trening, mestring og akseptere mine begrensninger, Ordet "lykkepille" er det dummeste navnet de kunne satt på disse medikamentene. Klart rdet fenger mange til å ville ta de. Nei, er skeptisk til preparatet. Det har blitt altfor kettvint å gi mennesker med psykiske problemer bare en resept i hånda og " ha det bra". det har vel og med innsparelser i samfunnet å gjøre, at man ikke behøver å bruke mer tid, omsorg og mere "tungvinte" løsninger som krever for mye tid. Har gitt opp hele helsevesenet på dette området, og innser at det kun er meg selv som kan gjøre det beste ut av det verste. Ønsker alle som sliter lykke til, stå på! Klem



Heisann
Jeg gikk på slike piller i en periode. Det hele startet fint, jeg merket ikke stort til det, men når jeg først begynte å le kunne jeg le i en time sammenhengende. Deretter begynte jeg å få skjelvinger og hadde ikke kontroll over kroppen min, jeg kastet blandt annet et glass i døren helt plutselig. Jeg fikk ekstrem munntørrhet og sugde på tabeletter for å motvirke dette, men det var for sterkt og jeg klarte nesten ikke spise. Jeg ble kvalm og dårlig. Det hele ble rett og slett fælt. Vi tenkte at dette ville gå over og bare var tilvenning, men jeg hovnet helt opp i ansiktet, jeg klarte ikke se oppover med øynene fordi øyelokket var dekket av fett! Jeg så ikke ut og spydde hele tiden. Det kunne vært skikkelig farlig og jeg er rett og slett glad jeg er i live!

For å prøve noe annet ble jeg satt over på SRNI. Dette gikk heller ikke bra, jeg tålte det rett og slett ikke og dette endte i selvmordsforsøk. Nå er jeg fri for tabeletter og føler meg mye bedre! Slike tabeletter må være den absolutte siste utvei. Jeg var dødsavhengig av dem og det var rett og slett skummelt! Vær forsiktig folkens!



Tro og livsfarlig overtro
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg her og fortelle om mine erfaringer med lykkepiller og psykiatri, men hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre det, tenker jeg: Er det noen vits? Er det noen som vil la seg påvirke? Kan jeg hjelpe noen? Psykiater Nils Håvard Dahl mener til og med at nettsteder som "Motkur" er useriøse "fordi bidragsyterne er anonyme", som om folk med psykiatrisk stempel i pannen ønsker at arbeidsgiver og familie skal få anledning til å kjenne dem igjen og gjøre livet deres enda vanskeligere. Vet som vanlig ikke om jeg skal le eller gråte. Nei, jeg vet det; man kan ikke annet enn å gråte over disse psykiaternes holdninger. Kanskje Nils Håvard Dahl tror at hundrevis av mennesker sitter hjemme i stuene sine og pønsker ut disse skrekkhistoriene om lykkepillenes virkninger. Tror du virkelig det, Nils? Gjør du det, er det kanskje på tide at du smaker litt av din egen medisin...

Selvsagt kan man avfeie folk som Nils Håvard Dahl, Olav Bakke, Ulrik Malt og andre profilerte, norske psykiatere som "nyttige idioter" for legemiddelindustrien, og le av dem, men så enkelt er det ikke. For dette er faktisk mennesker myndighetene lytter til når avgjørelser skal tas innen det psykiatriske helsevernet; de betraktes som "eksperter". Det betyr ingenting at dette er psykiatere som hvert år skriver ut hundrevis av resepter på piller som den seriøse legevitenskapen for lengst har klassifisert som livsfarlige, med så mange alvorlige bivirkninger at de aldri skulle ha vært på markedet. Lykkepillenes langtidsvirkninger er ikke engang kartlagt, fordi legemiddel¬selskapene, ifølge amerikansk lov, ikke trenger å føre studiene sine lenger enn seks uker etter at siste pille er tatt for å få godkjent et preparat. (Dette er grunnen til at abstinensproblematikken i så mange år har vært skjøvet under teppet.) Psykiatere som Nils Håvard Dahl vet selvfølgelig dette, dummere enn det er de ikke. Likevel fortsetter de å skrive ut disse medisinene, og de er påfallende raskt ute med å forsvare SSRI-preparatene hver gang noen finner på å kritisere dem, det være seg fortvilte pasienter, leger eller forskere. Kan vi tilgi disse SSRI-psykiaterne? Svar: Nei, de skal ikke tilgis, for de vet så inderlig godt hva de gjør.

Alle som har fulgt med i SSRI-debatten i verdens mest seriøse legetidsskrifter de siste årene vet at lykkepiller ikke har noen beviselig, terapeutisk verdi i mer enn 1 av 10 tilfeller, og at de i praksis (klinisk verdi) ikke virker noe bedre enn placebo, det vil si sukkerpiller. Dette er et ubestridelig, vitenskapelig faktum. Det har vært bevist i så mange undersøkelser at ingen seriøse leger og forskere lenger er i tvil om det (bortsett fra dem som jobber i, og for, SSRI-¬industrien, selvsagt). Ikke engang SSRI-¬selskapenes egne studier (hvis de ses samlet) viser noen annen tendens enn dette. Ikke nok med det: Til og med norske forskere ved Universitetet i Oslo har avslørt GSK som juksemakere og tallmanipulatorer (de som tviler, får bare lese British Medical Journal og andre legetidsskrifter). I tillegg har GSK, Eli Lilly og andre SSRI-fabrikanter vært nødt til å utbetale millioner av dollar i erstatning til folk som har fått livet sitt ødelagt av lykkepillene deres. Pasienters liv ligger i ruiner. Foreldre gråter ved gravene til sine døde barn. Rettssakene og søksmålene mot SSRI-industrien hoper seg opp over hele verden. Hvorfor blir ikke denne galskapen stoppet? Jo, her skal dere få forklaringen, og den er dels bygd på mine egne erfaringer. "Psykiatri" er, som lederen i Norsk psykiatrisk forening, Bjarte Stubbhaug, for noen år siden uttalte i et intervju i Tidsskrift for Den norske lægeforening, "preget av tro og overtro". Det finnes knapt antydning til vitenskap. Ingen har, for eksempel, greid å bevise at en eneste psykiatrisk lidelse skyldes "en kjemisk ubalanse i hjernen", som mange psykiatere forfekter i dag. Av og til må en spade kalles en spade: Denne teorien er bare humbug, ren svindel. Likevel brukes den daglig i SSRI-firmaenes markedsføring, og som grunnlag for å skrive ut resepter på livsfarlige SSRI-preparater. Selvsagt er det utrolig. Like fullt er det sant. Helse¬myndighetene skjønner bare ikke hva som foregår, nettopp fordi folk som Nils Håvard Dahl, Olav Bakke, Ulrik Malt og andre "eksperter" har greid å tåkelegge bildet så til de grader. Derfor får heller ingen SSRI-skadede pasienter erstatning for tapt livskvalitet. Helsemyndighetene tror heller på SSRI-firmaenes propaganda og manipulerte forskningsresultater, og på norsk psykiatris nyttige idioter, enn på fortvilte pasienter. Mange psykiatere gidder ikke engang innrapportere bivirkninger og seponeringsproblemer. For pasientenes plager (fra elektriske støt i hjernen til tre måneder lang hodepine) bortforklares alltid med "eskalering av grunnlidelsen," o.l. Så stor respekt har disse psykiaterne for pasientene sine. Selvsagt er det en skandale. Men sånn har det vært innen psykiatrien helt siden lobotomiens mørketid. Lite er forandret. Og med psykiatere som Nils Håvard Dahl kommer heller ingenting til å bli forandret.

Grunnen til at jeg selv kom i kontakt med det psykiatriske helsevesenet, var at jeg ble lurt til å tro at jeg hadde en psykiatrisk lidelse, som det etter hvert viste seg at jeg slett ikke hadde. (Hadde jeg visst det jeg i dag vet om slike "lidelser", ville jeg selvsagt ikke ha latt meg lure så lett, men den gangen trodde jeg faktisk at psykiatri var et seriøst fag, og at en psykiater visste hva som var best for meg!) Jeg er 47 år gammel, og jeg har alltid tatt godt vare på kroppen min. Jeg verken røyker eller drikker, og jeg har reist verden rundt på oppdrag, også i livsfarlige strøk. Jeg har alltid regnet meg selv for å være en ganske robust person, både fysisk og psykisk. Men én last har jeg hatt, og det har vært kaffe! Sju-åtte kruttsterke kopper, pluss noen tekopper, var vanlig i tretti år. For elleve måneder siden besluttet jeg å kvitte meg med denne lasten også – jeg sov dårlig og måtte til stadighet på do. Dessverre kuttet jeg ut litt for brått og opplevde kvalme og merkelige svimmelhetsanfall. Av og til føltes det også som om kroppen nektet å gjøre det jeg ba den om, som å gå opp en bratt trapp. (Senere har jeg fått forklart at dette slett ikke er uvanlig i forbindelse med kaffeinabstinens.) En kveld ble svimmelheten så intens at jeg ble redd og dro til legevakten. Pulsen var høy, blodtrykket var høyt og jeg var tørr i munnen. Men alle prøver var negative, jeg var frisk som en fisk, så legen mente at dette måtte være panikkanfall; at det ikke kunne ha noe med kaffen å gjøre. Han anbefalte meg derfor en psykiater for å få bukt med "problemet". Og dum som jeg var, oppsøkte jeg denne psykiateren (mest av nysgjerrighet; jeg hadde aldri snakket med en psykiater før). Han mente også at jeg led av "panikkangst" og skrev ut resept på Prozac. Jeg spurte om disse pillene hadde noen bivirkninger og fikk et resolutt NEI til svar. De hadde overhodet ingen bivirkninger, men jeg kunne kanskje merke litt større energi enn vanlig, så det var best å ta dem om morgenen.

De neste ukene forsto jeg ingen verdens ting av hva som skjedde. Jeg stolte på psykiateren og sjekket bare raskt på nettet at, jo, Prozac var en alle tiders medisin, som nok skulle kurere meg.
Problemet var bare at jeg ble verre og verre. Munntørrheten var grusom, jeg ble søvnløs, og da jeg endelig sovnet, fikk jeg forferdelige mareritt, jeg kastet opp, måtte presse urinen ut i dråper, greide ikke å ejakulere, kjente en forferdelig nervøsitet som det var umulig å bli kvitt, jeg fikk hetetokter, svette, hodepine, jeg ble hissig og sint for ingenting, og jeg ble livredd for å gå ut av døren.
Jeg ringte til psykiateren, og han beroliget meg med at dette var typisk for panikklidelse og at symptomene ganske sikkert ville forsvinne om et par uker "når medisinen begynte å virke".
Men det gjorde de ikke. Derfor gikk jeg til nevrolog. Etter en del prøver, der ingenting fysisk galt ble funnet, fikk jeg en ny diagnose: Generalisert angstlidelse. For det kunne ikke være bivirkninger av Prozacen, det var helt umulig. Jeg fikk også en ny medisin: Cipralex.

Dessverre ble ikke symptomene bedre, de ble verre… I tillegg til alt det andre, kjente jeg nå en kronisk trøtthet. Hendene mine dovnet helt bort, kunne knapt løfte dem. Jeg begynte også å få selvmordstanker, noe jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Jeg har alltid vært en positiv og glad person. Svettetoktene kom jevnt hele døgnet, svimmelheten var fryktelig, kvalmen og hodepinen uutholdelig.

Etter et par uker fikk jeg ny time hos nevrologen. Han mente at dette ikke kunne være bivirkninger, bare vanlige angstsymptomer, men at trøttheten min sannsynligvis skyldtes at jeg led av depresjon (!), og han anbefalte meg derfor å bytte til Zoloft. Det var jeg ikke interessert i, jeg mente at alt dette hadde begynt med disse pillene (som jeg nå hadde begynt å lese urovekkende ting om på nettet), men da ble han bare irritert og sa at han visste hva som var best, og var jeg ikke interessert i å høre på ham, så kunne jeg finne en annen lege.

Jeg valgte å fortsette på Cipralex noen uker til. Så holdt jeg ikke ut lenger og fikk ny time hos nevrologen. Jeg ville slutte med disse SSRI-pillene, men var redd for abstinens. Til min store overraskelse fikk jeg nå en rekke spørsmål om jeg alltid hadde vært spesielt ryddig og nøye med ting, om jeg alltid sjekket komfyren før jeg gikk ut, alltid måtte ha orden på skrivebordet mitt, osv. Jo, jeg likte orden og system, sa jeg. Jeg er en ryddig person. Vel, da har du sannsynligvis tvangsnevrose, sa han. Her har jeg en ny medisin, den heter Seroxat. Den kommer til å gjøre deg helt frisk. (Dette er nesten ordrett hva som ble sagt.) Da steilet jeg. Jeg hadde lest om Seroxat, at det var den farligste av alle SSRI-medisinene. Jeg nektet. Da ble legen bare irritert og ville nærmest ha meg ut av døren. Jeg spurte hvordan jeg skulle slutte med Cipralexen, og han ga meg, nærmest motvillig, det rådet at jeg skulle gå ned fra 10mg til 5mg i en uke, og så ta 2,5mg den neste uken, og så kutte helt ut. Det var ingen grunn til bekymring, det var ingen abstinens med Cipralex, det var en trygg og god medisin.

Jeg fulgte rådet, og det var en katastrofe. Bare fire dager etter at jeg gikk ned til 5mg, falt jeg om og besvimte da jeg befant meg i en bankfilial. Jeg ble lagt inn på sykehus. All verdens prøver ble tatt, alle var negative. Nevrologen ble oppringt, og han rådet meg til å trappe ned til 2,5mg med en gang og så kutte helt ut etter noen dager. Jeg ble liggende på sykehuset i tre dager. Så dro jeg hjem. Og nå begynte det virkelige helvetet…

Trøttheten og slappheten var fullstendig lammende. Kroppen dovnet vekk. Nervøsiteten gjorde at jeg knapt våget meg ut av rommet. Jeg hadde gått ned nesten ti kilo på to måneder og var et psykisk og fysisk vrak. Hodepinen var så grusom at jeg lå og håpet å få besvime igjen. Jeg kunne ikke gå. Jeg svettet og svettet. Skalv på hendene. Jeg orket knapt å foreta meg noe som helst.
Så, etter noen uker, da jeg ble i stand til å komme meg opp fra sengen, begynte zappene, elektriske støt i hodet, spesielt om kvelden mens jeg ventet på at søvnen skulle komme, eller hver gang jeg beveget øynene raskt.

Etter tre måneder greide jeg å komme meg ut av huset. Begynte så smått å gå korte turer. Men ennå var jeg plaget av trøtthet, svimmelhet, hodepine og en merkelig nervøsitet som ikke var "min", den bare kom og gikk, selv om hjertet slo rolig.

I dag, åtte måneder etter at jeg sluttet med Cipralex, er jeg fremdeles arbeidsufør (alt jeg kan, er å sitte hjemme foran pc-en og tv-en). Det er lille julaften, og hendene mine er fremdeles dovne, fremdeles har jeg hetetokter, elektriske støt i hodet, migrene, kraftig øresus og svusjing i hodet som aldri forsvinner. Det er vel unødvendig å si at jeg har isolert meg fullstendig i denne tiden. Men panikkanfall har jeg ikke hatt siden den dagen jeg dro til legevakten for elleve måneder siden…

Oppsummering og konklusjon: Jeg kuttet ut kaffe, og fikk i løpet av kort tid fire psykiatriske diagnoser. Jeg var aldri nervøs for noe som helst før jeg begynte med Prozac og Cipralex. Jeg har aldri tidligere vært i nærheten av å ha noen av de symptomene jeg har hatt de siste elleve månedene.
Så kan selvsagt Nils Håvard Dahl & Co. godt si at de er "faglig uenige" i alt dette. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne ha sagt det samme. Men det kan jeg ikke. For meg er disse plagene og symptomene er realitet, selv om de ikke står i noen felleskatalog. Og absolutt alle skyldes SSRI-medisinene Prozac og Cipralex. Man må være komplett idiot for å tro noe annet.

Hvis noen psykiater ønsker å kontakt meg, så er jeg mer enn villig til å stille opp, med navn og adresse, og "kompetanse" og alt. Men jeg advarer dere: Jeg vet i dag noe som ikke pasientene deres vet. Jeg vet at dere alle er bløffmakere. Jeg vet at psykiatri ikke er noe mer et fag enn vaffelsteking er et fag. Og jeg vet at de aller fleste psykiatriske diagnoser er bare legers høyst subjektive oppfatninger, og at de i mange tilfeller skyldes fysiske problemer som ikke er avdekket. Jeg vet også at det ikke finnes farligere medisiner på denne jord enn SSRI-preparater. Men siden hele psykiatrien er bygd på tro og (livsfarlig) overtro, så kommer ingenting til å bli endret. Hvis "faget" hadde vært basert på vitenskap, hvis dette hadde vært et krav fra myndighetenes side, så kunne Nils Håvard Dahl og de andre bare ha pakket legevesken sin og dratt hjem. Da hadde de nemlig blitt avslørt som det de er: Livsfarlige, uansvarlige og arrogante bløffmakere.

Til slutt: Er bivirkningene og seponeringsproblemene mine blitt rapportert til Legemiddelverket? Selvsagt ikke, for ifølge nevrologen kan det ikke påvises at de er relatert til pillene. Stikk den! Men her er vi ved sakens kjerne: Enhver SSRI-skadet pasient er fullstendig maktesløs, og rettsløs, fordi absolutt alle klager kan sies å være relatert til "lidelsen" og diagnosen, ikke til pillene! Man kommer ingen vei, uansett hva man sier og gjør. Og tro meg: Psykiatere som Nils Håvard Dahl vet dette. Og legemiddelindustrien vet det. Og Legemiddel¬forsikingspoolen vet det. Og norske helsemyndigheter vet det. Og alle utnytter det rått og hensynsløst.



Glad jeg er i live
Ja jeg er en av de som har vært borti en pilledoktor. Hans fremgangsmåte, med å øke dosene, samt legge til et nytt preparat hver gang jeg klaget over at jeg ikke ble bedre, kunne ha tatt livet av meg. Ja det verste å tenke på, er at min sykdom, feilmedisinering og utslag av bivirkninger, skremte mine barn skikkelig, og ble også en belastning som kunne vært fatal for forholdet til min nye kjæreste. Jeg vet ikke hvor mange tårer han har grått pga meg.

Jeg hadde konkrete problemer i jobb og samlivssituasjon. Jeg var gift og mannen min hadde brutt tillitsforholdet gjentatte ganger på det groveste og skapt en veldig utrygg situasjon i hjemmet. Begge barna var i puberteten og trengte oppfølging og grensesetting. Jeg vantrivdes på jobben, der sjefen gjorde seg mer og mer avhengig av meg, og jeg følte alle forpliktelsene som en tvangstrøye.

Jeg fikk tiltagende angst og depresjonsproblemer som resulterte i at legen ga meg denne nye vidundermedisinen, "lykkepillen". Men jeg gikk likevel på en stjernesmell med total utbrenthet. I en periode var jeg en levende død. Jeg kunne bare puste. Jeg kunne ikke røre meg, heller ikke åpne øynene. Sakte kom jeg meg endelig på beina. Da jeg omsider kom meg til legen, var det å kjøre på med økte doser med antidepressiva og antipsykotika av forskjellige slag. "En fin miks" som han sa.

Etter et halvt år, virket "lykkepillen", men for en virkning! Jeg ble manisk. De som vet hva dette innebærer, vil skjønne hvor skremmende dette må ha artet seg for mine nærmeste. Når et oppegående, ressurssterkt menneske går inn i en psykose og ikke lar seg snakke til fornuft, og alt blir totalt uforutsigbart. Resultat: Flere piller og økte doseringer.

Nåja, jeg kom ut av psykosen og begynte å tenke og oppføre meg rasjonelt igjen. Jeg skjønte at jeg måtte ta en del avgjørelser og foreta noen drastiske forandringer i livet mitt. Jeg ba sjefen (som stadig ringte og maste) om å si meg opp. Jeg tok ut separasjon og flyttet fra min mann. Jeg fikk en kjæreste som ble min store kjærlighet og holdepunkt i tilværelsen. Omveltningene gjorde meg ikke frisk, så langt i fra, (!) men jeg følte at jeg gjorde det rette, selv om alle andre mente at galskapen hadde nådd nye høyder.

Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg nå hadde så store fysiske bivirkninger av medisinene, at det gikk kraftig ut over livskvaliteten. Ja ikke bare det, men psykiske bivirkninger som voldsom uro, angst og ukontrollert raseri gjorde meg også selvdestruktiv. Jeg følte meg forgiftet og forsøkte å vise omverdenen hvor vondt jeg hadde det. Jeg var nær ved å dø et par ganger. Jeg hatet å være en belastning for min snille, men utslitte kjæreste som selv hadde alvorlige helseproblemer. Så, etter noen akuttinnleggelser, fikk jeg meg en planlagt, litt mer langvariginnleggelse for å nøste opp i en del.

Og det ble redningen. Korrekt diagnose, seponering av all dritten, (ja, jeg var sjokkerende overmedisinert, og seponering er grusomt) ny og helt annen type medisin, bytte av lege (selvsagt) og ikke minst: det å trene på å mestre hverdagens stress og krav. Dvs: Lære å si nei. Nok søvn og hvile. Fysisk aktivitet. Ta hensyn til signalene på et tidlig tidspunkt. Altså å bruke signalene som et verktøy, for å gå inn å korrigere noe i livet mitt som ikke er helt riktig for meg., f.eks ikke la meg tappe for energi, men sørge for å være flink å ta bedre vare på meg selv og mine behov. Egenomsorg kort og godt. Da har jeg også krefter til å være en ressurs for andre og ikke en belastning. Jeg har, som så mange, lidd av "flink-pike-syndromet", og har måttet lære meg å takle å gjøre feil, ikke få angst av tanken på kritikk, og ikke ta det så nøye om ikke alle i hele verden liker meg. Nå kan jeg ta utfordringer mer på sparket og le av meg selv hvis jeg gjør tabber underveis.

Jeg har det svært godt i dag. Bruker kun en medisin (som er korrekt for meg, og ikke gir meg noen bivirkninger) og iallefall ikke "lykkepille" eller angstmedisin. Aldri mer denslags! Jeg er livsglad og psykisk sterkere rustet enn noen gang. Selvfølelsen er god og sunn, men jeg ser også store muligheter for å utvikle meg videre. Der er fremdeles "skjær i sjøen". Forholdet mellom meg og min kjæreste har vært turbulent, selv om den store kjærligheten fremdeles er til stede. Det er f.eks vanskelig å venne seg til å vise ekte følelser, og stå for de, når følelsesutbrudd under påvirkning av kjemiske stoffer har skremt både meg selv og han. Men dette er vi blitt enig i å bruke tid på å finne ut av, gjerne ved hjelp av par-terapi el lign. så jeg er optimist for fremtiden.

Jeg er ikke bitter på egne vegne, men hater tanken på hvor mye lidelse alt dette har påført de jeg er så glad i. De vonde årene. All redsel og smerte. Hadde innleggelsen kommet da jeg ble alvorlig syk, hadde jeg fått skikkelig hjelp, .............vel, det blir mye"hvis bare"........ Jeg er glad det endte så bra og at det ikke gikk liv tapt.
Hilsen flinkpike61

Tankefeltterapi
Jeg er Lise, en 35 år gammel jente fra Stavanger, som slet med depresjon og selvmordstanker,til og med forsøk på sådann siden barndommen. Gikk på bl.a Zoloft, Tolvon, Efexor i 6 år. Bare bivirkninger med dem alle, som kramper i beina mens jeg sov, trøtt og uopplagt, kaldsvetting hver natt, konsentrasjonen ble veldig dårlig, følte meg litt hjernedød, interessene mine ble uinteressante og gadd ikke lengre noen ting, sosialt utillpass osv osv... Lite eller dårlig hjelp. Fikk ikke psykolog, men samtale med en psykriatisk sykepleier som påstod at plagene mine var i forbindelse med MENSEN !!! Og dette ansetter man i helsevesenet. Ikke var hun særlig vennlig heller og snakket nedsettende om det som jeg hadde gjordt, altså selvmordsforsøket. Gikk aldri tilbake til det der mennesket.

Da jeg selv alltid har vært sta og faktisk sterk, fikk jeg en trang til å utdanne meg etter å ha testet Tanke-felt-terapi. (TFT) Jeg bestemte meg for å ta utdannelsen som en hjelp til selvhjelp uten tanke om å praktisere selv. Nå er jeg selvstendig næringsdrivende med egen praksis innen Tanke-felt terapi, Coaching og hypnose.

Takke være TFT, fant jeg også grunnen til depresjonen. Grunnlaget kan bli lagt lang tilbake, helt til tidlig barndom og slå ut senere i livet. Mange mener det er kjemisk ubalanse i hjernen og serotonin det mangler på. Balansen kan igjenopprettes UTEN piller !!!!! Jeg er helt sluttet med "happy-pills" og har et helt annet liv enn det jeg trodde var mulig uten bivirkninger. TFT er et kraftig verktøy som går i dybden uten laaaange , dyre og mange samtaler med helsepersonell. Her begynner man å jobbe helt fra første stund med å får forbedring i sinnstemningen allerede etter første time. Også verktøy til å hjelpe seg selv når terapeut ikke er tilstede, når følelsene kommer rennende. Her er det ikke årelang terapi som gjelder, derimot alt fra 2-3 behandlinger og oppover. Det kommer som oftest opp mange forskjellige følelser, som blir rask og effektivt behandlet hver for seg. Man trenger heller ikke å prate om problemet, bare man klarer å tenke på det mens man blir behandlet. Først er det å bli kvitt evnt selvmords-trang som er viktigst, innen man går over på selve depresjonen. Fantastisk å kjenne positiv virkning allerede før man har forlatt terapeut-kontoret. :)

Nå vil jeg hjelpe andre i samme situasjon som meg.
Dette er ikke en annonse til å få klienter og tjene penger på andres elendighet, derimot til å si at det finnes faktisk hjelp og terapeuter vet hva slags tanker man går rundt med og alt det det innebærer. Selvfølgelig er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt med kommentarer og evnt prøve TFT selv.
Stå på og hold ut.

Hilsen Lise Hetland

Verre av medisiner. Tilbake til naturen!
Jeg vil gjerne fortelle min historie. En historie som har endt med at jeg mistet min kjæreste og tidligere samboer. Jeg er en mann på 41 år. Har hatt en del plager med depresjoner. Og fikk etter hvert plager med angst. For noen år siden gikk jeg på en salig suppe av Tolvon, Seroxat, Valium, trilafon og stort sett det som fantes på markedet. Selvtilliten var på bunn, jeg hadde kramper om natten. Og enkelte ganger våknet jeg av at jeg hadde lyst å skrike mens jeg skar opp ansiktet mitt i forbannelse over de krampene i beina. Heldigvis tok min daværende kjæreste affære og kontaktet legen min. Som sendte meg til psykolog. Han fikk sortert ut en del medisiner, så det jeg skulle gå på var 2 stk remeron og 1 stk busbar. Jeg ble etter en stund straks bedre, MEN: Det hadde en effekt jeg ikke hadde regnet med. Jeg mistet interesse for sex. Dette ble stadig et tema for oss, og jeg gikk i forsvar hver gang det ble tatt opp. Legen min insisterte på at det var veldig få som brukte remeron som fikk denne virkningen. Hver gang tema kom opp følte jeg det som om jeg overhodet ikke var verdt noe som mann. Ved et par anledninger var det ikke langt fra at det endte i selvmord. I alle fall forsøk. Hos lege og psykolog var det lite hjelp å få, tablettene HAR ikke de bivirkningene du forteller om. Og er sexlivet ditt et problem, så får du skylde på kjæresten din.

For noen mnd siden begynte jeg å trappe ned på remeron, kuttet ut busbar. (Buspiron). Det ble en tid med mye følelser og en del plager. Og midt i dette valgte jeg å be kjæresten min om å gå. Jeg trodde jeg aldri ville kunne tilby henne de tingene hun savnet. Og at hun ville få det bedre hos en annen enn meg. Det som er litt trist er at det var litt for henne jeg valgte å gå igjennom plagene med å kutte ut medisiner. Forholdet tok slutt. 1 mnd etter skjønner jeg hva hun savnet. Jeg har følelser igjen. Jeg kan føle sorg, smerte, glede på en totalt annen måte en før. Og sexlivet tviler jeg det blir noe problem med. Tablettene laget et ”skall” utpå meg. Et skall ingen andre klarte å komme sikkelig under. Bare en så enkel ting at hun tok på meg var ”ekkelt”. Rett å slett fordi det ikke var følelser der. I ettertid er det rett å slett skremmende.

Om noen vil utveksle erfaringer så når du meg på tilbaketilnaturen(at)gmail.com

Det burde kalles ULYKKEpiller istedet!
Jeg fikk fontex i forbindelse med spiseforstyrrelser, men jeg hadde verken angst eller depresjon. Det fikk jeg av fontex etterhvert. Hvor skal jeg begynne? Jo, jeg fikk en liten dose til og begynne med og den merket jeg veldig. Tunga ble nummen, jeg snøvlet og fikk små blackout flere ganger daglig. Konsentrasjonen forsvant fullstendig så jeg måtte slutte å studere. Legen ba meg ta større dose! Det gjorde jeg en veldig kort periode og da kunne jeg sovne hvor som helst når som helst. Jeg ble følelseskald var ikke glad i noen lenger.Begynte å drikke alene flere ganger i uka. Skammet meg utrolig mye over det..så jeg trakk meg helt unna mennesker. Det hører med at jeg ble voldtatt og misbrukt i fylla..Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med meg, jeg var jo verdiløs uansett. Men jeg satte meg til motverge!! Det er ikke lett når en er halvtbevisstløs av alkohol..jeg klarte ikke å stoppe å drikke. Takk fontex du ØDELA meg!!!

Efexor
For omtrent 7 år siden møtte jeg veggen. Jeg gråt masse og trengte en sykemelding fordi jeg jobbet som selger og ikke godt kunne gråte foran kunder. Oppdratt med en streng kristen gud, mye ensom og med skyhøye krav til meg selv var jeg et typisk tilfelle som trengte en god psykolog å snakke med. I stedet traff jeg en psykiater som ga meg Efexor.

Bivirkningene i starten var ille, men det ble verre. Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg. Romaner hadde vært min store glede hele livet, men da kunne jeg ikke lenger lese ukeblad. Jeg forstod ikke hva som sto der. Klarte ikke konsentrere meg fra begynnelsen av et avsnitt til slutten. Så ble jeg enda mer deprimert av det, og psykiateren økte dosen…. Ca 3⁄4 år sto jeg på 225 mg Efexor. Det året har jeg bare svake minner fra, og det er nok like greit. Jeg så at en annen kvinne her på Efexor følte hun hadde fått et nytt ”alkoholgen”. Jeg røyket. Satt med sigaretten i hånda og hadde behov for å tenne meg en ny. Jeg tygget nikotintyggis mens jeg røyket. Jeg gikk ikke opp i vekt som mange andre her, for jeg hadde ikke initiativ til å ordne meg mat.

Et par ganger forsøkte jeg å gå ned i dose fordi det ikke nyttet med terapi så lenge jeg var helt zombie, men psykiateren hadde lett match med å få meg opp igjen hver gang. Livet ble jo ikke lyst og lett på 175 mg heller, og det tok hun som et tegn på at jeg måtte ha maks dose. Til slutt var jeg så heldig at psykiateren sluttet, og jeg måtte få meg en ny. Med hans hjelp forsøkte jeg en gradvis seponering, men under 75 mg var umulig uten fryktelige abstinenser. Jeg fikk støt og rykninger og holdt bare i timer om gangen før jeg måtte begynne igjen. Etter mye leting på nett kom jeg til slutt over en metode som virket. Jeg gikk over til Fontex. Etter noen uker var jeg klar til å langsomt trappe ned. Jeg skal ikke påstå at det var hyggelig, men den lille omveien om Fontex gjorde det mulig i hvert fall.
Håper det virker for noen flere enn meg!

Omega 3 mot depresjon
Jeg tilhörer også dem som har med årene har forsökt med SSRI. Egentlig vet jeg ikke om jeg hadde noen hjelp av det i det hele tatt. Det mest fremtredende var de tunge bivirgningene under innledningen av kuren, så jeg har gang på gang gitt opp etter noen måneder. Jeg har også prövet alle mulige preparater fra helsekostbutikken. Det også uten särlig fremgang. Omega 3 har jeg vel også prövet og tatt når jeg husket det, uten noe särlig system.
Så hendte det at jeg fikk en av disse telefonoppringningene om kveldn - som ikke alle er like glad for. Denne gangen gjaldt det fast forsndelse av fiskolje Vesterålen. Det var kapsler til flere måneders forbruk. Det var da jeg bestemte meg for å "slöse" litt og ta större doser en foreskrevet og har siden tatt 4-6 kapsler daglig. - Jeg svelger for sikkerhets skyld ned med selolje. Dette förte til en umiddelbar forbedring av humöret. I alle fall i den grad at tendensen til depresjon er borte. For min egen del kan jeg bare si at jeg tror jeg har manglet Omega 3 gjennom hele livet (jeg er nå 67). Omega 3 er jo en forholdsvis "ny" oppdagelse, som var ukjent helt frem til 1960-tallet, og det er neppe forsket ferdig i emnet. Jeg vil tro det med tiden kommer oppsiktsvekkende forskningsrapporter om dette, også når det gjelder behandling av depresjon. Det kunne väre interessant å höre hva andre har å si om dette, og hvis noen önsker å pröve metoden, så glem ikke å ta rikelig dose - men slutt å röyke först.
Med hilsen og önske om en riktig god jul til alle.

Fra vondt til verre med "Lykkepiller"
En tid har gått siden jeg skrev inn her sist, da hadde jeg trappet ned til 75 mg Efexor. Nå bruker jeg 37,5 mg, og har stått på det et par måneder. Jeg klarer ikke slutte med den lille dosen. Da får jeg strømfølelse, blir skjelven, får muskelstramninger og en grusom svimmelhet. Etter jeg sluttet med 225 mg med Efexor har jeg måttet ty til Sobril fordi jeg er helt ute av funksjon på grunn av en voldsom svimmelhet og skjelvinger. Så her står jeg da, og føler at Efexoren har ødelagt livet mitt. Av og til vil jeg bare trappe opp igjen for å slippe all svimmelheten og ubehaget, men da ender det med enda mer vektøkning, likgyldighet vekslende med raseri og høy puls. Jeg er 40 kg tyngre, dårlig fysisk hver dag, blitt avhengig av sobril. Jeg er så forbanna. Et lyspunkt kom frem etter jeg kom bort fra den store dosen; jeg fikk følelsene mine tilbake. Jeg kan gråte og le, - det er så godt, men jeg er fortsatt ikke meg selv. Efexoren har også ført til at jeg har fått problemer med hjertet Jeg har sterk puls med overhopp og måtte begynne med Selo-zok.

Akkurat nå er jeg veldig nedfor fordi jeg føler meg så dårlig. Legen min blir bare sur og tverr av det jeg sier. Han trodde alt skulle løse seg med ”Lykkepillen”, men her er jeg, mer ødelagt enn før.

Det gjør meg vondt å lese alle inleggene her. Det er så grusomt at en jævla pille skal ødelegge så mye, og jeg har bare en tanke i hodet mitt HVORFOR? Hvorfor er legene så kjappe med reseptblokka? Uten å egentlig ha så mye peiling på disse medikamentene. Vi får det kun for å holde kjeft og etter det skal en klare seg selv. Jeg har hverken fått oppfølgning eller samtaler. Jeg er sint fordi legen satte meg på disse djevelpillene mens jeg gikk gravid. Jeg var jo bare plaget med en vanlig hormonell depresjon som kansje kunne løst seg på en annen måte.

Bivirkninger/abstinens Efexor og Zyprexa
Jeg er en mann/gutt på nå 34 år. Jeg har slitt med depresjoner og selvmordstanker siden jeg var 14-15 år, kanskje lenger også. Noen av problemene mine har vært at jeg har liten selvtillit når det gjelder blant annet jenter. Det igjen har forplantet seg til andre ting, slik som sosial angst.

Men nok om det, jeg fant meg en jente som var glad i meg for den jeg var selv om jeg føler som om jeg har lurt henne inn i et forhold hun ikke viste omfanget av. Når hun ble sammen med meg og til slutt gift med meg så fikk hun noe med på lasset som ikke er så positivt, mine svingninger. Jeg kan gå fra hyperaktiv og glad den ene dagen for å så være langt nede og bare sitte og gråte den neste dagen. Man har lett for å føle seg mindre mandig når man har det slik.

Når jeg hadde drukket alkohol kom den virkelige meg fram, en redd liten gutt som ikke viste hvordan han skulle takle denne verden. Jeg har sikkert vært med på mye som er skremmende for mange andre, men som jeg ikke ser på som skremmende for hva er skremmende når man ønsker å dø?

Men tilslutt skjedde det, jeg følte jeg hadde valget, enten å gjøre det slutt eller å be om hjelp. Jeg gjorde det siste, og valgte å få hjelp, trodde jeg… Et besøk til legevakten og han forstod med en gang at dette var alvorlig. Han ringte til sykehuset som sa at jeg kunne komme med en gang. Der fikk jeg prate med overlegen for psykisk avd, og han mente jeg minst måte å være der i 6 uker.

Jeg ble ordentlig dopet ned første ukene, og det er ikke så mye jeg husker for alt var så uvirkelig. Men de tok masse tester av meg, for å sjekke om det var noen form for mangler i blodet osv. Fikk beskjed om at jeg hadde lite B12, og fikk sprøyter med det. De gav meg også imovane så jeg skulle sove og truxsal tror jeg det het. Så fant de ut at jeg skulle få 300 mg med efeksor, og de prøvde ut det på meg og da fikk jeg virkelig selvmords tanker. Det endte med at de gav meg elektrosjokk behandling for de trodde jeg var manisk. Men jeg følte at de bare prøvde å medisinere bort tankene mine ikke snakke med meg. Det jeg virkelig hadde trengt var noen som kunne prate med meg og forstå meg, men det fikk jeg aldri.

Eneste samtalen jeg hadde var med en student som hadde en vakt der og kom inn på rommet mitt og fikk se bøkene jeg hadde der. Og jeg hadde stort sett bare bøker om psykologi siden jeg har slitt så lenge så er det naturlig å ville lære seg mest mulig så man kan hjelpe seg selv. Så jeg og henne studenten som studerte første året på psykologi studiet ble sittende og prate, og jeg kunne mye mer psykologi en det henne hadde lært seg.

Etter at jeg hadde vært lagt inn en stund så ville jeg ut derifra siden jeg ikke syntes dette virket og de ville ikke slippe meg ut, så jeg slo i døra mi i sinne. Dermed så tilkalte de alt av ekstravakter på sykehuset og jeg ble lagt i reimer og de gav meg 3 sprøyter med stesolid i låret for at jeg skulle roe meg ned. Men det er ikke morsomt å bli lagt i reimer mot sin vilje så derfor strittet jeg imot uten å gjøre noen av ”vaktene” noe vondt. Det endte med at jeg havnet på en lukket avdeling på lukket avdeling, ikke mange som har klart det…

De fant ut siden jeg ikke ble noe bedre at jeg skulle få noe stemningsstabiliserende, og det var zyprexa. Det var noe som fikk meg ordentlig apatisk til alt som skjedde rundt meg. Ingenting som skjedde rundt meg betydde noe for meg, jeg var likegyldig til alt.

Etter at jeg slapp ut fra sykehuset så fortsatte jeg å legge på meg av all medisinen jeg fikk. Når jeg ble lagt inn veide jeg 71 kg, etter litt over et halvt år veide jeg 109 kg. Det også gjør noe med et menneske, man blir ikke lykkelig av å spise lykkepiller så lenge man øker så mye i vekt. Men jeg forstod ikke dette før jeg så bilde av meg selv i bar overkropp. Det var et sjokk som ikke var lett å komme over, og jeg bestemte meg med en gang for at dette vil jeg ikke mer.

Men å slutte med zyprexa var ikke lett, jeg forsøkte mange ganger men ble alltid like dårlig og startet med pillene igjen. Min fastlege mente at jeg gikk på så liten dose at det ikke burde være noe problem å slutte, men hadde hun noen gang prøvd å gå av den medisinen? Dette var i år 2000, og jeg følte jeg hadde mistet mye av meg selv, og at jeg ikke orket å ha det slik. Jobbe orket jeg ikke, det ble for tøft, så jeg fikk yrkesrettet attføring.

En periode hvor jeg var forkjølet så tenkte at dette er den riktige perioden å slutte med zyprexa på siden jeg var sengeliggende likevel. Og merkelig nok så gikk det bra.

Fikk plutselig lysten til å gjøre ting igjen og jeg ble mer spøkefull en det jeg hadde vært mens jeg gikk på zyprexa. Jeg fikk lyst til å gå med i vekt også, og startet å spise mindre og tok cambridge i en periode på 2 uker for å bli vant til mindre mat. Gikk faktisk ned i løpet av 1 mnd tid fra 109 kg til 94 kg, helt uten å trene.

Forsøkte også å slutte med efeksor men det var ikke så lett. Jeg hadde etter at jeg kom ut fra sykehuset merket at jeg hadde noe som føltes ut som rykninger i bein og armer, spesielt når jeg skulle sove. Nesten som elektriske støt, og når jeg leste om bivirkninger på efeksor på en side på Internet så forstod jeg at dette var på grunn av efeksor. Men å slutte med det klarte jeg ikke, jeg gikk uten efeksor i 2 uker men var ordentlig uvell. Føltes som om jeg var om bord på en båt i høy sjø.

Jeg har prøvd mange ganger å slutte men det blir til at jeg starter igjen når jeg er svimmel og alt går rundt. Så det skulle ta mange år før jeg prøvde neste gang.

Jeg fikk lysten til å trene igjen etter et år og startet å løpe mye, og gikk ned enda mer i vekt. Havnet til slutt på 82 kg, men etter en skade pluss at jeg var syk så la jeg på meg igjen, så jeg veide 88 kg. Men det er bedre en det var på det verste selv om jeg ikke er fornøyd.

Jeg spurte legen min om hjelp til å slutte og jeg hadde selv kommet meg ned til en dose på 75 mg efeksor depot. Hun mente dette var så lite at jeg burde klare å slutte ved å kun ta det annen hver dag i en periode for å så slutte helt. Men hun tok veldig feil, ble nok en gang veldig svimmel og uvel, så jeg startet igjen etter 2 uker.

Men for å bli kvitt efeksor så bestemte jeg meg for å åpne depot kapslene og helle ut halvparten av kornene. Etter noen uker med dette så telte jeg hvor mange korn som var igjen i en av kapslene jeg hadde helt ut og startet å minske med 5 korn hver tredje dag. Og til slutt så var det kun igjen 3 korn og etter noen dager med dette så sluttet jeg helt, og nå er det 2 uker siden jeg tok min siste dose med efeksor og jeg føler ikke noe ubehag bortsett fra at selvmordstankene har kommet tilbake. Men jeg skal forsøke å takle det så godt jeg kan. Problemer med vannlating har jeg fortsatt men jeg har ikke merket noe til strømstøt lenger.

Så nå håper jeg bare at jeg skal gå ned til en mer normal vekt igjen slik at jeg føler meg som et helt menneske igjen.

Få ut giften!!
Jeg er en 22 årig jente, min såkalte sykehistorie har vart over 20 år. Medisinert har jeg blitt med seroxat, EFEXOR, Cipramil, Seroquel, Risperdal og Nozinan, og har i tillegg en amalgan-forgiftning på erfaringslisten.

Jeg har klart å ta knekken på mange psykiske problemer ETTER å ha kuttet medisin som 18-åring, burde jo egentlig ha det bra? Neppe.

De fleste vet hva en vanlig muskel-krampe er for noe. Tenk deg at du har krampe i leggen.....og at den så sprer seg til hele kroppen - for så å holde seg der i 6 år.

En gang var jeg god i gym, flink på skolen, skapende og kreativ, selv om jeg ike hadde det bra. nå kan jeg ikke gå normalt. jeg kan ikke studere, ikke jobbe, ikke engang snakke uten å bli sliten. Og nesten ingenting uten å ha vondt. I tillegg har jeg de klassiske forgiftnings-symptomene med nerver, konsentrasjons-vansker,mm, u name it.

Likevel, jeg akter å forsøke å gjennomleve dette her. Og på veien har jeg prøvd det meste( både alternativt og ikke), og er nå i gang med å dokumentere og utrede. Skal snart igjennom en utrenskning.

Folkens, ikke gi opp tanken på at ting vil ordne seg. FINN ÅRSAKEN, så står du sterkere. Hvis du er rammet av bivirkninger, FÅ UT DET SOM LIGGER DER! For det ligger der faktisk fortsatt. Selv har jeg fått aller best hjelp av forskjellige former for alternativ medisin. Hvis JEG klarer dette, kan DERE også få det til. Tenk nytt, vær kreativ
Mvh Bambi

Ingen hjelp!!
Jeg er ei jente på 30 år, som har slitt med psykiske problemer siden jeg var Ganske liten! Det hele begynte da jeg var ca. 7 år, da en som sto meg veldig nært gav meg bank og drev med alvorlig psykisk terror mot meg. Da jeg ble 16 år, kom mitt første møte med psykiatri. Jeg ble ikke tilbudt medisiner da, det ble jeg ikke tilbudt før jeg var 25 år. Men da det hendte måtte jo alle kluter til, jeg har i løpet av fem år brukt alt.....ja i allefall nesten alt av antidepressiver! Så jeg sitter nå, 40 kg tyngre enn jeg var for fem år siden og jeg har det ikke nå særlig bra! Har vært medisin fri siden jul 2005, med unntak av en valium i ny og ne, men jeg er så jævla deppa!! Jeg gråter, raser, roper og skriker og ikke minst, jeg er aldri glad....ALDRI!!! Det er så jævla urettferdig at ikke jeg skal få være glad!! Vil gjerne komme i kontakt med andre som sliter, føler meg ganske ensom i min ikke så glade verden!! lindahenriksen-76(a)hotmail.com

EFEXOR
Jeg er for det første på en måte veldig glad for at jeg fant denne siden,for hver gang jeg har snakket negativt om "lykkepiller"eller Antidepressiva,med min lege eller annet personell,blir jeg bare blåst bort,og de deler ihvertfall ikke samme mening som meg. Grunnen til at jeg skriver at jeg synes det på en måte er moderne lobotomering å gå på Antidepressiva,er fordi at de kan gjøre et vanlig menneske til nesten sagt et monster,og i de fleste tilfeller ødelegger de mer enn hva de hjelper.

Jeg har alltid vært litt rar i psyken,begynte med tvangstanker som lita jente,b.l.a at jeg skulle spise ting jeg ikke skulle,redd for å skade familien min ect,men så gikk det over til jeg ble gravid med den første i en alder av 16,da jeg kjente de første sparkene fikk jeg en fryktelig angst,uten å helt vite hvorfor den gang,nå vet jeg at jeg mest sannsynlig følte at jeg plutselig hadde et stort ansvar foran meg,og fikk angst av den grunn.men ihvertfall kom tvangstankene tilbake for fullt,denne gangen gikk det utpå mye av det samme,men i tilegg var jeg redd for å skade barnet også,ble innlagt to dager på psykiatrisk avd,og ble puttet i masse rart b.l.a Trilafon og Truxal,for dette kunne visst ikke skade fosteret.Jeg gikk for meg selv i en slags transe,jeg var helt bedøvd,og kunne knapt snakke,men hadde angst like ille som før,siden jeg ikke fikk hverken samtaler eller hjelp,reiste jeg hjem,og lot vær disse gamle rare medesinene,de hjalp jo ikke likevel..Jeg ble sendt til rikshospitalet fordi jeg hadde fått kraftig svangerskapsforgiftning og en mindre nyresvikt,min første datter kom til verden 2 mnd før tiden,men hun var helt frisk.Følte at jeg ble bedre etter graviditeten,men så kom tingene på igjen,ikke så mye tvangstanker,men angst og depresjon.Legen skrev da ut Seroxat,etter noen dager kom jeg inn på akutten på grunn av kraftige bivirkninger,som liknet på hjerteinfarkt.Disse tablettene kuttet jeg da med.Så ble jeg egentlig bare bedre uten noen form for tabletter i ca to år,fikk igjen kraftig angst og depresjon,orket ingenting,lå og skrek,slet med en rar følelse i brystet og var nok litt hypokonder,prøvde en ny antidepressiva,med lite effekt,og for mye bivirkninger,gjorde til jeg sluttet.Så hadde jeg noen gode år foran meg,4 år (1998) etter min første graviditet,ble jeg gravid med nr 2,jeg følte bare lykke og ingen angst,svangerskapet var herlig,tiden etter var bare god.Sommeren 02 skilte jeg meg,med ungdomskjæresten som jeg hadde vært sammen med fra jeg var 14 til jeg var 24,en del vonde ting kom på,men det ble der,og det gikk over uten medesinsk hjelp,jeg fungerte kjempebra alene med mine to døtre på 8 og 4 år,klarte å betale avdragene på huset,og alt økonomisk,og koste meg skikkelig sammen med jentene.Vinteren 2003 traff jeg en jeg ble meget forelsket og glad i,jeg solgte huset og vi leide oss en ny plass,3 mnd etter begynte jeg å føle angsten tre frem,denne gangen var den veldig ulik de andre gangene og enda værre,jeg ble totalt likegyldig,og var bare svimmel,var til uttalige undersøkelser,men legene fant ingen ting,jeg bare lå,og kunne ikke fungere,etter mye tenking begynte jeg med Efexor,sent i graviditeten,med den minste dosen,den hjalp ikke noe særlig.Etter jeg hadde født ble det heller ikke bedre og trappet opp til 150 mg Efexor,fikk alle bivirkningene i vedlegget,men trosset meg gjennom det,men så dukket "djevelen"opp,fikk raserianfall,så samboeren min måtte holde meg nede,jeg freste,spyttet og sa jeg skulle drepe ham,jeg truet han også med kniv,dyttet han i utgangsdøra så den knuste,han har i ettertid sagt at jeg så ut som en i Exorsisten.Etter anfallene lå jeg og sov av utmattelse,legen skrev ut sobril,som ble min hjelp da,men han mente til tross for dette at jeg bare skulle bruke Efexoren også,nå er det gått to år,jeg har gått opp 40 kg i vekt,klarer ikke å kjenne meg selv igjen,er likegyldig,min hjelp i hverdagen er sobrilen,nå trosser jeg legen og har trappet ned til 75 mg med Efexor,er fullstendig sikker på at den ødelegger meg,for slik som jeg er nå har jeg aldri vært,i tilegg har jeg hatt uregelmessig hjerterytme av denne tabletten,og hvis jeg har økt doseringen i samråd med legen har jeg blitt kjørt til sykehus med 230 i puls,jeg har mareritt hver natt.Vet jeg elsker samboeren min,men klarer ikke å leve meg inn i det og si jeg elsker ham,hvis jeg sårer ham bryr jeg meg ikke.Av disse medesinene blir man ikke seg selv,og selv om jeg skal ligge i kramper for å få sluttet med dem gjør jeg heller det,jeg klarer ikke mer,og i tilegg til 40 kg på to år,så er jo ikke den kroppslige formen noe bra heller.legene vet altfor lite om disse midlene,og skriver det bare ut,kansje for å prøve å få oss til å holde kjeft,ihvertfall prøver de,nei disse tablettene er djevelen selv,jeg har merket det,og når noen spør meg om de burde begynne er svaret mitt et klart nei.Prøvde for en tid siden å kutte også men da fikk jeg så strøm til hodet,og ble dårlig at jeg måtte trappe opp igjen,vet ikke hvordan det kommer til å gå nå,det er 6 dagen min på 75 mg,og jeg merker hvordan bivirkningene herjer,men har denne gangen ikke tenkt å gi meg,ikke pokker om Efexoren skal få ødelegge livet mitt!
Milla

4 år med Seroxat
Jeg er en av de som har greid å kutte ut Seroxat helt. Jeg turte ikke å ta de lenger, fordi jeg ble likegyldig til alt, ble sint for ingenting, hadde timelange gråteanfall, fikk støt/strømninger gjennom hodet, krampelignende fakter, og oppførte meg som om jeg hadde ticks fra helvete. Gikk og kastet på hodet som om jeg var gal... Jeg sluttet med svineriet av den enkle grunn at jeg skal bli pappa snart, og er redd det kan gå ut over barnet hvis jeg fortsetter å ta det. Jeg går fremdeles med så og si konstant hodepine, døgnrytmen er snudd totalt på hodet. Jobber kun kveldsvakter, og legger meg ikke før 04.00 eller kanskje senere. Står opp klokka 13.00 og begynner på jobb 15.00. Hodet føles som en stein, og jeg sliter med å holde det oppe. Det går ut over jobben min. Jeg er rastløs, sover ikke bra, har mareritt/syke drømmer, tenner fort, og føler meg psykotisk. Det kan da ikke være normalt å bli så fort sint..? Det går ut over den stakkars samboeren min, hun som bærer fram ungen min og alt mulig. Hun har levd med meg i et år, og vet hvordan jeg er under påvirkning av Seroxat, og uten. Etter jeg greide å slutte har hun sagt jeg er som en helt ny person. Hun sier hun elsker meg enda mer nå... Jeg elsker henne også, over alt jeg kan nevne, men noen ganger tar likegyldigheten overhånd og jeg hører ikke på det hun sier. Gidder ikke en gang å si "jeg elsker deg" tilbake til henne, selv om hun fortjener å høre det mye mer enn jeg gjør.
Kjenner fremdeles strømninger og støt gjennom hodet, krampaktige anfall og hoderisting, men dog noe redusert. Kanskje jeg har vært heldig som har sluppet unna "lettvint", men det har ikke vært noen drømmereise heller. Det skal fanden vite. Håper dere vil sende meg mail om erfaringer og opplevelser! Jeg vet andre har det som jeg!
Mail: havardlunde(a)hotmail.com

Aldri mer lykkefølelse etter bruk av Cipramil
Jeg har slitt med panikk/-angst og depresjon i 4 år. Prøvde Cipramil i en kort periode på 3 mnd og gikk opp 17 kg. i vekt. Ble likegyldig til alt og alle. Bråstoppet og fikk nervene "utenpå" huden og der har de vært siden. Har ikke følt lykkefølelsen jeg hadde i "gamle dager" noen gang siden jeg begynte på disse tabl. og nå er det 3 1/2 år siden jeg sluttet på Cipramil. Nå vil psykologen at jeg skal prøve SSRI enda en gang, men det orker jeg ikke. Det jeg trenger er noe beroligende tabl. når alt "knyter" seg som verst, men det vil ikke legen skrive ut i redsel for at jeg skal bli avhengig.. Hva er verst? Jeg har uansett ikke noe bra liv. Denne tabl. har gjort noe med meg, på en negativ måte. Ettervirkningene er å aldri kunne glede seg over noe helt ordentlig lenger (ikke engang sex). Håper legemiddelfirmaene og helsemyndighetene er inne og kikker på våre erfaringer med tablettene!!

Skadet av Seroxat!
Jeg hadde ingen psykisk betinget problem i utgangspunktet... annet enn tannlegeskrekk! Etter å ha brukt den såkallte "lykkepillen" Seroxat, og kommet i hendene på "pleierne i hvite frakker" har jeg nærmest fått livet ødelagt! Plagene jeg ble medisinert for, var bagateller i forhold til konsekvensene av medisineringen. Fikk utskrevet Seroxat av legen for smerter / fibromyalgi. Han mente det kunne øke serotoninnivået i hjernen, da det var vanlig med lavt nivå av diagnosen. Noen ganger glemte jeg å ta medisinen, og jeg kom i en euforisk, hemningsfri, og svært behagelig sinnsstemning. Men noen endring på smertenivået merket jeg ikke. Da ble jeg bedt om å bare øke doseringen! Så begynte en merkelig periode, hvor jeg gradvis endret min personlighet helt. Fra å være en sprudlende og glad energibunt, i aktivitet fra morgen til kveld, ble jeg bare sløvere og likegyldig til alt og alle. Fra å ha vært utømmelig med ideer i mitt arbeid, for så å fortsette med de daglige syslene, ble jeg bare mer og mer likeglad. Min største glede og skapertrang ble uintressant. Orket ikke lage middag til familien. Orket ikke vaske klær, eller holde huset rent. Jeg skjønte faktisk ikke hva det gikk av meg, men skyldte på at jeg hadde så voldsomme smerter, selv om det ikke hadde stoppet meg før. Det hjalp faktisk å være i aktivitet. Kunne bli liggende i senga hele dagen, eller bare gå å surre rundt i morgenkåpen, helt til familien kom hjem. Etter noen utskjellninger fra x-en, rømte jeg mens han var på ferie. Da medisinen ikke hjalp noe særlig for smertene, kunne jeg jo like gjerne kutte den ut. Ble da drevet inn i en psykose, uten at jeg selv skjønte det! Jeg havnet inn i en rekke traumatiske hendelser, ble utnyttet, neddopet og ranet, uten å bli trodd av hverken politi eller helsepersonell. Ble innlagt og tvangsmedisinert. Ble utsatt for en rekke indicier, svært tvilaktige behandlingsformer, som jeg trodde hørte hjemme på 60 tallet? Bl.a. utskrevet og tvangsinnlagt på samme dag! Tre politimenn hvor den ene knakk tre ribben på meg, innhentet meg med vold. Ble nektet legehjelp av skadene! Hendelsene gjorde at jeg kom ennå dyrere inn i psykosen. Havnet deretter inn i en dyp depresjon. Hadde aldri visst hva en depresjon var. De få ganger jeg ba om en samtale, fikk jeg bare tilbydt en sobril! Da jeg var nærmest til å avslutte all lidelse, ble jeg skrevet ut! Nå to år etter, men med en skult overlevelsestrang, er jeg fortsatt i live. Men kreativiteten og gleden er borte! Orkesløsheten styrer. Har ikke vært i stand til å komme tilbake til mitt før største intresse og kreative yrke. Legene kunne ikke skjønne hvorfor jeg havnet i psykose! De hevder bestemt at Seroxaten ikke har noe med dette å gjøre! Det er ikke påvist noen bivirkninger som dette, fikk jeg opplyst! Jeg er blitt oppfordret til å gå til sak, men da må jeg ha en uttalelse fra lege. Da er jeg jo like langt. Ingen lege vil medgi at de har tatt feil. Legemiddelindustrien har jo legene i ryggen! Noen som kan komme med konstruktive råd? Vet du om leger som tørr? Advokater som brenner for emnet? Takknemlig for alle innspill!
Svar til carpe_diem777(a)hotmail.com

Antidepressiva mot sorg og vonde minner
Tok for tre år siden kontakt med en psykiater for å få noen å snakke med etter lenge å ha slitt med ubearbeidet sorg etter vonde opplevelser i barndommen. Følte vel en bjelle ringe når legen begynte å forklare meg om ubalanse i hjernen, bipolar lidelse osv. Jeg har alltid fungert utmerket ellers, mine "problemer" skyldtes naturlige årsaker som dødsfall i familie og samlivsbrudd, med sorgreaksjoner i ettertid. Altså det som de fleste av oss opplever i livet. Noen trenger kanskje hjelp til å bearbeide sorgen mens andre kommer seg greit igjennom. Det er like individuelt som vi er ulike mennesketyper. Følte meg presset til å godta medisinering, fikk anbefalt både antidepressiva og tabletter for epilepsi.. hadde litt problemer med konsentrasjon og hukommelsen. Begge deler symptomer på stress etter psykiske påkjenninger, men ble tilskrevet en depresjon. Godtok diagnosen, var redd for ikke å bli tatt på alvor og miste retten til sykepenger. Etter en tid merket jeg ulike bivirkninger, blant annet en utrolig kribling i bena. Jeg gikk på medisiner en liten periode, men innså at dette var for legens skyld ikke min egen og valgte å kutte ut. En stund etter at jeg hadde sluttet med tabletter fikk jeg angstanfall, var sikker på at hjertet hadde sluttet å slå. Trodde dette skyldtes eksamenspress og for harde krav til meg selv om mestring. Det var en lammende følelse, ble veldig redd. Forklarte ungene at jeg ville sette meg på legekontoret hvis noe skulle skje heller enn at jeg døde hjemme i sofaen. En helt absurd situasjon, men reelt nok for meg. I ettertid ser jeg at dette antakelig var bivirkninger av tablettene. Fikk resept på beroligende(!) som jeg skulle ta hvis flere anfall. Noe jeg ikke tok da anfallene etterhvert avtok av seg selv. Jeg lever som før, er fortsatt i studiesituasjon med eksamenslesning. Må presisere at jeg for første gang på lenge følte at noen tok meg på alvor slik at jeg fikk selvtillit nok til å begynne på en høyskoleutdanning. Er nå snart ferdig med tredje året i Bachelorutdanningen. Har ingen anfall lenger, så jeg skjønner at dette antakelig skyldes bivirkninger av tablettene. Jeg føler at psykiatrien bruker en metode de ikke kjenner hele rekkevidden av, at jeg som person ikke ble satt i fokus, men at alt dreide seg om å være en prøvekanin. Har lært å ikke ta alt for god fisk, metodene de bruker er "gode nok" til de finner ut noe "bedre", i ettertid kommer innrømmelser om hva som ikke var bra. Lenge mente vitenskapen at jorden var flat, og at hvis en beveget seg for langt utover horisonten kunne en falle ned. Godt det er noen som tør å utfordre autoritetene. Forhåpentligvis er medisinering til god hjelp for noen. Men det er viktig å vise at ikke alt er like bra.

Seponering av Cipramil
Etter nesten to år hvor ting bare ble mer og mer vanskelig for meg,valgte jeg å ta legens råd om å starte med cipramil,det gjorde jeg en dag alt var så trist og vanskelig.Jeg gikk på Cipramil i to år,merket litt bivirkninger,men søvnen var verst,så jeg fikk insomnia i tillegg.Etter to år sluttet jeg,trappet forsiktig ned...det er nå 8mnd siden jeg sluttet helt og enda har jeg kjelvinger og ristninger i kroppen,kriblende bein,kejnnes ut som jeg har 10000maur som løper i føttene,noen ganger rastløs i tillegg.Alt det kom etter medisinbruk.Min bror brukte også Cipramil en periode og har fortalt at også han har de samme kriblingende,selv etter to år uten.Jeg la også på meg mye mer enn legen sa ved bruk av denne medisinen,noe jeg sliter med nå i ettertid.Lykke til til dere alle.Klem fra østfoldjente

Seponering av Efexor
Jeg har nå gått på 1 tabl. Efexor om dagen i litt over et halvt år. Føler at Efexor gjør meg hjerne død(hukommelses tap/fjern). Uten informasjon om nedtrapping sluttet jeg i fire dager. Følgene ble: brekninger, uvel, hissig og støt/strømninger i hode, armer og ben. Har også erfart at alkohol og Efexor ikke hører sammen(noe som burde stå skrevet i pakningsvedlegget).Dagen derpå husket jeg kun få detaljer"Black out". Jeg har nå tatt en halv tabl. pr. dag i ca. 14 dager og det ser ut til å gå greit.
Kvinne, 35

Rettsak - Seroxat
Jeg er en mann på 34 år som har brukt Seroxat (40 mg) i fem år i perioden 1999-2004. Etter et liv med gradvis tiltagende angst og depresjoner eskalerte dette og i 1999 ble jeg hnvist til psykolog og fikk utskrevet Seroxat. Effekten uteble ikke....Men for en effekt. Perioden med tilvenning skulle gå over i løpet av uker, men den bare fortsatte og fortsatte. Vanskelig å slutte med medikamentet var det også. Bivirkningene var mange: Vektøkning, svetting, skjelving, mareritt, urolige netter, total likegyldighet (nærmest gi faen i alt), aggresjon, kjefting og smelling for den minste ting og synsforstyrrelser. I tillegg ble jeg akutt syk da jeg blandet noen glass vin med medisinen...Har ikke rørt alkohol siden. Hele greia endte med et selvmordsforsøk med akutt innleggelse på psykiatrisk sykehus.
Nå vil jeg hjelpe andre. Har begynt med lavdose Cipralex nå og endelig kjenner jeg meg selv igjen.
Jeg ønsker å komme i kontakt med andre som er villige til å gå til sak mot GSK eller legemiddelverket. Jeg ønsker også kontakt med en advokat som virkelig har tro på at denne saken må opp i rettssystemet. I U.S.A. har flere allerede vunnet frem. Send mail

Hei
Jeg er en mann på 54 år som var av de føste som fikk Seroxat i Norge. Dette var i 1993, nærmere bestemt 3 juni. Prepatatet var så nytt at overlegen på den psykiatriske klinikken jeg da lå på fikk det fra Danmark. Vi måtte skrive under på en masse papirer. Noen av de papirene jeg skrev under på, leste jeg dessverre ikke igjennom. Jeg leste bare det første arket, som fortalte om dette fantastiske produktet, og at det kom til å revolusjonere psykiatrien. Jeg var da såpass langt nede at jeg spiste alt de ga meg. Hadde jeg vist hvilket helvete jeg kom til å få oppleve med bruk av dette preparatet vet jeg ikke om jeg hadde tort å spise det. Jeg fikk vel alt av bivirkninger som var nevnt i skrivet som fulgte med. Men det som ikke var nevnt av bivirkninger fikk jeg også. Jeg svetta konstant og raste ned i vekt. Da jeg begynte på Seroxat veide jeg 79 kilo, og da jeg hev dem i dass var jeg bare 51kilo. Dette var etter jeg skrev meg ut fra åpen avd. Jeg brukte medisinen fra juni 1993-til nov1993. I den tiden jeg gikk på dette preparatet fikk jeg smakshalusinasjoner, synshalinusasjoner, hjertet raste i flekker som om jeg skulle ha sprunget flere mil, og jeg fikk store plager med slimhinnene i munnen og luftveiene. Da jeg forsøkte å ta dette opp med min primærlege, slo han bare opp i Felleskatalogen og sa at dette måtte være noe annet. Jeg husker jeg sa til ham: Bare vent, om et år eller to må du regne med at det er noen som kommer til å stå frem og fortelle om de samme problemene som jeg har fortalt deg om. Jeg fikk rett. Vi var fire stykker på den avd jeg var på,som starta på samme tid, og alle fikk de samme plagene, så noen tilfeldighet tror jeg ikke på. Nå er dette 12 år siden men jeg plages enda spesielt med slimhinnene og svettetokter som jeg aldri hadde før jeg begynnte med Seroxat. Til dere som sliter med bivirkninger av Seroxat: - det blir bedre etterhvert men det tar sin tid... Hold ut.
Mvh. erisol2@online.no

Hvor ble det av fornuften? (Hyper av Efexor og fluanxol)
Jeg er en kvinne på 39 år som i 2001 fikk angst som kastet på meg. Så ille at jeg tok kontakt med lege etter bare få dager. Der fikk jeg fluanxol og efexor. Etter mange uker følte jeg med mye bedre. Fra å være stille, fornuftig å beskjeden ble jeg tøff selvsikker, pratsom til tusen. Fester en del. Og shopper som en gal. Går på byn alene, tar små reiser og føler jeg mestrer alt. Jeg har vel følt meg litt anonym og stillferdig og oversett så dette var jo himmelen. Slippe en engste seg for telefonen. Tar kontakt med alt og alle. Babler i vei og er så dønn ærlig at mange reagerer. Men i dag surfet jeg på nettet og var inne på siden bipolar norge og fant forbløffende likheter med meg selv. Men dette kom etter at jeg startet med efexor så nå lurer jeg på om det er bipolar 3. Ble først lykkelig over å endelig finne ut hva dette kan være. Men også engstelig. Blir jeg noen gang meg selv igjen. Men på den andre siden har jeg jo ikke lyst til å bli den stille kjedelige jenta jeg var. Det er så herlig å tørre å si sin mening. Jeg får pågangsmot og kreativitet. Så det er på en måte deilig også. Men nå tror jeg at dette må komme av medikamentene. Og skal nå grave i dette selv sammen med legen min. Har en strålende fastlege selv om han ga meg dette og sikker på at han vil hjelpe meg. Pluss psykiater som også er ok. Men problemet er tåler jeg å gå tilbake til en hverdag full av angst. Det er mitt dilemma nå. Men ønsker heller ikke alle mine sprø påfunn. Er det andre som har fått liknende reaksjon av "lykkepillen" ta gjerne kontakt.
Vil så gjerne treffe andre i samme situasjon. hegekver@c2i.net

Bivirkninger av nervemedisin
Etter 20 år med diffuse plager av piller, som legene kalte psykiske lidelser, fikk jeg til slutt vite fra Kilen i Sverige at jeg sannsynligvis sliter med toleranseabstinens. Legene har skrevet ut alt fra benzodiasepiner til SSRI, Nozian, Tegretol, m.m. til meg gjennom årene. Jeg ble sykere for hvert stoff jeg tilførte kroppen. Jeg trappet sakte ned for to år siden, og da startet det virkelige helvetet.
Kroppen er full av spenninger hele døgnet, det føles som jeg skal sprenges. Grusom øresus, nedsatt hørsel, fæle kjevespenninger, tåkesyn, båndhodepine, rygg- og nakkesmerter, krampe i føttene, svimmelhet, "gnister" i hodet og fæle anfall av matthet. Angst, uvirkelighetsfølelse, dårlig hukommelse og dårlig konsentrasjon er andre symptomer, sammen med mageproblemer. Jeg har vært i kontakt med andre som opplever liknende ting etter bruk av antideppressiva. Nå må helsemyndigheten skjerpe seg og ta abstinensproblematikk på alvor!
Selv har jeg fått hjelp ved Kilen i Sverige, som har 26 års erfaring med abstinensproblematikk. De kan fortelle meg at problemene kan vare i årevis, og de har gitt meg råd og tips om hvordan jeg kan komme gjennom dette. Hvorfor har vi ikke et lignende kompetansesenter i Norge?
-Marion-

Alternativer til "Lykkepiller"
Jeg er mor til en gutt på 20 år som siden i høst har vært inn og ut av psykiatrisk sykehus. 2 - 4 uker inne for så å skrives ut med liten eller ingen oppfølging. Etter et par uker er det et nytt selvmordsforsøk og nye 2 - 4 uker inne på sykehuset. Hver gang havner han på en ny avdeling med nye behandlere. Når jeg så kontakter behandleren sier de at de ikke kjenner sønnen min så godt og må bruke litt tid på det. Etter et par uker skriver de ham som sagt bare ut. Han har nå vært innlagt 4 uker men har bare ved en anledning sett behandleren. Da hilste han på henne men har ellers ikke hatt noen kontakt med henne. Da jeg for noen dager siden ringte for å få snakke med henne fikk jeg opplyst at hun bare hadde jobbet der midlertidig og at hun nå er sluttet. Gjett om jeg er frustrert!!!! Han får medikamentell behandling med lykkepillere, beroligende og sovetabletter. Jeg synes at han bare blir dårligere og dårligere. Derimot mener jeg at han sannsynligvis mangler sink og B6. Dette vil de ikke uten videre gi ham, men sier at de skal ta noen blodprøver. Vel det har gått mange måneder nå uten at de har fått tatt dem. Hvorfor er det ingen som ser på ernæring og vitamin-/ mineralmangler. Hele tiden serveres det søt mat (kaker, vafler, brus, is etc). Dette er vitamin og mineralrøvere. Når maten ellers ikke er spesielt næringsrik og pasientene har spisevegring i tillegg blir dette helt galt. (Det normale dagens "Norske" kostholdet er faktisk ikke spesielt sundt). Hvorfor ikke da gi vitamin/ og mineraltabletter i tillegg. I hvertfall B vitaminkompleks. Man skulle ikke tro at det alt er 100 år siden man oppdaget at beri-beri skyldtes B1 vitaminmangel og at skjørbuk skyldes C vitaminmangel. Rakitt (engelsk syke) skyldes mangel på vitamin D. Hvorfor brukes det så lite ressurser på forskning innen Psykisk helse og kosthold og vitamin-/ mineralmangler?? Jeg bare undres. Er det noen som kjenner til om det finnes behandlingsplasser for psykisk syke, hvor nettopp vitamin-/ mineralmangel og kosthold blir vektlagt? MotKur videresender mail

Skader som jeg fikk av Seroxat
Jeg er en 44 år gammel mann som har brukt Seroxat i ca 1 år. Det er omtrent 2 år siden jeg sluttet med Seroxat. Jeg begynte med 20 mg og var oppi 60mg pr dag. Jeg opplevde at mitt liv ble forandret til noe helt absurd. Jeg er glad at jeg er i live i dag fordi at jeg gjorde ting som jeg ikke hadde gjort hvis jeg hadde vært uten medisinen. Sexlivet mitt ble totalt ødelagt. Jeg fikk store aha opplevelser om at jeg hadde funnet opp tidenes oppfinnelse. Jeg ble irritert, jeg svettet og svettet. Jeg har hatt en del rusproblemer og vært deprimert i mange år. Seroxaten førte til at jeg ruset meg mer, ikke bare mer, men til de grader. Jeg ble innlagt på psykiatrisk med selvmordsplaner/tanker. Der uttalte en av psykologene at det ofte er sånn at en rusmisbruker ruser seg mer når en går på Seroxat. Jeg ble veldig likegyldig til alt og tok opp forbrukslån, noe jeg ikke hadde gjort hvis jeg var " edru ".Jeg står i gjeld opp etter ørene på grunn av Seroxat Jeg har mye mer å fortelle, men har vanskelig med å sette ord på dette, jeg er sint. Jeg har ingen problemer med å stå frem om dette. Og ønsker å gå til sak. Jeg er uføretrygdet, men har ingen midler økonomisk.

Efexor
Jeg ønsker å være anonym, men dersom andre har noe å fortelle om bivirkninger etter efexor så håper jeg dere kan sende det inn til motkur. Har gått på Efexor siden høsten 2004, dosen har vært oppe i 225 gram. Da jeg etter noen måneder følte meg ubeskrivelig trøtt og sliten, ba jeg om å få sjekket blodprosent og jernlager. Blodprosenten var svært lav og jernlager var nede i 3. Nå har jeg redusert dosen til 75 gram, men føler meg fremdeles sliten selv om jeg har fått opp blodprosent og jernlager ved å spise jerntabletter. Jeg føler meg rett og slett helt kraftløs, har underlige smerter i ledd og muskler som jeg ikke hadde før. Hender og føtter er så og si alltid iskalde, selv om jeg alltid har hatt kalde føtter er dette noe helt annet, de føles nærmest som hendene til et lik. Jeg har også gått på Imovane i ca ett år (7,5 gram) og har Pinex Forte som jeg tar når hodepine/migrene er i ferd med å sprenge hodet mitt. I tillegg har jeg Somadril som skal virke avslappende. Før var jeg nærmest for avholdsmenneske å regne, var aldri innom Polet og tenkte aldri på at nå måtte jeg kjøpe ny forsyning av rødvin. I den siste tiden har jeg tatt meg mer enn et glass rødvin om kveldene litt for ofte, skjønner ikke hva det kommer av, som om jeg har fått inn et nytt "alkoholgen"... Det føles skremmende.

Hodepine av Seroxat
Jeg er ei jente på 22 år. Da jeg var såvidt fyllt 13, ble jeg satt på denne såkallte lykkepillen. Uten videre oppfølging, sitter jeg her som 22 åring og går fortsatt på dette. I snart 7 år har jeg slitt med hode pine som ingen kan forklare hva kommer av. Jeg har vært til så mange forskjellige behandlinger, og utredninger og det eneste de sier, er att det sitter i psyken min...... jeg prøver så pent jeg kan å fortelle dem att nei,. Jeg har det bra, jeg har det kjempe fint med meg selv, det eneste er da hodepinen min...og endelig, etter å ha kjempa for å bli hørt og trodd, sier en fantastisk mann på nevropsykologisk avd att den hode pina, den stammer fra mitt bruk av seroxat.
Nå kjemper jeg en kamp mot abstinenser og annet ubehag som følger med dette legemidlet. Jeg må ta en dag om gangen, og det er ikke mye som fungere normalt. Sexlyst har vært manglende i mange år, energi har vært totalt borte og humøret har ikke bestandig vært på topp.

Om det på noen måte finnes noe, som kan gi hjelp til disse abstinensene, så gi meg gjerne en pekepinn.. vil så gjerne fungere normalt igjen!! chloezena@hotmail.com

Remeron er ett av "de nye" midlene som overtar etter SSRI - men er det lurt?
Hei, ser at dere gjerne vil ha kontakt med folk som har vært/kjenner noen som har vært suicidal etter bruk av Seroxat. Dette er ikke en historie om Seroxat, og jeg vet heller ikke om min opplevelse kvalifiserer til å kalles suicidal - men jeg kan skrive under på at jeg ikke var langt fra å ta mitt eget liv på grunn av "lykkepiller". Min historie med bruk av SSRI er kort, men den har satt seg godt fast. Min lege anbefalte meg for et år siden å bruke Remeron, da jeg sliten etter flere dagers søvnløshet var innom legekontoret for å be om noe å sove på. Jeg spurte konkret om bivirkninger, men svaret var at det nesten ikke var noen bivirkninger på dette preparatetÝ "hvis du er uheldig kan du bli litt trøtt de første dagene, og du blir kanskje litt mindre kritisk til detaljer i arbeidet ditt, det er alt.." Det siste hørtes jo rent forlokkende ut, så hva var det å tape? Legen sa det var trygt, og selv om jeg presiserte at jeg bare var trøtt (men får prestasjonsangst i visse situasjoner) så anbefalte han dette sterkt. Han sa at han til og med skrev det ut til kvinner som hadde humørsvingninger i menstruasjonssyklusen, så dette var ikke bare til behandling av depresjoner. Resultatet ble at jeg gikk på Remeron i 6 uker, og hadde alle bivirkningene som var beskrevet i det norske vedlegget + noen til.
Dagen etter første pillen var tatt måtte jeg sykmelde meg fordi jeg ble overfølsom for den minste lyd og bevegelse. En liste over bivirkninger inkluderer i tillegg munntørrhet, to fulle uker med diaré, fire forkjølelser, par episoder med krampe (feberaktig), apatisk/sløv osv. Det eneste som var som det skulle var at humøret ble helt jevnt. Men med galt fortegn - det var jevnt dårlig.. ;-). Jeg prøvde etter legens formaning å øke til dobbelt dose to ganger. Han mente at så liten dose som jeg gikk på ikke hadde særlig effekt (bare innføringsdose) - selv om jeg påpekte at de negative effektene i hvert fall var kraftige nok! Begge ganger måtte jeg avbryte økningen etter bare noen få dager fordi jeg fikk skjelvinger og kjente meg regelrett forgiftet. Har forøvrig ingen tro på at bivirkningene ble meldt inn til legemiddelkontrollen av legen. Han ga uttrykk for at det var synd at jeg ikke tålte dette fantastiske preparatet - så jeg forsto at det heller var meg det var noe galt med. Men det mest skremmende er to episoder etter at det hadde gått rundt 5 uker. Jeg var begynt å gå på jobb og var ute blant folk. To ganger sto jeg ytterst på perrongen, klar til å hoppe foran neste t-bane. Jeg var like rystet innest i margen begge gangene da jeg "våknet" til meg selv. Jeg vet at jeg hadde stått der og ventet - helt ubevisst - klar til å hoppe. Jeg husket ikke at, eller hvorfor, jeg hadde havnet der ytterst ute på perrongen; de siste minuttene var borte. Jeg har ikke prøvd å ta mitt eget liv, og jeg har aldri tenkt eller fundert seriøst over å gjøre det heller. Men jeg vet at med disse pillenes hjelp kunne jeg vært en del av den statistikken likevel. Jeg kunne ikke fortsette slik. I dag har jeg fortsatt min hodepine, spenninger, angstanfall, og har mine døgn uten søvn rett før jeg snakke foran flere mennesker. Jeg får fortsatt ikke hjelp til å mestre angsten. Men jeg lever!

Abstinens...
Jeg hadde en tung periode i vinter hvor jeg slet med personlige problemer. Jeg tok til slutt tak i disse og begynte å gå til samtaler hos en terapeut. Dette hjalp, men jeg var sliten, sov lite og gråt for ingenting. Så var det en del problemer på jobb som gjorde alt værre. Jeg gikk til legen og fikk sykemelding for å kunne "komme" meg igjenn. Så Tilbød han med Seroxat. Jeg er ikke glad i å ta medisiner, men han kunne forsikre meg om at dette inneholt stoffer som finnes natrulig i kroppen og at det ikke var vanedannene. Jeg var sliten og lei av å ha det slik jeg hadde det og sa ja takk.... Fikk noen milde bivirkninger som: mye svette, hetetokter, svimmelhet og søvnløshet. Nå har jeg det mye bedre og ønsker ikke å gå på medisiner. Sluttet med Seroxat for 5 dager siden, etter å ha gått på det i ca 5 mnd. Nå er jeg litt ustabil, tar lett til tårene, er svimmel og litt aggressiv.
Er det farlig å slutte brått på seroxat, eller er det farligere å gå på seroxat, kan de symptomene jeg nå har være varige? Er jeg skadet for livet? hilsen en som mener at samtaler og støtte er bedre en medesiner. Det er en lettvint løsning, for mange med milde depresjoner.

Mine erfaringer med Seroxat...
Jeg er en jente på 25 år, som begynte på seroxat for ca. fem mnd. siden, etter det gikk alt nedenom og hjem.

Jeg har alltid klart og ta vare på meg selv, alltid sett på meg selv som en sterk og selvstendig person som hadde det vanskelig inni meg , men ikke mer en jeg kunne takle selv. Jeg har alltid vært som en sten som står stødig , en sten som alle kunne komme og snakke med,som bare var der og lyttet.. Man kan jo ikke regne med at en sten har problemer heller,? ihvertfall trodde ikke mine venner det.. Jeg var bare der jeg, og var morsom og bra og snakke med.. Men etter og ha følt meg super deprimert i ett par år, var jeg hos legen min en dag, og han spurte om jeg hadde det bra?? Jeg sa nei, og jeg fikk seroxat etter lange samtaler, og utfylling av div papirer for og stadsette hvor deprimert jeg var.

Men det jeg begynte å føle etter ca to mnd var at jeg ble veldig kald, dreit i alt og alle, jeg gadd ikke sitte og høre på noen, jeg hadde jo mine egne problemer, jeg gadd ikke ta tlf, jeg ville bare være alene , jeg som alltid har vært stoff motstander, prøvde kokain., syntes det var drit kult, jeg fikk knall selvtillitt av det . Jeg begynte og drikke midt i uka, fordi jeg hadde et stort behov for og drikke, og jeg stoppet ikke før jeg ikke husket mer, i det siste har mange kvelder gått bort i er rus. en gang fant min mor meg bevistløs på stue gulvet med en kniv i hånden, jeg hadde kuttet over puls åren, ble sendt rett på psykriatisk avd, sa hade til min famile og sa at jeg aldri ville se de mer fordi jeg ville dø, vi sees om noen år når dere dør hadde jeg sagt, skrev meg ut selv etter tre dager, når jeg kom inn trodde de jeg var szisofren, fordi jeg snakket som om det var flere personer inni meg, plutselig hyggelig, så bitch. Jeg har også kuttet meg opp mye på armen fordi jeg har hatt et behov for og føle smerte , få et kick?? høres sykt ut, jeg vet det.. Det er flaut og si det, men nå har jeg masse arr på armen. og jeg vet ikke hvorfor jeg har gjort det mot meg selv.. Det mest skremmende er jo og høre hva en har gjort når man har gjort helt fjerne ting, som man ikke husker.

Det begynte med en depresjon jeg kanskje hadde taklet hvis jeg hadde pratet med en psykolog? men det utviklet seg til at jeg har hatt de værste mnd i mitt liv hitills. jeg driver og trapper ned på seroxat nå, slutter helt om en uke. Og da håper jeg at jeg får snakke med en psykolog, og vil føle meg bedre..For jeg har aldri tenkt så mye som jeg har gjort de siste mnd.Og det har bare vært masse angst tanker, om hva tenker de om meg nå osv.. Jeg kommer aldri til og bli i nærheten av og bli en sten for noen av de igjen.. Det er kanskje bra, men det ga meg også noe at folk stolte så mye på meg at jeg jeg var den stenen. Nå føler at jeg har mistet sååå utrolig mye pgr av at seroxat har *fucket* opp hodet mitt Takk for at du leste dette....................
C

Cipramil - Eraringsutveksling ønskes
Heisann. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer med cipramil. Har vært plaget av depresjon og angst siden barndommen. Tror jeg har naturlig anlegg for det. Født med det. Vet at min mor har hatt depresjoner, og min bestemor og oldemor, vistnok. Var 15 år første gangen min mor sendte meg til lege. Hun var bekymret. Jeg lå på rommet mitt og stirret ut i løse luften i timesvis. Gråt en del og var innesluttet. Problemer med å sove. Legen skrev ut nozinan, så tolvon10 mg, 30mg, 60 mg. Ble bare trett og sløv. Så ble jeg sendt til psykiater. Hun himlet med øynene og kunne ikke skjønne at jeg hadde fått de gamle medisinene.
Hun fikk en legevenn til å skrive ut cipramil 20 mg. Jeg tok dem i bare 3 uker. Ung og utålmodig som jeg var sluttet jeg da jeg ikke følte at de virket - UTEN nedtrapping. Skulle forresten ikke tro det var nødvendig etter bare 3 uker. Men i to dager var jeg inne på rommet mitt med en hysterisk angst. Jeg lå og vred meg på sengen, rugget frem og tilbake og slengte rett som det var ting i veggen. Det var helt grusomt. 8 år senere oppsøkte jeg lege på nytt. Jeg var villig til å gi cipramil et nytt forsøk, siden depresjonen min var blitt værre. Hadde kuttet ut all kontakt med venner. Følte meg ikke verdig til å ha venner. Ikke verdig til å puste luft. Stygg, og dum. Foraktet av alle. Cipramil ga meg livet tilbake. Jeg ble utadvent og glad igjen. Klarte å ikke bry meg om hva andre syntes om meg. Livet var herlig i et par uker, men så falt jeg helt sammen igjen.
Oppsøkte legen på nytt og fikk øket dosen. Samme gjentok seg. Jeg fikk et glimt av en normal tilværelse, før depresjonen tok overhånd igjen. Nå er jeg mer deprimert enn noen sinne. Hadde vært deprimert så lenge at jeg ikke visste hvordan det var å ha det bra helt til jeg begynte på Cipramil. Den ga meg kortvarig lykke, og tok den i fra meg igjen. DET er grusomt. Hvis noen har opplevd noe lignende, at virkningen bare ga seg, så la høre fra dere. aragorn2@online.no.

Å slutte med Seroxat
Siden 1987 har jeg (mann 34) hatt noe angst i varierende grad. Først i 2001 forsto jeg at dette var noe som jeg måtte ta alvorlig. Da fikk jeg tilløp til panikkangst og kjente en urolighet i meg som ikke ville stoppe. Ettersom gode psykologer ikke vokser på trær måtte jeg vente lenge eller betale dyrere og få hjelp med en gang. Legen min smilte og sa at Seroxat er nok løsningen: "Ta dette og det er ganske sikkert at du glemmer hele angstproblematikken." Naiv var jeg sikkert når jeg tok imot middelet. Men ettersom jeg da hadde tatt Sobril et par uker, og ettersom legen mente at Seroxat var mye snillere valgte jeg å prøve. Den første dagen merket jeg ingenting. Men den andre natten våknet jeg med rare tanker tvangstanker og svært sterk angst. Ord og bilder satte seg liksom fast i hodet mitt og selvom jeg intellektuellt sett kunne si til meg selv at dette var bare tull så var bildene skremmende og fremmede. Neste morgen følte jeg at jeg burde legges inn. Jeg var redd for å skade noen hvis jeg ble gal. så jeg gikk altså fra og være urolig og utilpass uten Seroxat til å føle meg skikkelig syk etter to døgn med Seroxat. Jeg kombinerte etter samråd med legen Sobril og Seroxat og etterhvert fungerte Seroxat ok for meg. Følte meg flat men fungerte i det daglige. Jeg har nå tatt Seroxat i et år og trappet rolig ned. I dag når jeg skriver dette har jeg sterke abstinenser fordi jeg har ikke tatt noen piller på to døgn. Alle nedtrappingene har vært ubehagelige. Jeg føler det som jeg har influensa ganget med ti i hodet og føler meg svimmel og kraftløs. Våkner om natten av at det liksom går elektriske støt gjennom hodet sammen med en eller annen slags lyd, ligner på trege kraftige pulsslag i ørene. Jeg skal i gang med ny jobb og håper jeg takler det. Jeg er redd. Men føler at jeg psykisk er frisk etter gode samtaler med psykolog. Hadde jeg bare vært klar over hvor ekkelt det ville være å begynne med Seroxat. Jeg unner ingen den jævlige natten hvor tvangstanker og bilder festet seg. Eller ukene etterpå hvor jeg ikke følte meg trygg for omgivelsene. Nå skal jeg prøve å komme gjennom abstinensene. Kanskje jeg klarer det? Men en ting lurer jeg på...er virkelig Seroxat mindre alvorlig enn å ta Sobril en periode?? kombinert med terapi? Tenk hvis jeg kunne fått snakket med en bra psykolog istedet. Jeg betalte etterhvert dyrt for å gå til psykolog selvom jeg ikke hadde råd. Må bare takke henne (psykologen) for fleksibiliteten hun viste. Til slutt vil jeg bare ønske alle som slåss med Sir Oxat eller bare rett og slett har det vrient, lykke til.

Abstinenser ved seponering av seroxat
Jeg har for såvidt hatt god hjelp av seroxat som jeg har brukt i 3 år nå,mer eller mindre sammenhengende.De værste bivirkningene jeg har hatt er ekstrem svetting og sukkerhunger(har tenkt på sjokolade og søtsaker 24 timer i døgnet-det er det første som har slått ned i tankene mine når jeg våkner om morgenen,og det kan kanskje kalles en antidepresiv virkning(!?),men ikke desto mindre en absurd virkning for meg som overhodet ikke har hatt det slik før)Jeg har også dermed hatt vektøkning( ca 10 kg) og jeg har vært plaget av svetting og insomnia.

De virkelig store problemene har kommet nå når jeg har sluttet med preparatet.Jeg føler meg nå veldig svimmel,kvalm,irritabel,på gråten,ekstremt hul og sulten,og jeg har disse "settene" eller "støtene" konstant i kroppen.Dette påvirker b.l.a synssansen min og jeg føler at jeg ikke klarer å tenke klart.Det føles som å ha feber hele tiden.Helt forferdelig!Jeg hadde ingen anelse om at man kunne få abstinenser etter seponering av dette medikamentet!Ingen leger har nevnt et ord om dette til meg! Det synes jeg er utrolig dårlig og uproffesjonelt på alle måter og jeg blir sjokkert og irritert når jeg leser at også andre brukere heller ikke er informert av sine leger-og når de spør legen sin så har ikke legen heller kunnskap om dette!
Det er i hvert fall utrolig bra at denne siden finnes!
Vennlig hilsen kvinne 31 år fra Oslo som gjerne vil ha mail fra andre med lignende erfaringer sendt til denne mailadressen.(papyruspia@hotmail.com)

Teori om antidepressiva
Min tidligere samboer sier at problemene oss i mellom startet da jeg begynte på 20mg Cipramil mot nevrotisk depresjon i juli 2001. Jeg fikk mange av de kjente bivirkningene (skjelvinger, tørr i munnen, svimmel, rastløs), men ble opplyst av legen at disse ville gå over etter et par uker. Det gjorde dem til en viss grad, men allikevel føler jeg at humøret aldri har kommet seg opp igjen. Snarere tvert i mot! Jeg svinger opp og ned som et ungtre i stiv kuling, og har blitt så umulig å bo i hus med at samboeren min måtte flytte for seg selv. Han var redd for å komme hjem til oss, da han aldri visste hva slags humør jeg ville være i. Det ene øyeblikket kunne jeg være blid som ei sol, men gikk jeg ut på kjøkkenet kunne jeg komme tilbake som en tordensky og spre edder og galle over ham for bagateller som en skitten kopp eller liknende.
Dessuten har jeg blitt mindre selvsikker, har utviklet angst for store sammenkomster med ukjente mennesker og takler ikke å ta kollektivt lenger pga panikkangst. Om dette har en sammenheng med AD er ikke bevist (foreløpig), men min psykiater mener at det kan godt være slik.
Selv har jeg begynt å se min sykdom som et helhetlig problem, og forsøker å finne ut at den dypereliggende årsaken til mine depresjoner. Disse har minket betraktelig, mens andre ting har blitt værre. Da spesielt bivirkningene. I min leges stressede hverdag er det mye enklere å skrive ut en resept på lykkepiller enn å ta seg fem minutter til å sette seg ned og virkelig snakke om HVA som plager meg. Bør det være slik? Ta en pille så blir alt bra?! Neppe...
Går nå til en terapeut som forsøker å se en sammenhengen mellom mine fysiske og psykiske problemer. Hun har hjulpet meg til å øke min egen energi ved å se innover i meg selv, ikke bare knaske piller dagen lang.
Bra at det settes fokus på det som ikke kommer frem på papiret som følger med legemiddelet!

A Brave New World
Som ganske ung og søkende lot jeg meg fascinere av Aldous Huxley's skrekkvisjon i romanen "Vidunderlige nye verden". Boken handler om et fremtidssamfunn med klonede mennesker som ved ethvert ubehag får utdelt vidundermedikamentet "Soma" Det angikk meg ikke så mye den gang...
På begynnelsen av 90-tallet begynte jeg i terapi, for jeg hadde etterhvert innsett at bakenfor min eksistensielle angst lå det en del "grums" Naturligvis ble det en tung prosess, og naturligvis opplevde jeg i denne perioden at angsten tiltok og ble ganske hemmende. En dag foreslår min terapeut at jeg skal begynne på medisinsk behandling i tillegg til terapien for "å bli hurtigere frisk". Jeg var veldig skeptisk. For det første anså jeg ikke meg selv som "syk", for det andre har jeg aldri tålt medisiner spesielt bra. Vi snakket lenge om dette, og hun fremla rapporter fra legemiddelprodusenten og diverse professorer og klarte til slutt å overbevise meg om at dette var helt ufarlig - det var unødvendig at jeg skulle gå rundt og "lide" (som om vi snakket om hodepine...) Begynnelsen ble som forventet. Jeg hadde blitt informert om at dette kunne være ubehagelig. Så falt jeg inn i en total flathet. Etter ca. 8mnd begynte helvetet. Sterke panikkanfall, mageproblemer, støt i hele kroppen, hudutslett , muskel og leddsmerter, lysømfindtlighet, kraftløshet, feberanfall og hormonelle plager. Først fikk jeg vite at jeg måtte øke dosene. Da symptomene ble verre fikk jeg Sobril mot angst, Trilafon mot kvalme, Seroxaten ble byttet ut med et eldre AD - Sarotex som skulle hjelpe mot leddsmerter... Jeg forsøkte å slutte, men jeg ble så syk at jeg gladelig tok imot enhver resept som ble foreskrevet. Symptomene var i følge legene ikke forårsaket av Seroxat, men av min "psykiske lidelse"!!! Midt oppe i dette leste jeg en dag om en mann som saksøkte legemiddelprodusenten av Seroxat. Da jeg leste om hans erfaringer, så jeg til min skrekk at de stemte overens med mine. Dette var første steg på vei til erkjennelsen av at jeg faktisk kjenner kroppen min bedre enn enhver lege. Jeg byttet behandlere, sluttet med medisiner og begynte klatringen opp mot et bedre liv.

Fem år etter har jeg ennå ikke nådd frem til akseptabel livskvalitet, men jeg merker at det går fremover... Tross alt. Men aldri mer kommer jeg til å stole på "fagekspertisen". De og pillene har ødelagt helsen min, selvfølelsen, mitt sosiale nettverk og livsgnisten. Jeg har skjønt at jeg selv må bygge opp det de har revet ned. Og det skal jeg, men det tar tid. Ja, jeg er bitter - ville ikke du vært det?

Seponeringsproblemer/ abstinenser
Jeg har i flere år vært bruker av SSRI-preparater. Fikk utskrevet Seroxat i 1996 på grunn av angst- og depresjonsproblemer. Seroxat hadde en god effekt på meg i utgangspunktet. Dette ble kombinert med psykoterapi og jeg følte meg tidvis mye bedre. Har vært aktiv, både i jobb og privat.

I løpet av året 1997-1998 var jeg uten medisinering og angsten- og depresjonen kom etterhvert tilbake. Til tross var at jeg gikk i terapi en gang hver uke. Jeg startet da på nytt igjen med Seroxat og etter ca en måned kom den gode virkningen tilbake. Fremdeles kunne jeg ha angst, men det var til å leve med. I løpet av år 2000 tiltok angsten og jeg mistet energien, til tross for bruk av Seroxat. Jeg brukte i utgangspunktet en dosering på en tablett (20 mg) pr dag. Jeg økte ikke dosen. Legen anbefalte da å bytte preparet, da dette ofte kunne ha en god effekt.
Jeg fikk derfor utskrevet Zoloft i løpet av våren 2001. Sommeren 2001 fikk jeg store problemer med koordinasjonen. Jeg fikk synsforstyrrelser, mistet balansen og følte meg utrolig svimmel. Jeg havnet på sykehus til en stor utredning, uten at de kunne finne noen fysiske symptomer. I løpet av sykehusoppholdet ga jeg beskjed om min Zoloft-bruk og spurte om mine symptomer kunne ha noen sammenheng med bruken av dette preparatet. Jeg fikk til svar at dette IKKE hadde noen sammenheng. Ferdig med den saken. Jeg gikk da ut i fra at legene nok visste hva de snakket om. Det skal også nevnes at jeg fikk en følelse av at jeg ble sett på som nevrotisk, uten at dette ble nevnt direkte.

Jeg fortsatte min bruk av Zoloft, uten at jeg følte meg ovenpå igjen. Hadde urolig mage, ble ofte svimmel og var ofte irritabel, egentlig mye uten grunn. Det var som om det ikke lenger ga noen særlig virkning, selv om det nok "vernet" litt av følelsesregisteret. I løpet av februar måned bestemte jeg meg for å kutte ut. Jeg hadde da kommet inn i en gruppeterapisituasjon. Jeg klarte ikke helt å bruke eller spille på hele mitt følelsesregistrer, fordi jeg hele tiden følte at jeg kom ikke helt inn til meg selv. Jeg brukte noen måneder på å kutte ut medisineringen. Jeg nevnte dette for min lege og fortalte at jeg aktet å slutte. Greit. Uten å si så mye mer om det. Jeg har ikke hatt kontakt med henne siden jeg begynte seponeringen i februar. Gradvis trappet jeg ned og gradvis kom en rekke ubehagelige bivirkninger. Irritasjonen og sårbarheten ble forsterket, angsten kom tilbake i fullt monn og svetten har sildret. Magen har slått seg helt vrang og i tillegg har jeg opplevd noe jeg synes er høyst ubehagelig. Det er sterke fysiske "elektriske støt" i hodet og nakkeregionen. Det flimrer for øynene mine og jeg får opplevelser av at spesielle lyder blir utrolig forsterket. Det som er merkelig, er at ingen har hørt om dette tidligere. Jeg finner ingen informasjon om at dette er en vanlig bivirkning og det kan jeg faktisk IKKE forstå! Jeg akter ikke å begynne på'n igjen for å unnslippe. Jeg akter å jobbe meg gjennom problemene, uten vern av kjemiske prosesser.

Finnes det noen - tidligere eller nåværende brukere av SSRI-preparater om sånne nedtrappingsbivirkninger? Hadde vært veldig takknemlig for å få informasjon fra dere om dere vet noe. Send en mail til tori@hjem.as

Nedtrapping av Efexor
jeg har nesten gått seks år på efexor, og finner det nesten u-utholdelig å trappe ned. det har vært Noe av de værste ukene I mitt liv. Alle bivirkningene I katalogen og enda verre har jeg hatt, og nå har jeg konstant hodepine og problemer. Og jeg har ikke fått noen tilleggsbehandling av lege. Det er som vanlig: Skrive ut piller og skite I resten. Jeg er nå nede I minste dose av efexor, men må ta hver dag, og vet ikke hvor lenge før jeg kan begynne å trappe de ned (annenhverdag osv.) Legen as at det to ca. fjorten dager å trappe ned, men det er latterlig. Seks år på disse piller er seks år for mye.
Jeg gikk på opptil dobbel dose av høyeste dose pr. kapsel I en del tid av de seks årene, og trodde jeg hadde fått alzenheimer omtrent, pga. at jeg ikke var istand til å huske Noe eller var med I verden omkring meg. Min angst er flytende og det er totalt fysisk ubehag og jeg er virkelig trett av å leve. MEN, jeg føler meg bedre nå, etter å ha trappet ned fra full pakke efexor I løpet av syv måneder (før det fikk jeg busbar I tillegg) Jeg føler meg som en vandrende giftbombe, og alle bivirkningene er horrible.
Første fem årene jeg var I angsthelvette var fra 1993, da fikk jeg seroxat, men legen hadde glemt at jeg fikk dem (!!) og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sluttet enda, da jeg ymtet frampå om jeg snart skulle slutte etter nesten fem år. At jeg ga ham inn så øra flagret behøver jeg vel ikke si. Etter noen år med noenlunde funksjon, så var det på'n igjen, fra våren 1999, og siden da har det vært efexor og inntil fjor sommer I tillegg busbar. Det er MULIG at Noe har hjulpet av dette, men jeg hadde heller prøvd å bli bra uten denne skitten om jeg hadde vært klar over hvor ødeleggende det var. I tillegg så får man utskrevet vival og somadril. NED MED leger og BUSINESS I "lykkepille" menageriet. Jeg nekter å dø av pillespising, det finnes grenser snart. Er førtifem år og føler at jeg nå må ta saken I egen hånd for å komme videre. Noen psykolog/psykriatisk hjelp har jeg sett lite eller ingenting til, og jeg har mistet totalt troen på helsevesnet. Jeg anbefaler IKKE å ta antidepressiva før man har fått SKIKKELIG INNFORMASJON; OG IKKE MINST OPPFØLGING; IKKE BARE være forsøkskanin. Ta ikke piller om du ikke er så sjuk av angst og nerveproblemer at du ikke kan stå opp av senga. Fungerer du noen lunde , vær fornøyd med det. Livet har aldri vært smertefritt og ingen har eller kan love det heller. Piller for alt mulig ødelegger livet ditt mer enn litt ubehag ved det å leve. Noe må man innfinne seg med, ikke alt kan "Kureres", men gåes til så det funker alikevel.

Ruinert av Zoloft!
Jeg er en ganske anminnelig mann på 35 år, som vinteren 2001 gikk på en smell, eller det vil si: smellen kom høsten før da jeg tok min samboer i å være utro. Jeg tilga henne aldri og flyttet kjapt ut. Senere denne vinteren døde en nær slekning og etter at jeg hadde vært hjemme hos min mor og hjulpet henne så godt det lot seg gjøre igjennom denne prossessen, så traff jeg veggen med ett brak.
Hadde ikke lyst til å jobbe, ville bare sitte hjemme å se ut av vinduet, venner betydde lite. Alle klassiske tegn på depresjon, så jeg tok kontakt med lege etterhvert, for jeg forstod jo at det ikke gikk an å leve slik jeg nå gjorde.
I ettertid anser jeg dette som min livs store feil, fikk først Cipramil hos legen, men da jeg fikk endel bivirkninger som jeg som mann ikke kunne leve med, gikk jeg over til zoloft etter noen mnd. Merket ikke så veldig mye til medisinene, men fikk litt mere lyst til å "leve" så det tok helt overhånd, begynnte å feste ganske hardt i lange perioder, ble sykemeldt pga depresjonen, økonomien løp løpsk med mange dyre forbrukslån som jeg da ikke hadde noen muligheter til å betjene. Dette betydde ikke noe, ingenting betydde noe, så lenge jeg fikk i meg alkohol. Vennene mine ble jeg helt likegyldig til, samtidig som jeg var livredd for å være alene for da ville jeg komme til å ta livet av meg. Tankene spant veldig mye rundt det å ta livet av seg selv, eller enda værre....det hadde jo ikke vært så dumt å ta livet av noen andre heller.......Jeg er jo tross alt uovervinnelig......trodde jeg. Gikk på disse pillene i over ett år og det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke fortsatte med dem. Tok etterhvert kontakt med legen når jeg innså at jeg ikke kunne leve slik jeg nå gjorde, men da skrev han ut noe som het Remeron(tror det er riktig navn). Leste om de ulike bivirkningene jeg kunne få ved bruk av dette middelet og begynnte aldri på det, da å legge på seg og bli fet alltid har vært mitt livs største mareritt..... ble da truet av legen min med at om jeg ikke begynnte med disse pillene, så ville han ikke være legen min mer. Så det som ble enden på denne historien var at jeg sluttet på dagen å ta alt av piller, dumt...fikk da mange rare reaksjoner i kroppen, muskelskjelvingene var vel dem jeg husket best, men var fast bestemt på at jeg aldri skulle ta en eneste pille mer i hele mitt liv. Tok meg sammen og fikset meg en ekstrajobb for å få betalt noe av den gjelden jeg hadde opparbeidet meg grunnet mitt utsvevende liv.....ett år etter mistet jeg hovedjobben min og gikk på nok en alvorlig smell, men denne gangen bestemte jeg meg for å ikke gidde å kontakte lege, dem skjønner jo ikke noe likevel......og ja, tror også at disse pillene var med på å sørge for at jeg i perioder ble sykemeldt pga depresjon...alt ble liksom sterkere med disse, alt av negative følelser ble repetert i hodet mitt intill det kjedsommelige, og jeg klarte ikke holde det borte.....
Nå skal sant sies at jeg ønsket å prate med psykolog allerede første gangen jeg kom i kontakt med disse legemiddlene, men ble avfeid med at medisinene ville gjøre meg frisk og at det ikke var noen grunn til å belaste helsevesnet med mine små problemer. Har hatt suicidale tanker siden ungdommen, men aldri fått noen hjelp til å jobbe meg ut av disse. Flyttet til ett annet sted og håpet å kunne starte på nytt....men føler ikke at legene tar meg på alvor her heller....men piller, det vil jeg aldri mer ta......har en regning som må betales grunnet disse pillene, og ja, jeg holder dem hovedansvarlig for at det gikk i utforbakke med meg og at økonomien min er rasert i mange år framover. Så hadde det vært mulig, så hadde jeg nok saksøkt dem for hva dem var verdt....

Cipramil
Som nittenårig fikk jeg plutselig panikkangst. I begynnelsen skjønte jeg ikke hva som skjedde med meg. Jeg ble generelt nervøs, asosial og hadde konstant redsel for panikkanfallene. Jeg gikk til psykolog en liten periode, men det hjalp meg ikke. Som 22 årig fikk jeg endelig hjelp, og fikk utskrevet Cipramil. I begynnelsen var det himmelen! Jeg følte meg normal igjen, og kunne gjøre ting jeg ikke hadde klart på lenge, jeg levde! Etter hvert som angstanfallene forsvant, ble jeg bekymret over hva som skjedde med kroppen min. Aldri "i slaget",, jeg følte meg likegyldig til alt, var aldri hoppende glad lenger. Jeg følte jeg hadde mistet personligheten min, blitt mekanisk. Jeg ville slutte på Cipramil. Men det var ikke så lett som jeg trodde. Jeg begynte å trappe ned for et år siden. Da jeg slapp cipramilen helt, oppdaget jeg bivirkninger som konsentrasjonsvansker og en surrende, rar følelse i kroppen, men det verste er følelsen av strømstøt, og følelsen av å være "utenfor" kroppen min. Dette er utrolig ubehagelig, og jeg lurer på om noen har erfaringer med om bivirkningene forsvinner etter hvert, eller må jeg rett og slett leve med dem? AngelstadNielsen@hotmail.com

Cipramil/Cipralex
Etter å ha prøvd mange forskjellige antidepressiva (og opp 30 kg) fikk jeg for ca 1,5 år siden en resept på Cipramil. Kort fortalt hjalp det meg litt på psyken, før det forverra seg igjen. Hadde mange bivirkninger som kvalme, diaré, svimmel og ”ut-av-kroppen” følelse. Legen min ville ha meg til å ta Cipralex istedenfor det skal være bedre med tanke på disse bivirkningene. Men jeg sliter med de ennå. Har halvert dosen mi (5 mg) men blir så dårlig psykisk, og bivirkningen blir bare litt mildere.. None med erfaring fra disse medikamentene? Vil gjerne ”snakke” med deg. Mail meg på snikkelora@yahoo.no

Fant plutselig dene siden på nettet, og vil gjerne bidra til å advare mot Zoloft.
Jeg fikk Zoloft av min lege fordi han mente jeg var deprimert etter å ha stilt meg de foreskrevne spørsmålene om depresjon fra et skjema utarbeidet av (hvem???) Legeforeningen? Jeg var helt imot, men gikk med på å prøve.... Kan hvilken som helst almenlege anbefale slike midler til en pasient som er moderat deprimert? Jeg vil heller kalle meg litt nedstemt etter en del problemer i privatlivet og på jobben. Helt utrolig. Det er vel en stor forskjell på å være litt nervøs og lei seg og å ha en depresjon. Jeg tok kun to tabletter og fikk panikkanfall 8 timer etter den siste tabletten. Helt fryktelig - klarte ikke å løfte armene og hodet, jeg kaldsvettet; det rant av ansiktet. Hadde aldri opplevd noe lignende. Fikk hele sommeren ødelagt, og satt bare hjemme og var helt vissen. Følelsen av en utrolig matthet kom med jevne mellomrom, og jeg var livredd for å miste kontrollen. Jeg seponerte tablettene momentant. Min mann skjønte ingenting, og jeg var alene hele dagen. Jeg klarte f.eks. ikke å vaske håret, da jeg var redd for å bøye hodet ned i vasken. Klarte heller ikke å gjøre de daglige gjøremålene i huset. Å gå ut var helt utelukket. Jeg satt i 23 graders varme på verandaen med en tykk ulljakke, tykke tøfler og frøs.

Da jeg til slutt turte å gå ut alene var jeg ikke som før; jeg var svimmel, jeg måtte holde meg fast i disken i forretningene, måtte sette meg på tilgjengelige krakker i kjøpesenteret. Jeg følte meg svært ulykkelig - skulle dette vedvare, skulle jeg ha det sånn resten av livet? (Jeg er nå pensjonist). Etter ett år er jeg mye bedre, men fremdelse litt svimmel og ør. Opplevelsen av det fryktelige angstanfallet, da jeg faktisk trodde at jeg skulle dø skal jeg aldri glemme. Min skepsis til legestanden er dessverre blitt dårlig.

På nettet har jeg funnet en (amerikansk) side som tar for seg alle bieffektene av Zoloft; den er utarbeidet av leger som er motstandere av SSRI-produktene, og oppfordrer folk til å klage til den institusjonen i Amerika som anbefaler og kontrollerer legemidler .

Bruk av antidepressiva
Jeg har brukt antidepressiva de to siste årene, og har hatt lyst til å skrive et innlegg her en lang stund. En ting som helt klart har stoppet meg er at jeg har vært totalt likegyldig til alt mens jeg har brukt antidepressiva. Nå har jeg hatt en periode på to måneder uten bruk av SSRI, og jeg føler nå endelig for å skrive noen ord. Høsten 2002 fikk jeg en senreaksjon på et dødsfall i familien min. Faren min døde brått av kreft i mai 2001, og det påfølgende året jobbet jeg livet av meg for å "glemme". Det endte som det måtte i en ganske kraftig depresjon. Da jeg nevnte dette for legen min, fikk jeg ikke helt uventet en sykemelding og en resept på SSRI-preparatet seroxat. Jeg var svært langt nede og trodde at legen min bare var svært hjelpsom på den tiden, og tok dosen min med seroxat. Før jeg fikk resepten hadde jeg hatt tendenser til å drikke litt for mye i helgene, men da jeg begynte med Seroxaten tok alt helt av. Jeg begynte å drikke på hverdager, jeg begynte å prøve ut narkotiske stoffer, jeg handlet mer enn jeg kunne betale for og jeg ga fullstendig blaffen i alt som het jobb og forpliktelser. I tillegg opplevde jeg kraftige bivirkninger som "støt" i hodet og føttene, insomnia, maniske tendenser og selvmordstanker. Jeg gikk også til psykolog på den tiden, og mine selvmordstanker og en slags forverring av mine psykiske problemer utover høsten ble tolket som et behov for å bytte medisin. Jeg ble henvist til en psykiater som min faste psykolog visste om, og han satte meg på en svært sterk dose med en annen type SSRI-preparat. Jeg begynte på Nefadar med 400 mg dose daglig, mot en dose på 20 mg Seroxat fra før. Selv ante jeg ikke hva en slik endring ville medføre, og hadde jeg visst det i dag så hadde jeg aldri begynt på Nefadar. Jeg ble fullstendig likegyldig til alt som foregikk rundt meg, jeg ble sykemeldt fra jobben min over en lengre periode. Dessverre så var jeg nødt til å ta ansvar for en liten del av jobben min, hvilket innebar at jeg ofte jobbet på sene kvelds- eller nattestimer for å unngå å møte folk. Jeg følte meg presset til å jobbe samtidig som jeg hadde mer enn nok av problemer å takle på egenhånd. Dette skapte en stor bitterhet hos meg, og siden jeg konstant følte meg ruset på dosen med 400 mg Nefadar -som jeg ofte tok mer av for å få en større rus - så stjal jeg penger fra et firma jeg jobbet for på den tiden. Jeg ønsker ikke gå mer innpå akkurat den saken, men jeg vil ved å si dette bare belyse hva jeg mener om det legemiddelet som ble gitt meg. Jeg hadde en periode problemer med bruk av amfetamin. Psykiateren som skrev ut Nefadar til meg sa at den dosen jeg fikk av Nefadar og nettopp dette legemiddelet ville ta bort suget etter amfetamin, siden det virket sentralstimulerende. (Må da også minne om at dette legemiddelet ble tatt av markedet for kort tid siden) Det tok definitivt bort suget etter amfetamin, for virkningen av Nefadar var skremmende lik det narkotiske stoffet. Jeg fikk utvidede pupiller, ble ekstremt rastløs og kunne finne på å dra ut å jogge kl 4 på morgenen, etter å ha ligget våken hele natten og "skrevet" biografien om meg selv i hodet. Jeg hørte stemmer, fikk synshallusinasjoner og ble svært manisk. Jeg har lenge hatt en mistanke om at jeg har vært manisk-depressiv, spesielt siden det er en svært utbredt sykdom i min familie, men det er iallefall ingen tvil om at Nefadar og de andre SSRI-preparatene har ødelagt mye for meg. Jeg er fremdeles slave av SSRI, akkurat nå er det Fontex som gjelder -tilsvarende Prozac på det amerikanske markedet. Jeg har prøvd å slutte flere ganger, men depresjonen jeg da havner i vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda....
Hilde

Og jeg som trodde jeg var alene!
Jeg har sittet og lest alle erfaringene på denne siden, og er sjokkert!! Selv startet mitt helvete for 10 år siden. Gikk på en smell og fikk panikkangst og depresjoner. Legen forskrev dette nye "vidunderpreparatet" Seroxat. Om det virket? Nei! Jeg gikk rundt som en zombie, hadde ikke følelser, angsten var like sterk, så da fikk jeg et preparat til for å dempe angsten. Etter noen år, ble jeg skilt, ikke lett å leve med en som ikke bryr seg... Ingenting betydde noe. Jeg forandret personlighet ble til en person ingen kjente, og til slutt suicidal. Innlagt på tvang. Der økte de doseringen og jeg var oppe i 120 mg. Jo mer medisin, jo mer depressiv. Byttet merke så mange ganger at jeg i dag ikke husker navnet på halvparten. Det rare er at det å bli suicidal ikke er merket som bivirkning her i Norge. Etter utallige innleggelser seponerte de bort ssri preparatet som jeg da hadde brukt i 7 år og dette over 3 dager. Om jeg fikk bivirkninger... Ja. Støt, kvalme, voldsomme raseriutbrudd, gråtetokter og ikke minst latteranfall, jeg som ikke hadde ledd på så mange år. Jeg ble redd, og sint for dette var følelser som var fratatt meg i så mange år. Problemet var og er ennå 3 år senere at jeg ikke tåler sterke emosjonelle påvirkninger. Den brå nedtrappingen førte til at jeg har fått en mindre forstyrrelse i hjernestammen. Og det har utløst en sjelden form for narkolepsi. Om jeg er bitter? Nei, men ingen kommer noen gang til å få meg til å ta et SSRI preparat igjen! I dag er jeg 100% ufør, angsten er jeg ikke kvitt, men jeg lever, - innimellom med støt ennå. Mange har spurt meg om jeg ikke ønsker å saksøke noen, men jeg har forsonet meg med dette, og orker ikke å bruke resten av livet på å være bitter! Så mitt råd til alle er: les boka Lykkepillen fra PAX, der er alle de hyggelige historene, he, he, men alle vi som sitter som fanger etter å ha brukt/bruker ulike SSRI preparater er ikke nevnt med et ord. Rart ikke sant, ikke rart jeg trodde jeg var den eneste som hadde fått livet ødelagt!

Seroxat-helvete
Jeg er en jente på 33 år som har hatt angst/depresjoner stort sett hele mitt liv. Helvete begynte da jeg fikk min yngste datter for snart 10 år siden. Da fikk jeg en alvorlig fødselsdepresjon med tvangstanker ca. 14 dager etter fødsel. Jeg gikk til legen, som anbefalte på det sterkeste å prøve Seroxat. Depresjonen/angsten var i å for seg ille nok, men etter noen dager på 40 mg seroxat havnet jeg nesten i en psykose. Angsten ble ti ganger verre. Turte ikke være alene med barna mine i frykt for at jeg skulle "klikke" og skade dem. I de perioder hvor mannen min var på jobb, måtte jeg bo hos svigerforeldrene mine sammen med barna. Føler at jeg mistet mye av det første året til datteren min, siden jeg aldri turte å være alene med henne i frykt for å klikke. Etter en lang periode på Seroxat forsvant tvangstankene mer og mer. Jeg har fungert noenlunde normalt i alle disse årene, med litt uro innimellom; men som jeg taklet med litt Stesolid. Hadde en del fysiske bivirkninger, som mye svetting om nettene, mareritt, stort søvnbehov med mer . Men det var noe jeg kunne leve med. For en mnd siden dro jeg til fastlegen min for vanlig kontroll. Han ville sende meg til psykiater for videre utredning av medisineringen min. Psykiateren sa jeg skulle avslutte Seroxaten på dagen, for å gå over til Efexor depot 75mg. Sa selv ifra til psykiateren at det skremte meg å måtte slutte på dagen, da jeg hadde lest så mye om bivirkninger man kunne få ved seponering. Psykiateren sa det ikke var grunn til bekymring!! Etter noen dager kom bivirkningene. Trodde jeg hadde fått drypp. Kraftige strømninger i hodet og lammelser i venstre del av ansikt og ned venstre arm. Kraftig anst og hjertebank. Varmefornemmelser i hodet, svimmelheten er så voldsom at jeg trur jeg skal besvime hele tiden, kvalme og oppkast, kraftig hodepine og leddsmerter. Gråtetokter og kortidshukommelse, skjelvinger, problemer med uttalelse av enkelte ord. Ringte legen og forlangte å bli innlagt på psykiatrisk avdeling, i seponeringstiden. Da jeg kom inn på sykehuset ble det konstatert at psykiateren jeg hadde vært hos, aldri skulle ha avsluttet Seroxat-medisineringen på dagen, men trappe sakte ned, og øke Efexor medisinen etter hvert. Det er gått 14 dager nå. Jeg er fremdeles innlagt på psykiatrisk avdeling for å tilpasse medisineringen, men sliter med store bivirkninger. Har vurdert å kontakte pasient- ombudet. Hvis noen har lyst til å dele sine grusomme seroxat- erfaringer med meg, så bare ta kontakt!! Det ser for meg i hvertfall ut som om legene ikke vet helt hva de holder på med når det gjelder SSRI- preparater... Mvh. L. Nicolaisen. (liv_nico@hotmail.com)

Ønsker å dele mine erfaringer med andre
Min mann gikk på seroxat fra juni i fjor til februar i år, jeg opplevde en total personlighetsforandring fra han bare få dager etter at han begynte på seroxat. Han tok helt av og festet vilt, lite søvn, utro, enorm pengeforbruk,.

Da han hadde sluttet med seroxat og han ikke ble bedre, tok jeg etterhvert kontakt med hans lege ved å skrive ett langt brev om alle endringene som vi andre så. Legen tok omg. kontakt med meg pr. tlf. og kunne fortelle meg at han hadde sett alle symptomene på min mann selv, beklaget at han hadde gitt ham seroxat, da dette tydelig hadde krasjet med min manns psyke, og at han hadde utviklet mani. Han ba meg formidle til min mann en time hos han, dersom han ikke kom til avtalt time ville dette bli tolket som motsettelse av behandling og legen ville da ty til tvangsinnleggelse.

I mellomtiden flyttet min mann hjemmefra og rett inn sammen med en russisk venninne han hadde truffet på en av sine mange Syden turer. Jeg fikk formidlet beskjeden, og han møtte opp hos legen. Etterpå fortalte mannen min at legen hadde sagt at jeg overdrev og at han ikke kunne se noen form for personlighetsendring. Faktum er i alle fall at jeg nå vet at han går til en spesialist inne psykiatri og at han går på Orfiril som er medisin mot manisk depressiv, dette vet jeg da jeg har sett medisinene og sett hvem som hadde foreskrevet dette. Så legen fortalte meg nok sannheten og har fått han til behandling. Han har nå gått på de nye medisinene i ca. 6 uker. Jeg merker nå når jeg treffer min mann at han snakker roligere og er mindre hissig, men han er fremdeles manipulerende, har ett enormt pengeforbruk, fester masse, ønsker ikke kontakt med meg og barna. Hans ny venninne truer meg med vår økonomi, påstår at jeg kun er ute etter min manns penger osv. Vi har vært gift i 27 år, og jeg har jobbet i vår bedrift i alle år fra vi startet denne sammen, så hvordan kan jeg være ute etter hans penger, vi har jo felleseie.

Nå i ettertid har jeg vært mye inne på hjemmesiden til Bipolar Norge, og da har jeg sett at det ikke er uvanlig at mennesker som går på SSRI medikamenter pga. depresjoner "switcher" over til manisk depressiv diagnose. Så om vi noen gang overlever dette som familie begynner jeg nesten å miste troen på. Jeg måtte ta ut separasjon for å få tilgang til å foreta skifte å prøve å beskytte deler av økonomien vår, ikke pga. at jeg ønsker slutt på ekteskapet, da jeg fremdeles er glad i min mann og vet jo at han er syk. Men samtidig føler jeg nå at jeg ikke kan ta kontakt med hans lege lenger, da vi er separert, enda vi hadde en veldig fin samtale som igjen gjorde at min mann nå går i terapi og får medikamenter mot manien (håper jeg i alle fall at han fremdeles gjør).

Hva mener dere, kan jeg ta kontakt med legen for å forsikre meg om at min mann fremdeles får hjelp? Kan jeg kanskje skrive et brev igjen så kan legen selv avgjøre om han ønsker å kontakte meg? I alle fall får jeg i brevet forklart mine bekymringer som han sikkert tar alvorlig uansett.
Mvh Maria

Har vært likegyldig i 6 år!
Det skjønner jeg først nå, når jeg har sluttet med Seroxat. Min historie: Jeg fikk en kreftdiagnose i 1987. I elleve år var jeg inne på sykehuset til kontroll fire ganger pr. år ( = 44 dødsangs-opplevelser) for å sjekke om det hadde dukket opp igjen. I løpet av disse årene ble det flere ganger oppdaget nye svulster som ble fjernet med laser. I 1998 var det en ny lege på sykehuset som under undersøkelsen igjen oppdaget en svulst. Han ville ikke fjerne den med laser, men skjære den ut slik at den kunne analyseres for kreftceller. Jeg var så sliten og regnet ikke med å leve særlig lenger, så jeg tok ut alle sparepengene mine og dro på min livs verste sommerferie fylt av angst og tårer. Etter tre uker ferie dro jeg på postkontoret og hentet posten. Der lå brevet fra sykehuset med resultat av prøvene. Tenkte jeg bare skulle kaste det. Jeg visste jo hva som sto der. Men jeg stålasatte meg og åpnet brevet. Jeg satt i bilen utenfor postkontoret og fikk hele livet mitt snudd på hodet. Brevet inneholdt resultat av prøvene. Legene kunne ikke finne snev av kreftceller i vevet, og den patologiske prøven fra elleve år tilbake var analysert på nytt. Det hadde ikke vært kreft den gangen, heller. Det var en form for betennelse jeg hadde. Jeg hadde vært kreftpasient i elleve år uten å ha kreft! Min første reaksjon var lettelse og glede. Jeg gråt og lo om hverandre. Så kom bitterheten. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk kreftdiagnosen og 36 da jeg ble "erklært" frisk. Elleve bortkastede år med dødsangst, ingen fremtidsplaner og til tider dype depresjoner. Etter denne historien ble jeg hypokonder. Stolte ikke på leger lenger og lurte på om de kanskje hadde tatt feil.
Jeg fikk en skrekkelig reaksjon denne høsten. Fikk ikke puste, svimet av og gikk ned tjue kilo på to måneder. Da måtte jeg krype til korset og ta imot Seroxat som legen lenge hadde mast om at jeg skulle begynne med. Livet mitt ble snart en avslappet tilværelse hvor jeg var mer eller mindre likeglad med det meste. Jeg la på meg tretti kilo, gadd ikke å betale regninger innen forfallsdato (noe jeg alltid har vært svært påpasselig med), synes de fleste mennesker var uinteressante og mistet all interesse for sex. I løpet av de siste seks årene har jeg grått to ganger. Det er unaturlig for en "levende" kvinne på 41 år ! Jeg har selv valgt å slutte med Seroxat. Brukte tre måneder på å trappe ned, men abstinensene dukket opp alikevel. Jeg er også som flere andre på denne nett-siden nevner: svimmel, får "støt" når jeg beveger hodet eller øynene, konsentrasjonsproblemer og har vanskeligheter med å sovne. Jeg har kastet resten av tablettene, og kommer ALDRI til å røre slike medikamenter mer. Jeg har ingen depresjons-symptomer eller angstanfall. Føler meg harmonisk. Men jeg sitter nå med samme spørsmål som de fleste andre: Hvor lenge varer disse abstinens-symtomene? Når er jeg fult restituert?

Seroxat...
I over 2 år nå har jeg gått på antidepressivaen; Seroxat. Jeg har tatt min daglig dose, uten å bry meg noe særlig om det. Jeg har gjort alt for å slippe tankene, følelsene og sinnet. Jeg vet hvor mye som er innestengt i meg, og har ikke hatt lyst til å slippe dem ut. For da vet jeg hvilket helvette det hadde blitt. Men nå ser jeg en annerledes verden. Manipulering, leger som bare skriver ut piller - uten å virkelig tenke seg om. Jeg er en av mange som har opplevd forferdelige bivirkninger av seroxat. Etter en alvorlig depresjon for 2 år siden, bestemte jeg meg for å stole på legen min, ta de pillene, som skulle gjøre livet mitt så mye bedre. Fikk beskjed om å gå på medisinen i ett år. Jeg var ute av depresjon etter ca. 5 uker, men noen ganger hendte det jo at jeg glemte å ta Seroxat på et par dager og opplevde grusomme abstinenssymtomer. (kvalme, svimmelhet og vansker med å stå på bena) 10-20 minutter etter å ha tatt en pille var jeg helt fin. Og den tiden fra man tar pillen, og til de skal virke, er et helvette. Man har det verre enn noen gang før, og tror man kommer til å dø. Og jeg synes ikke det skal være sånn. Rettere sagt: JEG vil ikke være sånn! Ikke faen om jeg skal være avhengig av noe som gir meg slike tanker. Aldri i livet. Seroxat gjør meg kald innvendig. Påklistret smil, helvette invendig, ufølsom, tankeløs.. livet mitt går videre, mens jeg sitter halvsløv og bare ser på. For å slutte med seroxat, har jeg time til legen i morgen. Jeg kommer til å kreve at dem legger meg inn. Aldri om jeg klarer å slutte alene. Jeg kommer til å være svak, og ta noen piller, for å føle meg bedre. Og det er ikke småtterier av piller jeg må ta hver dag. 80 mg, som tilsvarer 4 tabletter. Og etter mye lesing på Internett, har jeg funnet ut at den vanlige dosen for selvmordskandidater (noe jeg ikke er), er på MAX 2 piller. Så hvorfor har legen min skrevet ut den dosen til meg? Dette skal hun virkelig få høre i morgen.

Ødelagt av Seroxat
Jeg er en av mange som har opplevd forferdelige bivirkninger av seroxat. Etter en alvorlig depresjon (utløst av et dødsfall i nær familie) ble jeg i 94 innlagt på Gaustad sykehus. Jeg var av den bestemte oppfatning at jeg ville klare meg uten medisin, men legene var så pågående, og med ordene "dette er en ny type antidepresiva med nesten ingen bivirkninger - du har ingenting å tape". begynte jeg med seroxat. Fikk beskjed om å gå på medisin ett år. Jeg var ute av depresjon etter ca. 5 uker, men etter at jeg var utskrevet hendte det jo at jeg glemte å ta Seroxat på et par dager og opplevde grusomme abstinenssymtomer (kvalme, svimmelhet og vansker med å stå på bena) 10-20 minutter etter å ha tatt en pille var jeg helt fin. Men jeg likte ikke de bivirkningene jeg fikk mens jeg sto på med. Jeg ble veldig avflatet følelsesmessig,og min seksuallyst forsvant totalt, det gjorde også min evne til å få orgasme. Jeg ville ha mitt gamle jeg tilbake, og siden jeg ikke var deprimert lenger begynte jeg en meget forsiktig nedtrapping - over flere mnd. Ca. 3 mnd. etter min siste pille begynte jeg å sove dårligere og fikk store konsentrasjonsproblemer samt ble ganske deppa. Jeg var livredd for å havne i en dyp depresjon igjen så jeg begynte på seroxat. Det jeg ikke skjønte den gangen var at pillene hadde forandret hjernens kjemi. Etter 2 uker var jeg bra igjen. Jeg gjentok samme nedtrappingsplan 2 år senere og opplevde det samme. Det var et helvetes slit å slutte, måtte alltid passe på å ha piller tilgjengelig, følte meg som en narkoman.

Så etter å ha gått på piller i mer eller mindre 8 år (kun 10 mg. seroxat pr. dag) trappet jeg sakte ned over en periode på ca. 10 mnd. De første 2 ukene uten med. var faktisk ok, jeg fikk litt mer tak i følelsene, men etter ytterligere 2 uker fikk jeg helt plutselig et adrennalinkick som ikke lar seg beskrive med ord. Jeg sprang bokstavelig rundt i huset og hjertet hamret vilt. Skjønte med en gang at det skrev seg fra de hersens pillene. Denne episoden ble etterfulgt av en euforisk tilstand -der jeg skjønte "alt". Klarte ikke å sove, lå i sengen og ristet, så ble jeg overmannet av et angstanfall som varte i et par timer - grusomt (har aldri hatt angst før). Dette skjedde for 2 år siden, jeg kan faktisk føle det fysisk i hodet - det er som om øvre del av pannen har "løsnet". Jeg sover fortsatt ikke, og hjertet pumper i hurtigtakt hele døgnet. Jeg var en meget oppegående dame i full jobb med mange venner og et rikt sosialt liv. Nå går det mot uføretrygd og ensomhet og en vedvarende smerte. Hvis du som leser dette akkurat har begynt på antidepr. er mitt råd selvfølgelig SLUTT. Depresjoner går over av seg selv, kanskje kan akupunktur hjelpe. Leser du engelsk - gå til www.yahoo.com og gjør et søk på seroxat der vil du finne mange innlegg om skadevirkninger som jeg har hatt, men ikke orker å skrive om her.

En ting er iallfall sikkert, legene vet ikke hva de snakker om, de er styrt av legemiddelindustrien. Jeg kan også nevne at jeg hadde en dyp depresjon for 20 år siden (akutt utløst av en traumatisk opplevelse) Det tok meg et halvt år å bli bra (uten medisiner), men jeg var veldig sterk og i kjempeform da den var over. Medisinene ødelegger hjernens evne til å lege seg selv. Det har jeg smertelig fått erfare.

Cipramil og kvalme
Jeg begynte å gå til psykolog for tre år siden (da jeg var 16), fordi jeg fikk et sammenbrudd på rådgiverens kontor. Ved mitt første møte med psykologen, sa hun at hun mente jeg var deprimert og sendte meg til en spesialist på depresjon. Der fikk jeg også en lege som skrev ut resept til meg på 20. mg Cipramil. Jeg begynte å ta dem, og merket selv at jeg ble bedre.Fikk nesten ingen bivirkninger, utenom munntørrhet. (Jeg skal for andre gang på sykehuset for å reparer tennene mine.). Noen dager med nedturer forekom, men mesteparten av tiden var jeg som alle andre, ikke depressiv.
Etter å ha gått på Cipramil ett år, sa legen min at jeg skulle slutte. Jeg begynte å trappe ned. Etter en måneds seponering sluttet jeg helt, og da ble jeg helt utenfor. Jeg ville bare ligge i senga, og jeg gråt nesten hele tiden. Psykologen og legen mente at det var for tidlig for meg å slutte på Cipramil, så jeg begynte på medisin igjen. Da ble jeg kvalm, og kvalmen sluttet ikke. Jeg prøvde flere typer antidepressiva, (Zoloft og Effexor), men kvalmen forsvant ikke. Nå er det ett og et halv år siden jeg ble kvalm og jeg er det fortsatt. Jeg prøver igjen å slutte med Cipramil i håp om at kvalmen skal bli borte. Fastlegen min har sendt meg til ultralyd og tatt mange blodprøver for å finne ut om det er noe annet som gjør meg kvalm, men uten hell. Jeg kan ikke ta bussen, ikke gå langt, ikke gå på skole, ikke jobbe, ikke kjøre langt. Jeg tar fjernundervisning som jeg betaler for(25 000kr.), fordi jeg ikke kommer meg til skolen. Håper at jeg blir kvitt kvalmen når jeg slutter med Cipramil, slik at jeg får livet mitt tilbake. Hvis noen har opplevd det samme, eller bare trenger noen å snakke med, mail meg på rita_b_h@hotmail.com

Cipramil og leddsmerter
Jeg begynte å ta cipramil for 1 1/2 år siden, mot depresjon og angst. Etter legens anbefalinger tok jeg opptil en tablett hver dag, men merket etter et halvt år at jeg fikk smerter i leddene. Jeg prøvde å trappe ned, men forholdene lå ikke helt til rette for det ennå. I vår fikk jeg psykolog og begynte å ta mianserin. Det gjorde at søvnproblemene forsvant hel og mye av angsten. I sommer fikk jeg veldig vondt i anklene, fingrene og tærne. Psykologen har anbefalt meg å fortsette med cipramil, men jeg har trappet ned i løpet av flere måneder. Nå tar jeg bare en ca. åttendedel i uka og merker at smertene forsvinner. Om en uke tar jeg ingenting. Jeg har trappet opp trening, som hjelper. Kinesisk balanse-te hjelper også, den er dyr, men hjelper mot tristhet og renser kroppen.

SSRI og alkoholproblemer
Jeg er en mann på 41 år som har et periodisk drikkeproblem. Jeg er med andre ord alkoholiker. Det er svært mange år siden jeg innså at løsningen for meg nå en gang ligger i å aldri noensinne røre en flaske øl. Jeg fungerer vel i mine edru perioder som kan vare fra en måned til et helt år av gangen. Men periodealkoholismen er sett på som den mest irrasjonelle av alle typer alkoholisme. Mange psykologer tror at den måten å drikke på har sin årsak i en eller annen form for selvdestruksjonsønske. Det tror faktisk jeg også. Det kan nemlig til tider virke som om jeg skal rive ned alt jeg har bygget opp når jeg ramler på fylla. Bak meg ligger mengder av havarerte forhold og oppsigelser.
Jeg er ikke normalt depressiv, men blir det selvfølgelig etter en "kule" I den forbindelse gikk jeg til lege. Han mente løsningen var Cipramil.... Jeg forbanner den legen i dag. Aldri har jeg vært verre. Aldri har jeg drukket så tett, og enda verre: Aldri har jeg funnet på så mange fullstendig sinnsyke ting. Jeg ble en fare for meg selv og andre, og det hele endte med innleggelse. Jeg har nå i ettertid undersøkt blant andre alkoholikere om deres erfaringer med tungt alkoholforbruk på SSRI-preparater. Alle sier det samme: En total personlighetsforandring av ekstremt negativ art. Jeg tror faktisk ikke det forsket på hva som skjer når alkoholikere får SSRI-preparater. Jeg føler meg som en forsøkskanin.

Avhengighet?
Jeg er en dame på 54 år som etter et hjerteinfarkt for 7 år siden fikk panikkangst. Hadde da lest om lykkepillen, og om hvor fantastisk den var. Jeg ba selv om å få prøve den, da livet ble for slitsomt slik det var da. Må tilføye at jeg nok hele livet har slitt med angst etter en traumatisk opplevelse i barndommen. Seroxat virket slik at jeg ble nærmest uintressert i livet rundt meg.Ingen ting verken opprørte eller gledet meg. Etter et års tid følte jeg at jeg ville slutte, og trappet langsomt ned. Det gikk ikke lang tid før panikkangsten igjen overmannet meg, og som kjent ligner den til forveksling på et hjerteattakk. På sykehuset ble jeg kontaktet av en terapeut som anbefalte meg å prøve en annen sort;Zoloft, for det ville være det beste for hjertet mitt om jeg tok slike tabletter.Og når en er nede tar en imot alt som kan tenkes å hjelpe. Her hvor jeg bor har legedekningen vært dårlig, ingen fastlege, og nye vikarer hver måned. Så da virkningen av Zoloft begynte å merkes i form av voldsomme angstanfall, så grusomme at jeg ønsket bare å dø,kom jeg inn til forskjelligeleger nesten hver gang. En ting er å måtte fortelle sykehistorien sin gang på gang, noe annet er at hver lege hadde sin egen oppfatning av hvordan jeg skulle takle dette. Jeg fikk diverse medisiner som jeg skulle ta ved siden av til de verste bivirkningene hadde gitt seg.Og jeg gikk i en døs en stund.

Enden på det hele ble at jeg på eget intiativ gikk tilbake til Seroxat. Jeg har hele livet jobbet som hjelpepleier blant psykisk utviklingshemmede, og samtidig med alt dette hadde jeg presset på meg fra arbeidsgiver og lege som ville ha meg ut i jobb igjen. Men jeg visste at dette yrket var helt uaktuelt for meg etter det som var skjedd. Så da jeg fikk tilbud om uføretrygd, takket jeg i ren desperasjon ja.Og det har jeg i ettertid angret på. Men problematikken rundt medisinering og bivirkninger var alt jeg klarte å ta innover meg akkurat da. Jeg har nettopp prøvd å slutte igjen, men det ble for tøft, så nå er jeg tilbake på vanlig dose og der vil jeg vel forbli resten av livet. Jeg har en søster som nettopp har begynt med Ciparmin. Jeg har forsøkt å advare henne, og heller prøve andre alternativ først. En av mine svigerdøtre har også fått tilbud om å begynne med antideprssiva,men foreløpig har hun fått samtaleterapi, (til kr 500 pr.time!)noe som også blir til et økonomisk dilemma etter hvert. Jeg mener at så lenge at årsaken til angst og depresjon ikke blir forsøkt behandlet, så blir en avhengig av lykkepiller med alle de bakdeler som etter hvert har blitt en kjensgjerning. Er det noen her som har positiv erfaring med tankefeltterapi eller Barbasco Plus? [MotKur videresender mail]
Fru Flat
Seroxat - hjelp eller ugagn??
Jeg har hatt generell angst, panikkangst,tvangstanker og depresjoner siden 1995. Men har også i perioder vært helt fin. Etter at jeg første gang fikk angst med påfølgende depresjoner, anbefalte legen meg å begynne på Seroxat. Jeg var meget skeptisk, men det var i følge legen helt ufarlig. Det første som skjedde da jeg begynte å ta medisinen, var at jeg la på meg 10 kilo på kort tid og etter det har vekten bare fortsatt å øke. Legen mente at dette kom av at jeg igjen hadde fått matlyst, og at vektøkning ikke var en bivirkning som var innrapportert på Seroxat. Da jeg på egen hånd ville prøve å slutte med Seroxat, fikk jeg noem forferdelige støt i kroppen og angsten ble verre enn noensinne. Nå har jeg brukt Seroxat i mange år, med avbrudd ved svangerskap og når jeg selv har prøvd å slutte. Men når angsten kommer tilbake, har den blitt verre og verre for hver gang. Og nå orker jeg ikke å slutte på medisinene, orker ikke å ha så mye angst og orker ikke å ha støtene i kroppen, som er veldig ubehagelige. Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde fått behandlet angsten i den spede begynnelse, hadde jeg klart meg helt fint. Angsten kunne direkte tilbakeføres til en periode med mye ansvar og stress på jobben, og var et varsel fra kroppen om at nå er det nok. Å da tilføre kroppen medisiner og fortsette samme kjøret som før er selvfølgelig ingen varig løsning. Jeg selv var ikke sterk nok til å se dette da, men at ikke legen min kunne se det, kaller jeg uansvarlighet!

"Moder Jord" - Mistet all samvittighet
Jeg vil gjerne fortelle hvordan Seroxat påvirket psyken min. Det er en del år siden jeg begynte å bruke Seroxat mot panikkangst og depresjon. Jeg følte den gangen at jeg ikke hadde noe valg. Livet mitt var veldig vanskelig, og jeg følte at kroppen var i psykisk ubalanse. Jeg fikk Seroxat av legen min, og kort tid etterpå begynte jeg å kjenne bivirkningene. Jeg gikk kostant rundt og gjespet, var konstant kvalm og plutselig ble psyken totalt forandret. Jeg fortsatte å bruke Seroxat fordi legen fortalte at bivirkningene kun var midlertidige, og at de ville forsvinne etter en stunds bruk. Jeg merket at jeg totalt mistet all samvittighet - noe som er helt ulikt meg og min personlighet. F.eks var jeg utro mot kjæresten min 3 ganger i løpet av et par måneder. Jeg ble kald og kynisk, og mine nærmeste skjønte ikke helt hva som gikk av meg. Jeg gikk ut på byen alene, og ingenting kunne skremme meg. Jeg fikk en falsk trygghetsfølelse, og da kjæresten min fant ut at jeg hadde vært utro, la jeg all skylden på ham - noe jeg fremdeles skammer meg over. Han har forstått at Seroxaten gjorde meg helt forandret, og han har tilgitt meg, og vi er nå veldig gode venner - heldigvis. Jeg sluttet heldigvis å bruke Seroxat etter denne vinteren og det er jeg utrolig glad for! Til dere som vurderer å begynne med Seroxat: Slutt med dem før personligheten din forandrer seg såpass at du er en trussel både mot det selv og andre. Jeg fant til slutt årsaken til at jeg sannsynligvis har hatt store psykiske problemer. Jeg var kvikksølvforgiftet fra mine amalgamfyllinger. Nå er jeg ikke på noen medisiner, og jeg takler hverdagen svært bra uten. Hvis andre der ute ikke har hørt om kvikksølvforgiftning, ta kontakt med Forbundet Tenner og Helse og få mer informasjon. Jeg er sikker på at veldig mange flere enn man antar er plaget med dette.

INKA - ble suicidal og psykotisk
I fjor høst startet jeg på SSRI for å takle angsten. Jeg har vært mye plaget av generell angst, panikkangst og påfølgende depresjoner som følge av for mye stress og div. opplevelser fra barndommen. Legen min sa at jeg var et klassisk eksempel på utbrenthet og jeg har nå vært sykemeldt i 7 måneder. I begynnelsen hjalp seroxaten meg til å fungere tilnærmet normalt, jeg slapp unna mesteparten av angsten og den klamme følelsen av ubehag som alltid hang over meg forsvant. Jeg var storfornøyd, bortsett fra at jeg hadde mistet all sexuell lyst. Etter noen måneder begynte ting å forandre seg. Jeg sluttet å føle noe i det hele tatt!!!! Ingen ting betydde noe lengre, om jeg levde eller døde var meg likegyldig. Om jeg ikke betalte regninger og kemneren ville ta huset mitt blåste jeg i. Tilslutt hadde jeg kun èn følelse igjen og det var sinne og hat. Jeg tok meg selv i å skjelle ut butikkselgere fordi de ikke hadde den varen jeg ønsket, jeg kunne dytte til folk som gikk i veien for meg og slenge spydige kommentarer til alle og enhver (særlig til folk jeg er glad i og med det såret dem) Det endte med at jeg gikk inn i en psykose (jeg har ikke vært i faresonen for psykose tidligere så dette var uventet og skummelt) Jeg kuttet opp armene mine til blodige kjøttkaker, drakk alkohol for å døyve tankene om det "nye verdensbildet" som jeg hadde "oppdaget", begynte å røyke igjen (etter å ha vært røykfri i 2 år) I det hele tatt ble livet mitt helt forferdelig. Jeg bråsluttet på Seroxat og fikk en masse abstinenser, men disse var forventet, dessuten var de fysiske så jeg ble ikke redd. Etter 14 dager var jeg så bra som jeg ikke har vært på lenge.

Zoloft - Mitt livs værste mareritt....
Jeg begynte med Zoloft etter å ha vært langtids-sykemeldt etter å ha gått på en smell etter at jeg mistet lillebroren min i kreft. Jeg hadde i et års tid hevdet overfor legen min at dette skulle jeg klare uten medikamenter. Jeg trodde virkelig det, men angst og depresjon ble etterhvert en for stor del av hverdagen min. Jeg følte at jeg ikke kom videre. Jeg hadde vel tatt Zoloft et par dager da jeg begynte å oppdage starten på det som skulle bli den værste perioden i mitt liv. Angsten økte på. Jeg ringte legen, som bekrefte at dette ville roe seg og jeg fikk noe beroligende jeg skulle ta i tillegg. Så kom magesmertene. Så vonde at jeg ikke klarte å stå oppreist. Også dette en naturlig bivirkning fikk jeg beskjed om. Så kom de elektriske strømningene som kulminerte i hodet. Dette hadde ikke legen min hørt om og mente det ikke kunne være pga Zoloften. Vel, jeg fortsatte en uke til jeg en dag sto og pusset tennene da en negativ tanke dukket opp i hodet. Det var som om den hang seg opp, den kom igjen og igjen. Den fortalte meg at jeg skulle ta mitt eget liv! Jeg var nå vettskremt og overbevist om at jeg var i ferd med å bli gal. Jeg har aldri ønsket å ta mitt eget liv. Jeg har ønsket å leve et godt liv. Det var det jeg trodde Zoloft skulle hjelpe meg med. Jeg kontaktet øyeblikkelig Ø-hjelp på Folloklinikken og kom i kontakt med en psykolog der. Jeg fikk utskrevet Zyprexa og psykologen mente dette var en av de mindre vanlige bivirkningene av Zoloft, og ble fortalt at jeg måtte av dette preparatet snarest. Det var aldri snakk om noen type Schizofreni - da det ikke var en stemme i hodet, men en negativ suicidal tanke som repeterte seg. Jeg trodde marerittet skulle være over, men har nå i over 1 1/2 år slitt med ettervirkniger av dette. Jeg fikk mao nesten en tilleggssykdom om man kan si det slik, som også skulle bearbeides. Jeg hadde ikke lenger kun angst for angst og sorgbearbeidelse å takle, men også en enorm redsel for at disse tankene skulle komme tilbake. Jeg har ikke hørt om tilsvarende reaksjon på Zolft bortsett fra gjennom min psykolog, men jeg håper mange tenker seg om både en og to ganger før de starter med disse medikamentene. Jeg skriver ikke dette for å skremme noen, men for å opplyse om at disse preparatene virkelig kan gjøre vondt verre.

Cipramil og nevroser
Jeg er ei jente på 29 år. Høsten 2001 begynte jeg på en helsefaglig utdanning, og overraskende for både meg selv og alle rundt meg, tålte jeg overhodet ikke å lære om alle de farlige sykdommene som faktisk finnes i verden. Jeg har alltid sett på meg selv som psykisk sterk og med beina godt plantet på jorda. Marerittet startet med at jeg oppdaget en kul på halsen. Jeg gikk inn i det totale hysteri, og dagene før jeg kom meg til legen var jeg helt ødelagt, overbevist om at det var en dødelig form for kreft. Det viste seg at kulen var fullstendig ufarlig og den forsvant av seg selv. Men det gjorde ikke angsten ! Jeg ble mer og mer opphengt i min egen kropp, kjente på hvert lille ubehag i kroppen og dyrket det, fant kuler og uregelmessigheter over alt. Hadde i rask rekkefølge svulst på hjernen, kreft i låret, tarmkreft, ALS, underlivskreft og mye mer. Gikk jevnlig til legen min i denne perioden, og han ble nok etterhvert ganske oppgitt, da jeg straks det ene var utelukket fort fant noe annet. Samboer, venner og familie fikk tutet ørene fulle om alle mine symptomer, og jeg maste hull i hodet på dem med "har du hatt.... " og " har du følt sånn og sånn i kroppen? " Virkelig ille ble alt i påska 2002, da jeg fikk det for meg at jeg hadde MS.
Symptomene på denne sykdommen er ganske diffuse, og jeg syntes jeg hadde mye som passet (det synes jeg forøvrig enda) Angsten overveldet meg totalt, og jeg fikk et skikkelig sammmenbrudd hos legen. Han skrev ut resept på Cipramil 20mg og dessuten Sobril og sovetabletter for å få meg gjennom de første dagene. For meg var dette et nederlag, jeg hadde ønsket å komme meg gjennom dette uten medisin, men på dette tidspunktet var det umulig. Sobrilen var en lykke, jeg ble helt meg selv så lenge medisinen virket.
De to første ukene med Cipramil var ganske greie, jeg hadde bivirkninger som beskrevet i pakningsvedlegget, svimmel, ør, skjelvinger, munntørrhet. Etter det hadde jeg en god periode noen uker , men så økte skjelvingene i kroppen på, angsten kom tilbake og jeg var mer overbevist enn noen sinne om at jeg hadde en farlig sykdom. Fikk også mye ubehagelige "rykninger" i kroppen. Legen min mente at disse symptomene ikke kunne ha noe med hverken MS eller Cipramilen å gjøre, men henviste meg til MR-undersøkelse for å utelukke MS. Jeg venter nå på resultatene fra denne undersøkelsen.
Jeg mistenker sterkt at det er medisinen som har økt de kroppslige symptomene mine, og det er meget ironisk at medisiner jeg fikk mot angst for sykdom bare har forsterket det hele da det har gitt meg bare flere symptomer å engste meg for !! Skal starte i en selvhjelpsgruppe i regi av Angstringen til høsten, og vil da slutte med Cipramil, noe jeg håper vil gå greit.

Aggresjon
Jeg møtte veggen etter en slitsom periode i 1997. Da depresjonen ble for tung å bære, ble jeg sendt til en psykiater. Allerede etter den første timen hos ham fikk jeg utlevert en resept på SSRI uten noe særlig mer informasjon enn at terapien ville bli mer effektiv sammen med medisinering. Etter de første vanskelige tilvenningsukene, ble jeg totalt likegyldig til alt og alle. Terapien angikk meg ikke, jobb og venner var helt uinteressant, jeg sluttet å trene og begynte å drikke jevnlig. Hjemme var jeg sur og tverr - alt irriterte meg, så jeg gikk på byen i stedet. En kveld kom jeg i slåsskamp og havnet på legevakten med brukket kjeve. Dette ble en tankevekker for meg. Jeg hadde aldri oppført meg voldelig uansett situasjon. Det lignet heller ikke meg å drikke og la kroppen forfalle. Jeg har brukt mye tid på å be folk rundt meg om tilgivelse. Selvom jeg fremdeles sliter psykisk, vil jeg heller være deppa enn ufordragelig...

Slått ut
Jeg ble foreskrevet SSRI i 1994. Jeg var sliten etter endt utdannelse og hadde nettopp begynt i ny jobb. Mye uro, panikkanfall og lite søvn gjorde at jeg etter mye overtalelse fra legen min gikk med på å forsøke "lykkepillen". Medisinene ble fremstilt for meg som helt ufarlige og veldig effektive. Etter en helvetes startfase, hvor jeg i ca. 6 uker var kvalm, svimmel og urolig, gikk jeg inn i likegyldigheten. Selvom jeg savnet mitt kreative, følsomme selv, syntes jeg det var så deilig å slippe unna alle følelser. Livet ble liksom enklere... Meningen var at jeg skulle ta pillene i 8 måneder, og deretter trappe ned langsomt. Seponeringen ble et mareritt. Jeg besvimte, skalv, svettet og frøs, og havnet tilslutt på legevakten med høy puls, lavt blodtrykk - fullstendig dehydrert. Forklaringen fra legene på reaksjonen min, var at "hjernen min nok ikke var leget ennå..." På'n igjen med medisiner. Men denne gangen gikk det ikke så bra. Jeg fikk kroniske mageproblemer, hadde stadig feber, lys, lyder og lukter ble plagsomme, hadde skjelvinger og tics, hormonene surret seg til, panikkanfallene tiltok i styrke og hyppighet. Jeg ble suicidal og selvskadende. I denne perioden ble det forsøkt med andre medikamenter og doseringer. Tilslutt hadde jeg gått ned 12 kilo, fått B12 mangel, og var konstant syk som følge av nedsatt immunforsvar. Tilslutt våknet jeg endelig - kom til meg selv - og kastet pillene. Fire år har gått, og jeg sliter fremdeles med å få "kroppen på plass" Jeg er sjokkert over legenes uvitenhet og mangel på riktig behandling. Enda mer sjokkerende er det at jeg selv ikke tok mer ansvar for det jeg følte. Jeg var utenfor meg selv...

Ubalanse
Jeg forsøkte SSRI i litt over et halvår, men måtte gi opp fordi jeg var konstant kvalm og svimmel. Hele kroppen min hovnet opp, magen ble fullstendig i ulage, og jeg mistet all appetitt på både mat, liv og følelser. Etter jeg sluttet ble problemene større. Legene sendte meg rundt til undersøkelser, uten å finne svar på hvorfor jeg har stadige infeksjoner, hormonell ubalanse og noe som likner elektriske støt i kroppen. Min oppfatning er at legene hverken informerer nok om bivirkninger eller følger opp den enkelte pasient bra nok.

pix pix pix pix pix pix

Disclaimer

MotKur er et brukerstyrt forum for de som har opplevd skader og bivirkninger av SSRI. Vi ønsker ikke å underminere positive virkninger ved kjemisk behandling av psykiske lidelser.

...

Vi gir hverken personlige råd eller motarbeider godt dokumenterte fakta om positive virkninger av SSRI. Du må alltid kontakte lege ved bivirkninger og i forbindelse med seponering.