<< forsiden

Ønsker du å dele dine erfaringer, hører vi gjerne fra deg! [send en mail]

[1] [2] [3]

Min historie Jeg er en fysisk sterk, jeg vil si oppegående 65-åring som vinteren 2009 gikk av med pensjon – noe jeg trodde skulle bli bra etter år med lange arbeidsdager. Men det hadde dessverre hopet seg opp store problemer i nær familie gjennom flere år. I tillegg slet jeg med en velutviklet skyldfølelse på grunn av en skilsmisse 15 år tidligere. Jeg hadde vel ikke lyttet til de berømte signalene fra kroppen min og ble etter hvert nokså nedstemt og sliten mentalt. Oppsøkte fastlegen min, han mente jeg kunne trenge noen (psykiater/psykolog) å snakke med for å løse opp i flokene. Han sendte en søknad til psykiatrisk poliklinikk for meg og svaret kom raskt, jeg var ikke syk nok. Avslag. Fikk så en resept på Cipralex og det var det. Lot resepten ligge og ga meg Internett i vold, her fant jeg i februar 2010, en privat psykiater med fin hjemmeside. Jeg tok kontakt og mot en formue pr. time skulle han ”se” på meg. Jeg tenkte meg samtaleterapi. Men nei, det var ikke så enkelt. Han sendte meg først til EEG-undersøkelse på Rikshospitalet, da han mente det måtte være noe arvelig. Jeg kunne fortelle han at det ikke fantes nerveproblemer av noe slag i min familie. Det eneste jeg kunne hoste opp var en temperamentsfull far (ikke voldelig) Så da EEG-prøven forelå var det lite å hente, men han mente det var grunn nok til å sette meg på stemningsstabiliserende medisiner. Så er helvete i gang. Bivirkningene kom med en gang, en voldsom kjemisk angst, selvmordstanker (noe jeg aldri har hatt tidligere), skjelving, pusteproblemer og mye mer. Jeg ble tusen ganger sykere enn jeg var i utgangspunktet. For å holde ut dette, til medisinene ga noen bedring, fikk jeg Sobril, som jeg i min enfoldighet ikke visste ga en farlig avhengighet. Så da den første typen medisin ikke virket, fikk jeg en ny type medisin og mer Sobril. Psykiateren forsto ikke min reaksjon på medisinene, sa han. Vi trappet opp og trappet ned medisindoser, men det ble ingen bedring, bare større og større doser Sobril hjalp. Etter ca fire måneder var det nok for meg, da sto jeg på randen og ga han beskjed om det, trodde da at han ville følge meg opp på en eller annen måte, men han sa kun ok og etterlot meg i et Sobrilhelvete. Jeg kontaktet igjen fastlegen min for å få hjelp. Han forsto ikke hvor mye medisin/piller jeg hadde i kroppen og ba meg kutte ut all medisin med en gang. Det førte meg inn i en grusom abstinens jeg ikke makter å beskrive. Dermed havnet jeg på psykiatriske sykehus hvor jeg ble meget godt ivaretatt. Der møtte jeg en flott psykiater, kvinne, som satt ting på plass og sa at det som var mitt problem i utgangspunktet, var livet, som hadde ”falt i hodet” på meg. Det var blitt for tungt. Hun mente at samtaleterapi var nok for meg bare jeg kom gjennom dette. Men jeg fikk også diagnosen: lett angst, fordi jeg kunne fortelle at den eneste angsten jeg har, er engstelse for å reise bort alene, og engstelse når mannen min eller barna reiser bort! På sykehuset ble jeg medisinert med Remeron, Zyprexa, diverse beroligende og sovemedisin. Etter tre uker ble jeg utskrevet, men da jeg begynte å plukke vekk de beroligende pillene kom, noe jeg mener må være etterslep av abstinensen. Medisinhelvete fortsetter i fire måneder. Etter flere besøk på legevakten hvor det ble skrevet ut enda mer antidepressiva, Cipralex i tillegg til det jeg allerede gikk på. Og besøk hos fastlegen som økte Cipralexdosen, mer medisin er alltid løsningen. Alle de kloke mente at problemene mine måtte være angst, for den diagnosen hadde jeg jo fått. Men jeg visste at angsten umulig kunne arte seg slik. Dette var pilleskapt. Jeg hadde ikke noen av disse mentale smertene før jeg startet med denne pille-coctailen. Jeg ble gående i en evig smerteverden – mentalt og fysisk. De fysiske besto i store utslett i brystregion, utslett som klødde og sved (disse forsvant med en gang jeg hadde seponert alle piller) Jeg var nå så ”syk” at jeg begynte å tenke på den ene veien ut av dette helvete. En dag var det som om hele kroppen skulle eksplodere og jeg begynte å tenke selv – det er pillene – de må ut av kroppen min. Etter å ha tatt kontakt med den psykiateren som tidligere hadde satt ting på plass for meg og fått råd om å trappe ned de fleste medisinene, begynte jeg i oktober 2010 å trappe ned, først 20 mg Cipralex, deretter 60mg Remeron også 5 mg Zyprexa. Aller først hadde jeg kvittet meg med Apodorm og Nozinan. Det viste seg at å trappe ned var like forferdelig som å trappe opp. Det var og er en særdeles smertefull prosess. Nesten ikke til å holde ut. Det var mentale og fysiske eksplosjoner i kroppen for hver nedtrapping. Jeg brukte to uker på hvert pilleslag og det var om mulig litt hurtig, men ubehaget var så stort uansett. Jeg fikk hjelp av en psykiater, ved psykiatrisk poliklinikk, til nedtrappingen, men hun forstår heller ikke mine plager med antidepressiva , hun mener jeg må være veldig spesiell som reagerer så voldsomt på disse medisinene, men hun velger å lytte til det pasienten/jeg sier, og det er jo positivt. I dag 25. januar 2011 har jeg vært en uke uten piller, har fortsatt store plager, mentalt, men alt i alt er jeg bedre, selv om jeg i øyeblikket føler meg verre enn på lenge. Jeg må til slutt nevne at hadde jeg ikke vært så heldig, at jeg har en trygg ektemann som kan arbeide mye hjemmefra, hadde jeg ikke vært i livet i dag. I tillegg har vi gode venner som støtter opp og hjelper oss med å holde motet oppe, for kampen er ikke over, nå skal kroppen venne seg til et liv uten den forstyrrende medisinen. MITT RÅD FOR SEPONERING AV SSRI-PREPARATER: Hei alle dere på motkur :-) Jeg har i lang tid prøvd å forklare min egen fastlege og andre leger om at de ikke må spre denne giften som SSRI er, til andre enn de som VIRKELIG trenger det. Jeg har også direkte kalt leger korrupte, kjøpt og betalt av legemiddelindustrien. Og dette står jeg fortsatt for!!   Dråpen var da jeg måtte følge min tenårings-sønn til legen fordi han hadde angstanfall etter at hans far døde. Jeg og min sønn ønsket at han skulle få komme i terapi for å bearbeide sorgen, men legen fant straks frem reseptblokken og ville gi han antidepressiva. Takk og pris for at jeg ble med han inn til legen. Jeg spurte om han virkelig ville forgifte sønnen min. Legen ble helt blek og mente at medisin ville ta bort alle symptomene. Men medisiner fungerer ikke som et viskelær. Piller pusser ikke vekk alle tankene i et hode. Vi gikk deretter ut fra legen og bestilte time hos en privat psykolog. Min sønn er nå helt frisk og har et sunt forhold til sine egne følelser.   De fleste av oss trenger nemlig ikke å tilføre hjernen vår "gift" for å fungere normalt. Det som er normalt er å ha oppturer og nedturer. Gode følelser, vonde følelser, forelskelse, depresjoner og sorg er en del av det å leve. Det som er unormalt i dagens samfunn er at vi ikke får lov å verken ha eller vise følelsene våre lenger.   Jeg som skriver dette er en dame på 47 år som sluttet med Efexor for fire år siden. Da hadde jeg gått på Seroxat i seks år og Efexor i to år. Og jeg skal være så ærlig og si at jeg måtte prøve to ganger før jeg klarte å slutte. Det er litt "enklere" å slutte med seroxat fordi den er i fast pilleform og lett kan deles i den størrelsen du ønsker. Med Efexor er det litt verre fordi den består av små "perler" i en kapsel. Den største suksessfaktoren er: BRUK LAAAANG TID PÅ Å TRAPPE NED!! Jeg sluttet som sagt med Efexor og gjorde følgende: Jeg fant frem en liten skål og åpnet kapselen. Så fjernet jeg tre perler og spiste resten. Dere skjønner opplegget? Jeg reduserte med tre perler hver fjortende dag. Til slutt var jeg nede på to perler om dagen de siste fjorten dagene. Og selv da hadde jeg bivirkninger. Det lynte i hodet og jeg ble svimmel av å flytte øynene. Men disse bivirkningene forsvant gradvis i løpet av et par måneder. Jeg taklet bivirkningene med humor :-) Da jeg var ute og kjørte bil og skulle feks se til venstre så måtte jeg le da jeg kjente lynet jage gjennom hodet mitt. MEN jeg visste at dette var forbigående og at jeg var på vei til å bli et helt menneske igjen.   Til alle dere som vil slutte: ikke vær redd for bivirkninger. De dør du ikke av. Ikke vær redd for om du ikke vil klare deg uten medisiner. Husk det tar lang tid før hjernen oppfatter at den skal begynne å produsere disse stoffene selv igjen. Ikke vær redd for følelser. De er en del av livet, og du skal kjenne at du lever. Tillat deg selv å gråte hvis du er lei deg. Tillat deg selv å smile til alle på trikken hvis du er glad.   Til slutt: Jeg håper mitt råd vil hjelpe mange av dere til å finne tilbake til et levende liv. Jeg er veldig glad i dere og vet hva dere skal igjennom. Lang klem til dere alle :-) SSRI-medikamenter og legers generelle mangel på kunnskaper Jeg kunne gjerne stått fram under fullt og helt navn, mine erfaringer med legevesenet og psykologi/psykiatri er ikke noe jeg er 'flau' over eller tror ville bety noe negativt for min familie (jeg er alenefar med en snart 16 år gammel datter). For meg har det alltid vært underlig at det skal være forbundet noen form for 'skam' ved psykiske lidelser kontra fysiske lidelser. Kjenner man noen med kreft som er 'flau' over sin sykdom? For å bekjempe alle samfunnets fordommer mot psykiske lidelser, burde vi alle bruke navn og ikke skjule oss for offentligheten. (Men jeg forstår jo at dette ikke er så enkelt for de aller fleste som lever i denne kulturen med de fordommer som finnes her).   SSRI-preparatet Efexor ble jeg forskrevet av en lege i mars 2003 og brukte fram til mars i år, 2009. Altså 6 år, inkludert et par måneders opptrapping og et par måneders selvvalgt nedtrapping. Jeg har på ingen måte noen ekstremt dramatiske bivirkninger å fortelle om.   Det mest essensielle ved bruk av SSRI-medikamenter er at pasienten faktisk sliter med langvarige, dype depresjoner. Mange forveksler en 'depresjon' med 'tristhet', men forskjellen er stor. Man blir trist av konkrete opplevelser - skilsmisser, dødsfall osv - og det er helt normale reaksjoner. Man kan bli trist av å oppdage at man ikke fungerer i en jobb, av å ha mer ansvar enn man takler, av å måtte stå på døgnet igjennom år ut og år inn uten ferie - men denne tristheten er ingen depresjon, noe leger sliter med å forstå. Det er direkte vanvidd av leger å forskrive SSRI-medikamenter til mennesker som er triste og frustrerte på grunn av elendig økonomi eller utro ektemake etc. SSRI-medikamenter skal kun forskrives til mennesker som har en _depresjon_ og det er pr definisjon en tilstand av manglende livsglede som har vart lenge, som ikke forbedrer seg og som gjør pasienten nærmest ute av stand til å arbeide eller å ha sosialt samvær - uten egentlig _grunn_! Man er ikke 'deprimert' når man er trist pga kattens død - man er deprimert når man er frisk, alt egentlig er bra og det ikke er noen årsak til at man er kullsort innvendig og ikke ser noen mening med noe og egentlig bare å ønsker å dø.   Det egentlige problemet er legenes ekstremt manglende kunnskaper om medikamenter generelt - leger er nærmest analfabeter farmasøytisk. I min egen familie har jeg f.eks. opplevd at et eldre menneske (i 80-års alderen) som har falt og fått tretthetsbrudd i ryggen, i tillegg til to problematiske, kunstige hofter og alle mulige smertefulle lidelser - denne personen hadde brukt paralgin forte (virkestoffet paracetamol i nesten like stor mengde som i Paracetamol-tabletter kjøpt over disk, samt en liten dose kodein - 30mg - som er et opiat utvunnet av valmuer slik som morfin og heroin) i 30 år. Det sier seg selv at 30 år med kodein, et opiat, skaper avhengighet og avtakende smertelindrende effekt. For å avhjelpe mitt familiemedlem med de sterke smertene, fikk personen utskrevet den vanlige dosen med paralgin forte (6 tbl pr dag) OG et såkalte 'smerteplaster', et plaster som skal sitte på overarmen en uke og sørge for at det konstant er en liten mengde smertestillende medisin i kroppen til pasienten. Personen opplevde to uker i det reneste smertehelvete, aldri har jeg sett noen ha det så vondt og aldri har jeg sett noen ta så mange paralgin forte fullstendig uten effekt.   Så jeg foretok en kjapp sjekk på nettet og fant på 2 minutter ut at dette smerteplasteret inneholdt buprorfin - et middel som blokkerer hjernens evne til å ta opp opiater. Med andre ord: dette smerteplasteret gav en svært liten smertestillende effekt i seg selv (det var svakeste utgaven av plasteret) - men plasteret blokkerte effekten av kodein som pasienten hadde brukt i 30 år, slik at smertelindringen ble ikke-eksisterende og alle de ganske grusomme plagene som oppstår ved opiatabstinens kom i tillegg.   Legen - en såkalt 'spesialist' for å gjøre det fullendt - visste rett og slett ikke at buprorfin blokkerte hjernens evne til å ta opp kodein.   Dette er bare én av et utall eksempler jeg gjennom årene har samlet opp av legers komplett manglende kunnskaper om de medikamenter de utskriver.   Mine 6 år på Efexor gjorde meg 12 kilo tyngre (og det er i seg selv mer slitsomt og skadelig for selvfølelse og livsglede enn det meste), ødela fullstendig søvnmønsteret mitt - i perioder på opptil 6 uker sov jeg maksimalt 2 timer i døgnet, i andre periodet sov jeg opptil 14 timer (da ble jeg vekket, men jeg tror jeg hadde sovet mange timer til om ingen hadde helt ei bøtte kaldt vann i ansiktet mitt). Ellers har jeg blitt trøttere og trøttere fysisk, mindre engasjert i omgivelsene og menneskene rundt meg, mer sosialt isolert og verst av alt for meg: fullstendig ikke-kreativ. Jeg har alltid laget musikk og skrevet skjønnlitteratur, men etter at jeg begynte med SSRI-medikamentet Efexor forsvant all kreativiteten. Det gjorde vondt!   Det tok meg lang tid å skjønne sammenhengen mellom Efexor og alle problemene jeg hadde med søvn, trøtthet, sosiale forhold, manglende kreativitet og den synkende interessen for verden rent generelt, alt engasjement i meg sivet ut. Det var rart å gå fra normalvekt med BMI på 23 til overvekt og 28 i BMI. Men da jeg endelig tok meg sammen - dyttet av familien - og gjorde det jeg visste jeg burde gjøre, nemlig slutte å bruke SSRI-medikamenter, var det et tungt løp. Jeg hadde prøvd å slutte 3 år tidligere, men måtte gi opp pga abstinensproblemene. Denne gangen tok jeg meg god tid, gikk fra 75mg depot til 37,5mg-tabletter og brukte det i 6 uker, så halv tablett et par uker og så ingenting. Nå har jeg vært fri for SSRI-medikamenter et par måneder og opplever at verden får farge, at jeg blir kreativ, jeg har allerede tatt av 6 kilo og føler meg langt bedre enn noen gang i de årene jeg brukte Efexor.   Norske leger er så dårlige i farmakologi at alle nordmenn bør selv sjekke medisinen de har fått utskrevet ved søk på nettet. Jeg fikk utskrevet SSRI-medikament fordi jeg hadde enormt med frustrasjoner og var svært trist over konkrete forhold - når skal legene forstå at dette er fullstendig gal bruk av medikamentet? Jeg har alltid vært livsglad og munter som grunnleggende personlighetstrekk, men når omgivelsene sliter så med å forstå at min emosjonelle personlighetsforstyrrelse gir utslag som ikke er 'godtatte' her i landet og man blir frosset ut av jobber osv, så blir man jo frustrert og trist - men IKKE 'deprimert'!!   Oppsummert: Leger kan nesten ingenting om farmakologi - læren om medisiner. De kan skrive ut to smertestillende preparater hvor det ene stenger for virkningen av det andre. De skriver ut SSRI-medikamenter til mennesker som er triste av konkrete grunner, når det spesifikt står at preparatet kun hjelper mot sykelig depresjon ("tristhet uten direkte årsak som varer over 3 måneder"). SSRI-medikamenter har en rekke ødeleggene virkninger på mange om enn ikke alle - søvnforstyrrelser, vektøkning og manglende kreativitet er de vanligste og de er mer enn vonde nok å forholde seg til. Bivirkninger kan anta skremmende former.  Råd: Sjekk all medisin du får hos legen. Les mest mulig om den og avgjør selv om den er den rette for deg - særlig gjelder dette psykiske lidelser, selv om historien om buprorfin/kodein viser at selv fysiske forhold bør sjekkes. Forstå forskjellen på tristhet og frustrasjon - og sykelig depresjon. Aldri ta for gitt at legen forstår noe som helst av deg og dine plager. Som regel gjør ikke legen det. Jeg har til gode å se noen gode grunner til å dele ut SSRI-medikamenter til noen, uansett depresjon eller ei, for bivirkningene vil nesten alltid gjøre folk sykere enn før uansett. Det er ingen grunn til å skrive ut SSRI-medikamenter til mennesker som fungerer.   Med vennlig hilsen GaMoi SSRI-indusert mani/asteni og seponeringsproblemer av Effexor Jeg begynnt på cipramil i forbindelse med en fødsels depresjon. I løpet av noen uker blir jeg bedre, når jeg ser tilbake blir jeg hypermanisk, brukt penger, følte meg helt ustoppelig, og hadde en del atferd som var helt utenfor min vanlig oppførsel. Men ettersom måneder gikk følte mindre og mindre effekt, og tilslutt en slitenhet som var helt gjennomgående, kunne ligger å sove i timesvis. Legen min lurte på om jeg var underbehandlet, og fikk derfor cipralex som igjen ga meg et lite løft i noen månender. Så akkurat det samme igjen, fikk asteni og var likegyldig, livet var tungt. Ble byttet til effexor, som ga meg sterke bivirkning først men etterhvert følte jeg hjalp, ble mer "stabil". kunne nesten ikke gråte mens jeg gikk på de, og hadde uendelig tålmodighet, det var som å gå i en beskyttende drakt full av luft rundt meg, ting gikk ikke inn på meg. Årene gikk, jeg gikk gjennom en skilsmisse, økte dosen effexor men fikk så pass bivirkninger at jeg kuttet ned til den lille dosen 75mg som jeg hadde stått på i 7 år. Jeg lurer på om effexor gjorde det som skulle har vært en kort og vond prossess, en langvarig smertefull prossess fordi jeg var handlingslammet mens jeg gikk på tabletter. Etterhvert livet har forandret seg for det bedre, har det stablit og godt på alle måte, privat, familie, og på jobb. Min terapeut foreslå at jeg kunne nå slutte med medisiner, men jeg tørt ikke, jeg har en meget stressende jobb, og jeg hadde allerede erfart, hva bare enn glemte pille med effexor gjorde mot kroppen. Jeg har nå lest at dette er vanlig! Det er også vanlig selv om en trappe ned! Og symptomer kan være i uker til måneder. Jeg har møysomelig telt de bittesmå kuler innen hver kapsler og trappet ned over 3 måneder. Så sluttet jeg helt, da var det to dager jeg var sengeliggende med influensa, diare, svettetokter, hodevirk. Så kom svimmlinger, men ikke vanlig svimmelhet, dette må man har kjent på kroppen for å forestå , "brain shivers" som så mange andre har beskrevet, kom bare nå jeg skiftet blikk, eller snudd hodet, da flyttet hele min balanse, og jeg kunne snuble og glemme det jeg holdt på med. konsentrasjons vansker, dårlig søvn, merkelige drømmer, en trøtthet og tunghet i kroppen. Jeg er nå på min tredje uke uten effexor, de fysiske svimmling har gitt seg litt, men nå plages jeg av en dysterhet og overveldende angst, DETTE HADDE JEG ALDRI OPPLEVD FØR JEG GIKK PÅ MEDISINER: ! Jeg er ikke deprimert, og er ellers en velfungerede arbeids mennesker og mor. Men jeg måte gi meg, etter å ha haltet gjennom arbeidsdagen i 3 uker, har jeg nå tatt ut en sykemelding, dette er EFFEXOR WITHDRAWAL! Det er min påstand at medisiner typer ssri/snri, gir både tolerans, og abstinen, dvs er meget ADDIKTIVE. De slutter å virke etter en stund og da må mann å øke dosen for å kjenne effekten, eller skifte merke. I tillegg gir de en forferdig "discontinuation syndrome" som det het i følge legemiddel industrien. Dette er stridende motsettning av det produsenter og legemiddel industrien påstår. ( Studier viser at det ikke skjer oppregulering av resepter med ssri bruk, slik som skjer med andre addictive substanser, dermed er de sin konklusjon at disse medisiner ikke er addictive. Men vi vet ikke nok!) Jeg ønkser å stå fram og dele min opplevelse. JEG ER LEGE OG HAR SELV SKREVET UT MYE AV DISSE TYPER MEDISINER. Hvorfor er vi ikke opplyst om problemer og bivirkninger. Jeg har sagt mange ganger til mine pasienter at disse er trygge medisiner med får bivirkning og overhodet ikke avhengighets skapende! Hadde jeg ikke opplevd dette selv ville jeg aldri har forstått hvor vanskelig nedtrapping var. I følge retningslinjer fra produsentene, nedtrapping kan gi "milde" symptomer, og skal skjer over 14 dager. Det finnes nylig effexor sr i 37.5mg men det er ikke forhåndsgodkjent preperat, dvs fås ikke på blå resept. . Tusenvis av mennesker prøver å stå fram å fortelle om sine vanskelig erfaringer og de blir ikke hørt!. Som lege er jeg meget bekymret. Jeg mener at det er en plass for disse medisiner. Mange som har blitt hjulpet av de, og mange som skylder faktisk livet sitt til anti depressiva. Det som jeg er meget bekymret for, er at det brukes for lett. Det gis mot livskriser, sorg reaksjon, skilmisse, arbeidledighet, kjærlighets sorg. Og uten at virken legen eller pasienten har de opplysninger for å gjøre en overveid, og informert vurdering om de skal brukes. Det er mye dårlig info, og feil info der ute, men det er nå tid å innse at disse medisiner er ikke så uskyldig som alle håpet og trodd når de kom ut, og at produsentene svikter sine kunder nå de la vær å opplyse om det de vet!! Skadet av Seroxat Hei “motkur” Jeg fant nettopp hjemmesiden deres, etter et google-søk på “skader seroxat”. Det var interessant lesing. Jeg hører med til de “mislykkede” SSRI pasientene, som opplevde et sant helvete under “behandling” og et vedvarende helvete etter seponering. Jeg har ikke orket å face situasjonen før, selv om det er 4 år siden jeg var kjemisk giftfri fra SSRI. Min historie med antidepressivum startet sommeren 1995 da jeg opplevde et traume i forhold til min samboer. Jeg ble gitt preparatet Seroxat og tok 1 tablett om dagen (10mg) i en uke. Jeg ble sjokkert over virkningen. Jeg fikk medisinen fordi jeg var i akutt sjokk og gråt konstant hysterisk, fikk ikke sove, ble plaget av vonde mareritt og klarte ikke ta vare på meg selv av sorgreaksjon. Tablettene gjorde at jeg glemte alt. Hodet mitt ble helt tomt. Jeg sov og jeg forstod ikke helt hvor jeg var, eller hvem jeg var. Jeg husker at jeg ble angstfri i form av å stupe ned trappene, og slenge meg over rekkverket som et lite barn. Jeg hadde aldri rast nedover trapperekkverk i en slik fart før, der liv og helse kunne ha stått på spill. Jeg var blitt uredd og ufølsom. Jeg syns denne medisinen var som å bli lobotomert og seponerte selv akutt etter en ukes forsøk. Legen påstod at det tok 3 uker før medisinen “virket”, men den virkningen jeg kjente fra første dag - var svært uvelkommen. Jeg fikk alle krise- og sjokk reaksjoner tilbake umiddelbart, men kom meg igjennom dem på naturlig måte ved hjelp av støtte og omsorg fra venner og familie, og ikke minst tid. Etter 2 mnd begynte jeg å jobbe igjen og etter 6 mnd var jeg ikke lenger plaget av mareritt eller frykt for å være alene. Fem år senere fikk jeg mitt første panikkangst anfall. Jeg ferierte utenlands og ble innlagt ved sykehus, da alle trodde jeg hadde et heteanfall. Legene ga meg preparatet “Stemetil” som gjorde at jeg ble hakket mindre svimmel, og klarte å fly hjem som planlagt noen dager etterpå. Da jeg kom hjem og oppsøkte lege, forteller han meg at jeg har hatt et panikkangst anfall og at jeg bør prøve antidepressiva for å “slippe og ha det så vanskelig”. Jeg sa “nei takk“. “Stemetil”en gjorde meg følelsesmessig utilgjengelig, som om jeg levde inni en bomullsdott, og måtte følges rundt omkring, jeg klarte ikke gå uten støtte. Jeg kunne ikke forstå at jeg skulle dopes ned til å bli verre enn jeg allerede følte meg!? Hva slags medisin er det? Panikkangsten hadde dessverre ingen planer om å skli over, og jeg ble stadig verre. Jeg oppsøkte legen igjen og gikk med på å prøve SSRI mot angstanfall. Jeg fikk preparatet “Cipramil” og tok en tablett om dagen (10mg). Jeg ble akutt syk. Jeg fikk noen grusomme angst anfall, som jeg kalte kjemisk-angst. De kom en liten stund etter jeg hadde tatt medisinen, og da var det bare å legge seg rett ned å puste seg igjennom denne skjærsilden av et sant helvete. Jeg var på den tiden alene med et lite barn, og fikk totalt panikk av å få disse anfallene og vite at jeg ikke kunne ta vare på meg selv eller andre, når jeg ble så dårlig. Jeg fikk også synshallusinasjoner, som at fliser på badet ble til et sjakkmønster som vred seg rundt og rundt og ble et psykedelisk mønster som beveget seg. Jeg var også ekstremt kvalm hele tiden, klarte ikke spise, brakk meg og kastet opp, hadde intens migrene hele tiden, svettet og var kald og varm i kroppen, drømte skremmende rare drømmer og mistet impulskontrollen i tanker, språk og handlinger. Svært ubehagelig. Jeg klaget til legen min, som anbefalte meg å ta “Seroxat” istedenfor, siden jeg “hadde tålt denne før”. Jeg gikk over på “Seroxat” 1⁄2 tablett om dagen, (5 mg) og ble litt mindre syk enn på “Cipralex”en. Det var så vanskelig å skulle velge mellom å være umedisinert og ha det grusomt vanskelig med angst, panikk, uro og hemming fra “normallivet“, eller å ta i mot denne giften og ha det verre, men klare å gjennomføre noen ting for “normal aktivitet i samfunnet”. Da jeg klaget til fastlegen min at jeg følte meg iskald, urolig, gal og kvalm, hadde fått masse tvangstanker (om kniver, blod og katastrofer), sov dårlig, tålte ikke alkohol (ble totalt gal), gjorde rare ting (som å sloss, sløse bort alle pengene mine eller slutte å vaske meg) sa han bare at jeg “måtte ta i mot behandling“. Jeg kunne ikke regne med at trygdekontoret ville betale sykepenger for meg, om jeg ikke tok i mot adekvat hjelp og var villig til å få det bedre. Jeg turte ikke annet enn å fortsette. Jeg var heller ikke klar for å innse/innrømme hvor dårlig jeg faktisk var av angst, og jeg visste at jeg ikke kunne klare å fortsette og jobbe, ferdes blant folk eller reise, om jeg sluttet med denne “kjemiske lobotomeringen“. Jeg “solgte sjelen til djevelen” i nærmere 2 år. I den perioden tok jeg fra 1 tablett (10 mg) til 1⁄4 (2,5 mg) “Seroxat” hver dag ettersom hvor vanskelig jeg hadde det med å takle “verden”, og brukte også noe Valium (svært lite) og Antihistaminer i perioder ved siden av, hvis angsten var ute av kontroll, eller jeg var plaget av allergi eller søvnproblemer. Jeg så livet mitt forandre seg og reise fra meg i denne perioden. Jeg var svært intolerant for støy, stress, forventninger, jeg mistet interessen for sosial deltagelse, jeg “orket” ingenting, jeg jobbet - spiste og sov, kun det. Jeg hadde ingen glede av noen ting lenger. Jeg tenkte ofte på at jeg ville dø, og ønsket bare det, i perioder. Jeg hadde fortsatt angst, i forskjellige merkelig former. En type var den konstante angsten, uroen som ikke forsvant. Den hadde jeg ikke før medisinering. En annen type var den brusende kjemiske-angsten som kom en liten stund etter jeg hadde svelget tabletten, den hadde jeg absolutt ikke før medisinering. En tredje type angst var paranoia, som jeg heller ikke hadde hatt før jeg begynte på “Seroxat”. En fjerde type angst var panikkanfallene, som kom og gikk, bølget fra lavt til høyt nivå, men forsvant ikke helt. Et anfall som ble holdt tilbake av medisinen der og da, kunne ligge og murre til det fikk utløp timer etterpå, og da ble det et stort, høyt og jævlig anfall. Slik hadde ikke mine panikkanfall vært før medisinering heller. Da var det “rene” anfall som kom sakte og stoppet før jeg mistet vettet, og gikk etter noen timer igjen. Nå ble anfallene så “høye” at jeg mistet munn og mæle, lå bare å gispet etter luft, trodde jeg skulle dø, det svartnet for meg og jeg kunne ikke redegjøre for tid og sted etterpå. Det værste var kanskje følelsesløsheten. Jeg brydde meg ikke om noen ting lenger. Jeg brydde meg ikke om hva jeg spiste og la på meg over femten kilo. Jeg sprakk uniformsbuksa på jobb en dag, og en kollega lo, “I couldn’t care less“. Jeg klipte av meg det lange kvinnelige håret mitt og jeg sluttet med all sminke, pynt og detaljer. Det samme gjaldt for hjemmet mitt. Det ble en praktisk lagerplass, der pizzaesker og brusflasker sto på kjøkkenet og aviser og post fløyt utover soverommet. Jeg brydde meg ikke. Folk kunne si hva som helst, jeg hørte det nesten ikke, et slags kjemisk skjold “beskyttet meg” og fengslet meg. Jeg mistet kontakt med livet. Jeg var ingenting annet enn en zombie. Jeg var konstant svimmel, kvalm, forvirret hadde vondt i hodet, tung og vond metallsmak i munnen, elektriske “ilinger” gjennom hodet og kroppen som i støt, ukontrollerte ticks - (spesielt i hodet, øynene, hender, fingre), mathunger, søvnproblemer, piping i ørene, synsforstyrrelser (spesielt så jeg masse stjerner og lys-flekker som fløt rundt på netthinnen), masse angst, tvangstanker, deprimert, urolig og manisk i perioder, mareritt, dårlig humør; sur, gretten, sa stygge ting, antisosial og uvennlig/fiendtlig. Ingen libido, men fortsatt “grenseløs“. Eh - kan noen minne meg på… “Hva var bra med denne medisinen“?? Jeg bestemte meg for å kaste inn håndkleet og slutte. Når alt kom til alt hadde jeg det MYE verre på medisin, enn jeg hadde hatt det før jeg begynte på den (og grunnen til at jeg skulle tåle alt dette). Men å slutte var enklere enn antatt. Jeg ble veldig syk når jeg trappet ned, og det kom mer kjemisk-angst, voldsomme panikkangst anfall, hysteriske gråteanfall, mer tics, mer svimmelhet, og kvalme, metallsmak i munnen og sterke elektriske ilinger gjennom hodet og kroppen. Jeg trappet ned fra 1 tablett til 1⁄2 tablett over 3 mnd, så over til 1⁄4 over 3 mnd, så 1⁄4 tablett annenhver dag i 2 mnd, så en 1⁄4 tablett hver tredje dag i 2 mnd og var fortsatt dårlig av “bivirkninger” i over ett år etter seponering! Det er for sykt til å være sant. Og ikke mange har trodd meg. Kun mine venner og de som sto rundt meg når jeg slet med dette, vet at det er sant. Legen sa bare “ja, det funker ikke like godt for alle, men de fleste av mine pasienter har et godt liv med denne medisinen”.. Som om det skulle være noen trøst for meg. Et halvt år etter jeg var medikament fri, ble jeg sengeliggende av en sterk influensa som slo meg helt ut, og etter dette ble jeg aldri helt bra. Jeg fikk kraftig fatigue som vedvarte. Svimmelhet, slapphet, blodtrykksproblemer, pusteproblemer, svekket appetitt, svekket muskelstyrke, kulde og varmeanfall og ble sengeliggende pasient i nærmere 2 år. Jeg fikk diagnosen ME - kronisk utmattelsessyndrom. Ingen vet med sikkerhet hvorfor man får ME, men jeg har flere ganger funnet koblinger mot “Seroxat” medisineringen. Det nevnes at SSRI endrer bioenzymene i hjernen, som kan skape en ubalanse som kan føre til CFS cronic fatigue syndrom eller ME. Et annet aspekt er også at jeg ble utslitt av å ha det så grusomt i årevis, at kroppen ble ødelagt av å sloss med kraftige bivirkninger som aldri gikk over. Nå er jeg midlertidig uføretrygdet i 3 år pga angst og ME. Først nå har jeg fått en riktig psykiatrisk utredning, og det viser seg at i tillegg til angst, har jeg bipolar lidelse 2, og skulle aldri vært satt på “Seroxat” i utgangspunktet. Det er godt kjent at SSRI kan forsterke de maniske periodene hos bipolare pasienter. Jeg sitter med en gjeld på over 300 000 kroner, jeg pådro meg i med “medisinerte” perioden med “Seroxat”. Jeg har også bulimi, panikklidelse, PTSD og suicidalfare. Det er også mulig jeg har emosjonelt ustabil PF, men jeg er ikke ferdig utredet for denne. Alle disse kontraindikasjonene gjør at jeg aldri burde fått utskrevet “Seroxat”, og at det er et under at jeg overlevde nærmere 2 års “behandling”. Behandlingen var å forlenge sykemeldinger, ta i mot resepter og få en klapp på skulderen. Jeg fikk aldri hjelp til en psykiatrisk utredning, men fikk kun en liste med hundrevis av offentlige psykologer i hånda, som jeg aldri var i psykisk form til å komme i kontakt med, enda mindre få en time hos. Ikke fikk jeg blodprøve oppfølging heller, for å justere serumsinnholdet i blodet. Nå vet alle leger at SSRI må justeres individuelt, og at opptaket av medikamentene er svært forskjellig og må dosereguleres. Jeg er overbevist om at jeg ble “forgiftet” av normal dosering. Etter at det har kommet frem at jeg har bipolar lidelse har jeg prøvd ut “Cipralex”, “Tolvon”, “Sobril” og “Lamictal”. Alle har gjort meg så syk av bivirkninger, selv i ørsmå doser at jeg trodde jeg skulle dø. Spesielt “Sobril”. Jeg ble overhodet ikke rolig eller døsen, men fikk sterk akutt angst og voldsom uro og trodde jeg skulle bli splitter pine gal i timene før preparatet gikk ut av kroppen. Med “Lamictal” fikk jeg ekstrem migrene, voldsom kvalme, brennende kløing i huden og inni ørene, svimmel og helt “ute”. Hodet mitt klarte ikke tenke en eneste tanke. Jeg var syk i 3 dager, av 2,5 mg “Lamictal”. Det er ikke mulig sier du kanskje, men psykiateren min som ga meg medikamentet hadde hørt om andre pasienter som også var så overfølsomme. Han trodde meg i det minste. Jeg har venninner som går på 75 mg “Lamictal” om dagen. Det er dessverre slik at ME er en autoimmun sykdom som også påvirker ernæringsspaltingen, og påvirker enzymer og medikament opptaket. Nå tåler jeg absolutt ingenting! Hva kom først av høna eller egget? Gjorde “Seroxat” meg syk, og nå er jeg enda sykere og tåler ikke mer psykofarmaka, eller blir jeg “bare” syk av medikamentene og overreagerer på bivirkninger? Det står nevnt i Felleskatalogen om “paradoksale” bivirkninger. Jeg er en av dem, der alt går svært galt. Nå er jeg så overfølsom at selv tropisk juice fra Rema 1000 som inneholder Guava (tropisk frukt med c-vitamin bombe), gir meg panikkangst i doser av 2 glass (4 dl). Jeg vet bare én ting, og det er at ingen leger, psykiatere eller andre får lov å presse meg til å ta mer av denne dritten. Nå får jeg bare overleve slik jeg er, før de ødelegger siste rest av funksjonalitet av meg. Jeg har noen få prosent av livskvalitet i det umedisinerte livet jeg har, og de har jeg tenkt til å kjempe hardt om å få beholde. Takk for at dere finnes og gjøre en slik modig og viktig jobb! Hold on out there. Cipralex og bivirkninger Jeg har hatt en vond opplevelse med cipralex og det var en skremmende opplevelse. Jeg ble helt likegyldig, lå med magekramper og gikk ned 30 kilo nesten på ca. 3 uker. Sa det til de som skrev den ut, men de sa det var en vanlig bivirkning. Da jeg var siste gang inne på psykiatrisk for et år siden. Sa han psykologen der inne til meg at jeg er heldig som var i live og at hvis jeg ikke hadde søkt hjelp da. Hadde jeg muligens vært dø en dag i dag. Skremmende å lese at andre har hatt same opplevelser som meg. Jeg gikk på 20 mg cipralex. Har jo gått på mange andre typer også som seruquel, remeron, zeldox og noen andre, men da jeg begynte på cipralex forandra livet mitt seg til å bli et skrmmende liv. I hvertfall når jeg tenker på de en dag i dag. Jeg går ikke på noe nå. Skulle aldri ha gjort det heller. siste tida før jeg ble innlagt, levde jeg i min egen verden. gjorde ting jeg ikke skulle, jeg var slem mot andre, ble "sjefen" i en gjeng der vi mobbet andre elever på skolen, da var jeg 21 år, var farlig for både meg selv og andre, jeg kunne bare finne på å gå ut i veien, selv om det avr biler der.. Jeg sto mange ganger på "kanten av stupet". Jeg har egentlig alltid vært stille og beskjeden. Det er mange år som som har gått tapt på en måte. Kunne hatt det bedre hvis man hadde unngått å gitt meg medisiner og heller gitt meg psykologisk hjelp. Jeg mener at man ikke skal gi ut anti.dep.så kjapt. se ann problemene, hjelp folk i stede. Jeg fikk beskjed om at angsten og cipralexen kom jeg til å leve på resten av livet. det sa dem for 3 år siden, nå 3 år etter er jeg ganske frisk. Jobber fullt, har egen leilighet, null angst. Hei! Datt tilfeldigvis innom dette forumet. Jeg har hatt panikkangst/depresjon i mange, mange år, og har vel lært meg å leve MED det både i jobb og privatliv. Ikke lett, men bedre enn å gi opp..... Jeg fikk og Cipralex mot plagene , da disse dukket opp på markedet, og var jo kjempeglad at det endelig var noe å få for disse plagene. Fulgte oppskriften nøye, og joda, panikkanfallene kom sjeldnere, og gjorde vel livet noe lettere. Men, med hele tiden å føle at man fik elektriske støt i hodet, at jeg mistet all lyst på nærkontakt med det motsatte kjønn, og at jeg hverken følte glede eller sorg, gjorde at jeg valgte å trappe ned og slutte med disse pillene. Det merkelige er, nå 3 år etter, føler jeg fremdeles ikke glede eller sorg, har ikke behov for intimitet heller. Det eneste som forsvant ( heldigvis) , var disse elektriske støtene i hodet. Jeg velger i hvertfall å leve MED mine plager, og jobbe med det ved trening, mestring og akseptere mine begrensninger, Ordet "lykkepille" er det dummeste navnet de kunne satt på disse medikamentene. Klart rdet fenger mange til å ville ta de. Nei, er skeptisk til preparatet. Det har blitt altfor kettvint å gi mennesker med psykiske problemer bare en resept i hånda og " ha det bra". det har vel og med innsparelser i samfunnet å gjøre, at man ikke behøver å bruke mer tid, omsorg og mere "tungvinte" løsninger som krever for mye tid. Har gitt opp hele helsevesenet på dette området, og innser at det kun er meg selv som kan gjøre det beste ut av det verste. Ønsker alle som sliter lykke til, stå på! Klem Heisann  Jeg gikk på slike piller i en periode. Det hele startet fint, jeg merket ikke stort til det, men når jeg først begynte å le kunne jeg le i en time sammenhengende. Deretter begynte jeg å få skjelvinger og hadde ikke kontroll over kroppen min, jeg kastet blandt annet et glass i døren helt plutselig. Jeg fikk ekstrem munntørrhet og sugde på tabeletter for å motvirke dette, men det var for sterkt og jeg klarte nesten ikke spise. Jeg ble kvalm og dårlig. Det hele ble rett og slett fælt. Vi tenkte at dette ville gå over og bare var tilvenning, men jeg hovnet helt opp i ansiktet, jeg klarte ikke se oppover med øynene fordi øyelokket var dekket av fett! Jeg så ikke ut og spydde hele tiden. Det kunne vært skikkelig farlig og jeg er rett og slett glad jeg er i live!   For å prøve noe annet ble jeg satt over på SRNI. Dette gikk heller ikke bra, jeg tålte det rett og slett ikke og dette endte i selvmordsforsøk. Nå er jeg fri for tabeletter og føler meg mye bedre! Slike tabeletter må være den absolutte siste utvei. Jeg var dødsavhengig av dem og det var rett og slett skummelt! Vær forsiktig folkens! Tro og livsfarlig overtro Jeg har lenge hatt lyst til å skrive et innlegg her og fortelle om mine erfaringer med lykkepiller og psykiatri, men hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre det, tenker jeg: Er det noen vits? Er det noen som vil la seg påvirke? Kan jeg hjelpe noen? Psykiater Nils Håvard Dahl mener til og med at nettsteder som "Motkur" er useriøse "fordi bidragsyterne er anonyme", som om folk med psykiatrisk stempel i pannen ønsker at arbeidsgiver og familie skal få anledning til å kjenne dem igjen og gjøre livet deres enda vanskeligere. Vet som vanlig ikke om jeg skal le eller gråte. Nei, jeg vet det; man kan ikke annet enn å gråte over disse psykiaternes holdninger. Kanskje Nils Håvard Dahl tror at hundrevis av mennesker sitter hjemme i stuene sine og pønsker ut disse skrekkhistoriene om lykkepillenes virkninger. Tror du virkelig det, Nils? Gjør du det, er det kanskje på tide at du smaker litt av din egen medisin... Selvsagt kan man avfeie folk som Nils Håvard Dahl, Olav Bakke, Ulrik Malt og andre profilerte, norske psykiatere som "nyttige idioter" for legemiddelindustrien, og le av dem, men så enkelt er det ikke. For dette er faktisk mennesker myndighetene lytter til når avgjørelser skal tas innen det psykiatriske helsevernet; de betraktes som "eksperter". Det betyr ingenting at dette er psykiatere som hvert år skriver ut hundrevis av resepter på piller som den seriøse legevitenskapen for lengst har klassifisert som livsfarlige, med så mange alvorlige bivirkninger at de aldri skulle ha vært på markedet. Lykkepillenes langtidsvirkninger er ikke engang kartlagt, fordi legemiddel¬selskapene, ifølge amerikansk lov, ikke trenger å føre studiene sine lenger enn seks uker etter at siste pille er tatt for å få godkjent et preparat. (Dette er grunnen til at abstinensproblematikken i så mange år har vært skjøvet under teppet.) Psykiatere som Nils Håvard Dahl vet selvfølgelig dette, dummere enn det er de ikke. Likevel fortsetter de å skrive ut disse medisinene, og de er påfallende raskt ute med å forsvare SSRI-preparatene hver gang noen finner på å kritisere dem, det være seg fortvilte pasienter, leger eller forskere. Kan vi tilgi disse SSRI-psykiaterne? Svar: Nei, de skal ikke tilgis, for de vet så inderlig godt hva de gjør. Alle som har fulgt med i SSRI-debatten i verdens mest seriøse legetidsskrifter de siste årene vet at lykkepiller ikke har noen beviselig, terapeutisk verdi i mer enn 1 av 10 tilfeller, og at de i praksis (klinisk verdi) ikke virker noe bedre enn placebo, det vil si sukkerpiller. Dette er et ubestridelig, vitenskapelig faktum. Det har vært bevist i så mange undersøkelser at ingen seriøse leger og forskere lenger er i tvil om det (bortsett fra dem som jobber i, og for, SSRI-¬industrien, selvsagt). Ikke engang SSRI-¬selskapenes egne studier (hvis de ses samlet) viser noen annen tendens enn dette. Ikke nok med det: Til og med norske forskere ved Universitetet i Oslo har avslørt GSK som juksemakere og tallmanipulatorer (de som tviler, får bare lese British Medical Journal og andre legetidsskrifter). I tillegg har GSK, Eli Lilly og andre SSRI-fabrikanter vært nødt til å utbetale millioner av dollar i erstatning til folk som har fått livet sitt ødelagt av lykkepillene deres. Pasienters liv ligger i ruiner. Foreldre gråter ved gravene til sine døde barn. Rettssakene og søksmålene mot SSRI-industrien hoper seg opp over hele verden. Hvorfor blir ikke denne galskapen stoppet? Jo, her skal dere få forklaringen, og den er dels bygd på mine egne erfaringer. "Psykiatri" er, som lederen i Norsk psykiatrisk forening, Bjarte Stubbhaug, for noen år siden uttalte i et intervju i Tidsskrift for Den norske lægeforening, "preget av tro og overtro". Det finnes knapt antydning til vitenskap. Ingen har, for eksempel, greid å bevise at en eneste psykiatrisk lidelse skyldes "en kjemisk ubalanse i hjernen", som mange psykiatere forfekter i dag. Av og til må en spade kalles en spade: Denne teorien er bare humbug, ren svindel. Likevel brukes den daglig i SSRI-firmaenes markedsføring, og som grunnlag for å skrive ut resepter på livsfarlige SSRI-preparater. Selvsagt er det utrolig. Like fullt er det sant. Helse¬myndighetene skjønner bare ikke hva som foregår, nettopp fordi folk som Nils Håvard Dahl, Olav Bakke, Ulrik Malt og andre "eksperter" har greid å tåkelegge bildet så til de grader. Derfor får heller ingen SSRI-skadede pasienter erstatning for tapt livskvalitet. Helsemyndighetene tror heller på SSRI-firmaenes propaganda og manipulerte forskningsresultater, og på norsk psykiatris nyttige idioter, enn på fortvilte pasienter. Mange psykiatere gidder ikke engang innrapportere bivirkninger og seponeringsproblemer. For pasientenes plager (fra elektriske støt i hjernen til tre måneder lang hodepine) bortforklares alltid med "eskalering av grunnlidelsen," o.l. Så stor respekt har disse psykiaterne for pasientene sine. Selvsagt er det en skandale. Men sånn har det vært innen psykiatrien helt siden lobotomiens mørketid. Lite er forandret. Og med psykiatere som Nils Håvard Dahl kommer heller ingenting til å bli forandret. Grunnen til at jeg selv kom i kontakt med det psykiatriske helsevesenet, var at jeg ble lurt til å tro at jeg hadde en psykiatrisk lidelse, som det etter hvert viste seg at jeg slett ikke hadde. (Hadde jeg visst det jeg i dag vet om slike "lidelser", ville jeg selvsagt ikke ha latt meg lure så lett, men den gangen trodde jeg faktisk at psykiatri var et seriøst fag, og at en psykiater visste hva som var best for meg!) Jeg er 47 år gammel, og jeg har alltid tatt godt vare på kroppen min. Jeg verken røyker eller drikker, og jeg har reist verden rundt på oppdrag, også i livsfarlige strøk. Jeg har alltid regnet meg selv for å være en ganske robust person, både fysisk og psykisk. Men én last har jeg hatt, og det har vært kaffe! Sju-åtte kruttsterke kopper, pluss noen tekopper, var vanlig i tretti år. For elleve måneder siden besluttet jeg å kvitte meg med denne lasten også – jeg sov dårlig og måtte til stadighet på do. Dessverre kuttet jeg ut litt for brått og opplevde kvalme og merkelige svimmelhetsanfall. Av og til føltes det også som om kroppen nektet å gjøre det jeg ba den om, som å gå opp en bratt trapp. (Senere har jeg fått forklart at dette slett ikke er uvanlig i forbindelse med kaffeinabstinens.) En kveld ble svimmelheten så intens at jeg ble redd og dro til legevakten. Pulsen var høy, blodtrykket var høyt og jeg var tørr i munnen. Men alle prøver var negative, jeg var frisk som en fisk, så legen mente at dette måtte være panikkanfall; at det ikke kunne ha noe med kaffen å gjøre. Han anbefalte meg derfor en psykiater for å få bukt med "problemet". Og dum som jeg var, oppsøkte jeg denne psykiateren (mest av nysgjerrighet; jeg hadde aldri snakket med en psykiater før). Han mente også at jeg led av "panikkangst" og skrev ut resept på Prozac. Jeg spurte om disse pillene hadde noen bivirkninger og fikk et resolutt NEI til svar. De hadde overhodet ingen bivirkninger, men jeg kunne kanskje merke litt større energi enn vanlig, så det var best å ta dem om morgenen. De neste ukene forsto jeg ingen verdens ting av hva som skjedde. Jeg stolte på psykiateren og sjekket bare raskt på nettet at, jo, Prozac var en alle tiders medisin, som nok skulle kurere meg. Problemet var bare at jeg ble verre og verre. Munntørrheten var grusom, jeg ble søvnløs, og da jeg endelig sovnet, fikk jeg forferdelige mareritt, jeg kastet opp, måtte presse urinen ut i dråper, greide ikke å ejakulere, kjente en forferdelig nervøsitet som det var umulig å bli kvitt, jeg fikk hetetokter, svette, hodepine, jeg ble hissig og sint for ingenting, og jeg ble livredd for å gå ut av døren. Jeg ringte til psykiateren, og han beroliget meg med at dette var typisk for panikklidelse og at symptomene ganske sikkert ville forsvinne om et par uker "når medisinen begynte å virke". Men det gjorde de ikke. Derfor gikk jeg til nevrolog. Etter en del prøver, der ingenting fysisk galt ble funnet, fikk jeg en ny diagnose: Generalisert angstlidelse. For det kunne ikke være bivirkninger av Prozacen, det var helt umulig. Jeg fikk også en ny medisin: Cipralex. Dessverre ble ikke symptomene bedre, de ble verre… I tillegg til alt det andre, kjente jeg nå en kronisk trøtthet. Hendene mine dovnet helt bort, kunne knapt løfte dem. Jeg begynte også å få selvmordstanker, noe jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Jeg har alltid vært en positiv og glad person. Svettetoktene kom jevnt hele døgnet, svimmelheten var fryktelig, kvalmen og hodepinen uutholdelig. Etter et par uker fikk jeg ny time hos nevrologen. Han mente at dette ikke kunne være bivirkninger, bare vanlige angstsymptomer, men at trøttheten min sannsynligvis skyldtes at jeg led av depresjon (!), og han anbefalte meg derfor å bytte til Zoloft. Det var jeg ikke interessert i, jeg mente at alt dette hadde begynt med disse pillene (som jeg nå hadde begynt å lese urovekkende ting om på nettet), men da ble han bare irritert og sa at han visste hva som var best, og var jeg ikke interessert i å høre på ham, så kunne jeg finne en annen lege. Jeg valgte å fortsette på Cipralex noen uker til. Så holdt jeg ikke ut lenger og fikk ny time hos nevrologen. Jeg ville slutte med disse SSRI-pillene, men var redd for abstinens. Til min store overraskelse fikk jeg nå en rekke spørsmål om jeg alltid hadde vært spesielt ryddig og nøye med ting, om jeg alltid sjekket komfyren før jeg gikk ut, alltid måtte ha orden på skrivebordet mitt, osv. Jo, jeg likte orden og system, sa jeg. Jeg er en ryddig person. Vel, da har du sannsynligvis tvangsnevrose, sa han. Her har jeg en ny medisin, den heter Seroxat. Den kommer til å gjøre deg helt frisk. (Dette er nesten ordrett hva som ble sagt.) Da steilet jeg. Jeg hadde lest om Seroxat, at det var den farligste av alle SSRI-medisinene. Jeg nektet. Da ble legen bare irritert og ville nærmest ha meg ut av døren. Jeg spurte hvordan jeg skulle slutte med Cipralexen, og han ga meg, nærmest motvillig, det rådet at jeg skulle gå ned fra 10mg til 5mg i en uke, og så ta 2,5mg den neste uken, og så kutte helt ut. Det var ingen grunn til bekymring, det var ingen abstinens med Cipralex, det var en trygg og god medisin. Jeg fulgte rådet, og det var en katastrofe. Bare fire dager etter at jeg gikk ned til 5mg, falt jeg om og besvimte da jeg befant meg i en bankfilial. Jeg ble lagt inn på sykehus. All verdens prøver ble tatt, alle var negative. Nevrologen ble oppringt, og han rådet meg til å trappe ned til 2,5mg med en gang og så kutte helt ut etter noen dager. Jeg ble liggende på sykehuset i tre dager. Så dro jeg hjem. Og nå begynte det virkelige helvetet… Trøttheten og slappheten var fullstendig lammende. Kroppen dovnet vekk. Nervøsiteten gjorde at jeg knapt våget meg ut av rommet. Jeg hadde gått ned nesten ti kilo på to måneder og var et psykisk og fysisk vrak. Hodepinen var så grusom at jeg lå og håpet å få besvime igjen. Jeg kunne ikke gå. Jeg svettet og svettet. Skalv på hendene. Jeg orket knapt å foreta meg noe som helst. Så, etter noen uker, da jeg ble i stand til å komme meg opp fra sengen, begynte zappene, elektriske støt i hodet, spesielt om kvelden mens jeg ventet på at søvnen skulle komme, eller hver gang jeg beveget øynene raskt. Etter tre måneder greide jeg å komme meg ut av huset. Begynte så smått å gå korte turer. Men ennå var jeg plaget av trøtthet, svimmelhet, hodepine og en merkelig nervøsitet som ikke var "min", den bare kom og gikk, selv om hjertet slo rolig. I dag, åtte måneder etter at jeg sluttet med Cipralex, er jeg fremdeles arbeidsufør (alt jeg kan, er å sitte hjemme foran pc-en og tv-en). Det er lille julaften, og hendene mine er fremdeles dovne, fremdeles har jeg hetetokter, elektriske støt i hodet, migrene, kraftig øresus og svusjing i hodet som aldri forsvinner. Det er vel unødvendig å si at jeg har isolert meg fullstendig i denne tiden. Men panikkanfall har jeg ikke hatt siden den dagen jeg dro til legevakten for elleve måneder siden… Oppsummering og konklusjon: Jeg kuttet ut kaffe, og fikk i løpet av kort tid fire psykiatriske diagnoser. Jeg var aldri nervøs for noe som helst før jeg begynte med Prozac og Cipralex. Jeg har aldri tidligere vært i nærheten av å ha noen av de symptomene jeg har hatt de siste elleve månedene. Så kan selvsagt Nils Håvard Dahl & Co. godt si at de er "faglig uenige" i alt dette. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne ha sagt det samme. Men det kan jeg ikke. For meg er disse plagene og symptomene er realitet, selv om de ikke står i noen felleskatalog. Og absolutt alle skyldes SSRI-medisinene Prozac og Cipralex. Man må være komplett idiot for å tro noe annet. Hvis noen psykiater ønsker å kontakt meg, så er jeg mer enn villig til å stille opp, med navn og adresse, og "kompetanse" og alt. Men jeg advarer dere: Jeg vet i dag noe som ikke pasientene deres vet. Jeg vet at dere alle er bløffmakere. Jeg vet at psykiatri ikke er noe mer et fag enn vaffelsteking er et fag. Og jeg vet at de aller fleste psykiatriske diagnoser er bare legers høyst subjektive oppfatninger, og at de i mange tilfeller skyldes fysiske problemer som ikke er avdekket. Jeg vet også at det ikke finnes farligere medisiner på denne jord enn SSRI-preparater. Men siden hele psykiatrien er bygd på tro og (livsfarlig) overtro, så kommer ingenting til å bli endret. Hvis "faget" hadde vært basert på vitenskap, hvis dette hadde vært et krav fra myndighetenes side, så kunne Nils Håvard Dahl og de andre bare ha pakket legevesken sin og dratt hjem. Da hadde de nemlig blitt avslørt som det de er: Livsfarlige, uansvarlige og arrogante bløffmakere. Til slutt: Er bivirkningene og seponeringsproblemene mine blitt rapportert til Legemiddelverket? Selvsagt ikke, for ifølge nevrologen kan det ikke påvises at de er relatert til pillene. Stikk den! Men her er vi ved sakens kjerne: Enhver SSRI-skadet pasient er fullstendig maktesløs, og rettsløs, fordi absolutt alle klager kan sies å være relatert til "lidelsen" og diagnosen, ikke til pillene! Man kommer ingen vei, uansett hva man sier og gjør. Og tro meg: Psykiatere som Nils Håvard Dahl vet dette. Og legemiddelindustrien vet det. Og Legemiddel¬forsikingspoolen vet det. Og norske helsemyndigheter vet det. Og alle utnytter det rått og hensynsløst. Ingenting er forandret siden filmen Gjøkeredet kom på midten av syttitallet. Og avslutningsvis synes jeg at det er passende å sitere McMurphy (Jack Nicholson) under samtalen hans med dr. Spivey, der McMurphy klager over den onde søster Ratched: McMurphy: Well, that f--kin' Nurse, man...She, uh, she ain't honest. Dr. Spivey: Aw now, look. Miss Ratched's one of the finest nurses we've got in this institution. McMurphy: Ha! Well I don't wanna break up the meeting or nothin', but she's somethin' of a c--t, ain't she, Doc? Dr. Spivey: How do you mean that? McMurphy: She likes a rigged game, you know what I mean? For McMurphy endte klagene med lobotomi; han ble etter hvert en "vanskelig pasient" (i likhet med Juklerød og tusener av andre). Men ingen pasienter kan noensinne vinne fram på en arena der spillet er fikset og psykiatrien får sitte med all definisjonsmakt. Først når helsemyndighetene forstår dette, kan ting bli bedre. Først da kan SSRI-skadede kanskje få den erstatningen og den oppreisningen de har krav på. Men la det være helt klart: Psykiatere som Nils Håvard Dahl, Olav Bakke, Ulrik Malt & Co. kommer aldri – jeg gjentar ALDRI – til å hjelpe dem med det. For disse psykiaterne passer det nemlig best at dette spillet er fikset – til evig tid. Glad jeg er i live Ja jeg er en av de som har vært borti en pilledoktor. Hans fremgangsmåte, med å øke dosene, samt legge til et nytt preparat hver gang jeg klaget over at jeg ikke ble bedre, kunne ha tatt livet av meg. Ja det verste å tenke på, er at min sykdom, feilmedisinering og utslag av bivirkninger, skremte mine barn skikkelig, og ble også en belastning som kunne vært fatal for forholdet til min nye kjæreste. Jeg vet ikke hvor mange tårer han har grått pga meg. Jeg hadde konkrete problemer i jobb og samlivssituasjon. Jeg var gift og mannen min hadde brutt tillitsforholdet gjentatte ganger på det groveste og skapt en veldig utrygg situasjon i hjemmet. Begge barna var i puberteten og trengte oppfølging og grensesetting. Jeg vantrivdes på jobben, der sjefen gjorde seg mer og mer avhengig av meg, og jeg følte alle forpliktelsene som en tvangstrøye. Jeg fikk tiltagende angst og depresjonsproblemer som resulterte i at legen ga meg denne nye vidundermedisinen, "lykkepillen". Men jeg gikk likevel på en stjernesmell med total utbrenthet. I en periode var jeg en levende død. Jeg kunne bare puste. Jeg kunne ikke røre meg, heller ikke åpne øynene. Sakte kom jeg meg endelig på beina. Da jeg omsider kom meg til legen, var det å kjøre på med økte doser med antidepressiva og antipsykotika av forskjellige slag. "En fin miks" som han sa. Etter et halvt år, virket "lykkepillen", men for en virkning! Jeg ble manisk. De som vet hva dette innebærer, vil skjønne hvor skremmende dette må ha artet seg for mine nærmeste. Når et oppegående, ressurssterkt menneske går inn i en psykose og ikke lar seg snakke til fornuft, og alt blir totalt uforutsigbart. Resultat: Flere piller og økte doseringer. Nåja, jeg kom ut av psykosen og begynte å tenke og oppføre meg rasjonelt igjen. Jeg skjønte at jeg måtte ta en del avgjørelser og foreta noen drastiske forandringer i livet mitt. Jeg ba sjefen (som stadig ringte og maste) om å si meg opp. Jeg tok ut separasjon og flyttet fra min mann. Jeg fikk en kjæreste som ble min store kjærlighet og holdepunkt i tilværelsen. Omveltningene gjorde meg ikke frisk, så langt i fra, (!) men jeg følte at jeg gjorde det rette, selv om alle andre mente at galskapen hadde nådd nye høyder. Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg nå hadde så store fysiske bivirkninger av medisinene, at det gikk kraftig ut over livskvaliteten. Ja ikke bare det, men psykiske bivirkninger som voldsom uro, angst og ukontrollert raseri gjorde meg også selvdestruktiv. Jeg følte meg forgiftet og forsøkte å vise omverdenen hvor vondt jeg hadde det. Jeg var nær ved å dø et par ganger. Jeg hatet å være en belastning for min snille, men utslitte kjæreste som selv hadde alvorlige helseproblemer. Så, etter noen akuttinnleggelser, fikk jeg meg en planlagt, litt mer langvariginnleggelse for å nøste opp i en del. Og det ble redningen. Korrekt diagnose, seponering av all dritten, (ja, jeg var sjokkerende overmedisinert, og seponering er grusomt) ny og helt annen type medisin, bytte av lege (selvsagt) og ikke minst: det å trene på å mestre hverdagens stress og krav. Dvs: Lære å si nei. Nok søvn og hvile. Fysisk aktivitet. Ta hensyn til signalene på et tidlig tidspunkt. Altså å bruke signalene som et verktøy, for å gå inn å korrigere noe i livet mitt som ikke er helt riktig for meg., f.eks ikke la meg tappe for energi, men sørge for å være flink å ta bedre vare på meg selv og mine behov. Egenomsorg kort og godt. Da har jeg også krefter til å være en ressurs for andre og ikke en belastning. Jeg har, som så mange, lidd av "flink-pike-syndromet", og har måttet lære meg å takle å gjøre feil, ikke få angst av tanken på kritikk, og ikke ta det så nøye om ikke alle i hele verden liker meg. Nå kan jeg ta utfordringer mer på sparket og le av meg selv hvis jeg gjør tabber underveis. Jeg har det svært godt i dag. Bruker kun en medisin (som er korrekt for meg, og ikke gir meg noen bivirkninger) og iallefall ikke "lykkepille" eller angstmedisin. Aldri mer denslags! Jeg er livsglad og psykisk sterkere rustet enn noen gang. Selvfølelsen er god og sunn, men jeg ser også store muligheter for å utvikle meg videre. Der er fremdeles "skjær i sjøen". Forholdet mellom meg og min kjæreste har vært turbulent, selv om den store kjærligheten fremdeles er til stede. Det er f.eks vanskelig å venne seg til å vise ekte følelser, og stå for de, når følelsesutbrudd under påvirkning av kjemiske stoffer har skremt både meg selv og han. Men dette er vi blitt enig i å bruke tid på å finne ut av, gjerne ved hjelp av par-terapi el lign. så jeg er optimist for fremtiden. Jeg er ikke bitter på egne vegne, men hater tanken på hvor mye lidelse alt dette har påført de jeg er så glad i. De vonde årene. All redsel og smerte. Hadde innleggelsen kommet da jeg ble alvorlig syk, hadde jeg fått skikkelig hjelp, .............vel, det blir mye"hvis bare"........ Jeg er glad det endte så bra og at det ikke gikk liv tapt. Hilsen flinkpike61 Tankefeltterapi Jeg er Lise, en 35 år gammel jente fra Stavanger, som slet med depresjon og selvmordstanker,til og med forsøk på sådann siden barndommen. Gikk på bl.a Zoloft, Tolvon, Efexor i 6 år. Bare bivirkninger med dem alle, som kramper i beina mens jeg sov, trøtt og uopplagt, kaldsvetting hver natt, konsentrasjonen ble veldig dårlig, følte meg litt hjernedød, interessene mine ble uinteressante og gadd ikke lengre noen ting, sosialt utillpass osv osv... Lite eller dårlig hjelp. Fikk ikke psykolog, men samtale med en psykriatisk sykepleier som påstod at plagene mine var i forbindelse med MENSEN !!! Og dette ansetter man i helsevesenet. Ikke var hun særlig vennlig heller og snakket nedsettende om det som jeg hadde gjordt, altså selvmordsforsøket. Gikk aldri tilbake til det der mennesket. Da jeg selv alltid har vært sta og faktisk sterk, fikk jeg en trang til å utdanne meg etter å ha testet Tanke-felt-terapi. (TFT) Jeg bestemte meg for å ta utdannelsen som en hjelp til selvhjelp uten tanke om å praktisere selv. Nå er jeg selvstendig næringsdrivende med egen praksis innen Tanke-felt terapi, Coaching og hypnose. Takke være TFT, fant jeg også grunnen til depresjonen. Grunnlaget kan bli lagt lang tilbake, helt til tidlig barndom og slå ut senere i livet. Mange mener det er kjemisk ubalanse i hjernen og serotonin det mangler på. Balansen kan igjenopprettes UTEN piller !!!!! Jeg er helt sluttet med "happy-pills" og har et helt annet liv enn det jeg trodde var mulig uten bivirkninger. TFT er et kraftig verktøy som går i dybden uten laaaange , dyre og mange samtaler med helsepersonell. Her begynner man å jobbe helt fra første stund med å får forbedring i sinnstemningen allerede etter første time. Også verktøy til å hjelpe seg selv når terapeut ikke er tilstede, når følelsene kommer rennende. Her er det ikke årelang terapi som gjelder, derimot alt fra 2-3 behandlinger og oppover. Det kommer som oftest opp mange forskjellige følelser, som blir rask og effektivt behandlet hver for seg. Man trenger heller ikke å prate om problemet, bare man klarer å tenke på det mens man blir behandlet. Først er det å bli kvitt evnt selvmords-trang som er viktigst, innen man går over på selve depresjonen. Fantastisk å kjenne positiv virkning allerede før man har forlatt terapeut-kontoret. :) Nå vil jeg hjelpe andre i samme situasjon som meg. Dette er ikke en annonse til å få klienter og tjene penger på andres elendighet, derimot til å si at det finnes faktisk hjelp og terapeuter vet hva slags tanker man går rundt med og alt det det innebærer. Selvfølgelig er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt med kommentarer og evnt prøve TFT selv. Stå på og hold ut. Hilsen Lise Hetland Verre av medisiner. Tilbake til naturen! Jeg vil gjerne fortelle min historie. En historie som har endt med at jeg mistet min kjæreste og tidligere samboer. Jeg er en mann på 41 år. Har hatt en del plager med depresjoner. Og fikk etter hvert plager med angst. For noen år siden gikk jeg på en salig suppe av Tolvon, Seroxat, Valium, trilafon og stort sett det som fantes på markedet. Selvtilliten var på bunn, jeg hadde kramper om natten. Og enkelte ganger våknet jeg av at jeg hadde lyst å skrike mens jeg skar opp ansiktet mitt i forbannelse over de krampene i beina. Heldigvis tok min daværende kjæreste affære og kontaktet legen min. Som sendte meg til psykolog. Han fikk sortert ut en del medisiner, så det jeg skulle gå på var 2 stk remeron og 1 stk busbar. Jeg ble etter en stund straks bedre, MEN: Det hadde en effekt jeg ikke hadde regnet med. Jeg mistet interesse for sex. Dette ble stadig et tema for oss, og jeg gikk i forsvar hver gang det ble tatt opp. Legen min insisterte på at det var veldig få som brukte remeron som fikk denne virkningen. Hver gang tema kom opp følte jeg det som om jeg overhodet ikke var verdt noe som mann. Ved et par anledninger var det ikke langt fra at det endte i selvmord. I alle fall forsøk. Hos lege og psykolog var det lite hjelp å få, tablettene HAR ikke de bivirkningene du forteller om. Og er sexlivet ditt et problem, så får du skylde på kjæresten din. For noen mnd siden begynte jeg å trappe ned på remeron, kuttet ut busbar. (Buspiron). Det ble en tid med mye følelser og en del plager. Og midt i dette valgte jeg å be kjæresten min om å gå. Jeg trodde jeg aldri ville kunne tilby henne de tingene hun savnet. Og at hun ville få det bedre hos en annen enn meg. Det som er litt trist er at det var litt for henne jeg valgte å gå igjennom plagene med å kutte ut medisiner. Forholdet tok slutt. 1 mnd etter skjønner jeg hva hun savnet. Jeg har følelser igjen. Jeg kan føle sorg, smerte, glede på en totalt annen måte en før. Og sexlivet tviler jeg det blir noe problem med. Tablettene laget et ”skall” utpå meg. Et skall ingen andre klarte å komme sikkelig under. Bare en så enkel ting at hun tok på meg var ”ekkelt”. Rett å slett fordi det ikke var følelser der. I ettertid er det rett å slett skremmende. En annen ting som heller ikke er bra. Jeg vet ikke om dette stemmer, men jeg føler det slik. Jo mer medisiner man tar, jo mer angst får man. Jeg snakker da om medisiner jeg fikk MOT angst. Leste en plass at omega 3 var bra. Kanskje jeg har blitt bedre av de. Kanskje er det andre ting. Men jeg klarte å ødelegge et forhold som kunne ha vært perfekt. Med god hjelp av kjemiske midler. Fra nå av er det omega 3, trenning og friluft som skal brukes dersom jeg noensinne blir deprimert igjen. Om noen vil utveksle erfaringer så når du meg på tilbaketilnaturen(at)gmail.com Det burde kalles ULYKKEpiller istedet! Jeg fikk fontex i forbindelse med spiseforstyrrelser, men jeg hadde verken angst eller depresjon. Det fikk jeg av fontex etterhvert. Hvor skal jeg begynne? Jo, jeg fikk en liten dose til og begynne med og den merket jeg veldig. Tunga ble nummen, jeg snøvlet og fikk små blackout flere ganger daglig. Konsentrasjonen forsvant fullstendig så jeg måtte slutte å studere. Legen ba meg ta større dose! Det gjorde jeg en veldig kort periode og da kunne jeg sovne hvor som helst når som helst. Jeg ble følelseskald var ikke glad i noen lenger.Begynte å drikke alene flere ganger i uka. Skammet meg utrolig mye over det..så jeg trakk meg helt unna mennesker. Det hører med at jeg ble voldtatt og misbrukt i fylla..Jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med meg, jeg var jo verdiløs uansett. Men jeg satte meg til motverge!! Det er ikke lett når en er halvtbevisstløs av alkohol..jeg klarte ikke å stoppe å drikke. Takk fontex du ØDELA meg!!! Efexor For omtrent 7 år siden møtte jeg veggen. Jeg gråt masse og trengte en sykemelding fordi jeg jobbet som selger og ikke godt kunne gråte foran kunder. Oppdratt med en streng kristen gud, mye ensom og med skyhøye krav til meg selv var jeg et typisk tilfelle som trengte en god psykolog å snakke med. I stedet traff jeg en psykiater som ga meg Efexor. Bivirkningene i starten var ille, men det ble verre. Jeg klarte ikke lenger å konsentrere meg. Romaner hadde vært min store glede hele livet, men da kunne jeg ikke lenger lese ukeblad. Jeg forstod ikke hva som sto der. Klarte ikke konsentrere meg fra begynnelsen av et avsnitt til slutten. Så ble jeg enda mer deprimert av det, og psykiateren økte dosen…. Ca 3⁄4 år sto jeg på 225 mg Efexor. Det året har jeg bare svake minner fra, og det er nok like greit. Jeg så at en annen kvinne her på Efexor følte hun hadde fått et nytt ”alkoholgen”. Jeg røyket. Satt med sigaretten i hånda og hadde behov for å tenne meg en ny. Jeg tygget nikotintyggis mens jeg røyket. Jeg gikk ikke opp i vekt som mange andre her, for jeg hadde ikke initiativ til å ordne meg mat. Et par ganger forsøkte jeg å gå ned i dose fordi det ikke nyttet med terapi så lenge jeg var helt zombie, men psykiateren hadde lett match med å få meg opp igjen hver gang. Livet ble jo ikke lyst og lett på 175 mg heller, og det tok hun som et tegn på at jeg måtte ha maks dose. Til slutt var jeg så heldig at psykiateren sluttet, og jeg måtte få meg en ny. Med hans hjelp forsøkte jeg en gradvis seponering, men under 75 mg var umulig uten fryktelige abstinenser. Jeg fikk støt og rykninger og holdt bare i timer om gangen før jeg måtte begynne igjen. Etter mye leting på nett kom jeg til slutt over en metode som virket. Jeg gikk over til Fontex. Etter noen uker var jeg klar til å langsomt trappe ned. Jeg skal ikke påstå at det var hyggelig, men den lille omveien om Fontex gjorde det mulig i hvert fall. Håper det virker for noen flere enn meg! Omega 3 mot depresjon Jeg tilhörer også dem som har med årene har forsökt med SSRI. Egentlig vet jeg ikke om jeg hadde noen hjelp av det i det hele tatt. Det mest fremtredende var de tunge bivirgningene under innledningen av kuren, så jeg har gang på gang gitt opp etter noen måneder. Jeg har også prövet alle mulige preparater fra helsekostbutikken. Det også uten särlig fremgang. Omega 3 har jeg vel også prövet og tatt når jeg husket det, uten noe särlig system. Så hendte det at jeg fikk en av disse telefonoppringningene om kveldn - som ikke alle er like glad for. Denne gangen gjaldt det fast forsndelse av fiskolje Vesterålen. Det var kapsler til flere måneders forbruk. Det var da jeg bestemte meg for å "slöse" litt og ta större doser en foreskrevet og har siden tatt 4-6 kapsler daglig. - Jeg svelger for sikkerhets skyld ned med selolje. Dette förte til en umiddelbar forbedring av humöret. I alle fall i den grad at tendensen til depresjon er borte. For min egen del kan jeg bare si at jeg tror jeg har manglet Omega 3 gjennom hele livet (jeg er nå 67). Omega 3 er jo en forholdsvis "ny" oppdagelse, som var ukjent helt frem til 1960-tallet, og det er neppe forsket ferdig i emnet. Jeg vil tro det med tiden kommer oppsiktsvekkende forskningsrapporter om dette, også når det gjelder behandling av depresjon. Det kunne väre interessant å höre hva andre har å si om dette, og hvis noen önsker å pröve metoden, så glem ikke å ta rikelig dose - men slutt å röyke först. Med hilsen og önske om en riktig god jul til alle. Fra vondt til verre med "Lykkepiller" En tid har gått  siden jeg skrev inn her sist, da hadde jeg trappet ned til 75 mg Efexor. Nå bruker jeg 37,5 mg, og har stått på det et par måneder. Jeg klarer ikke slutte med den lille dosen. Da får jeg strømfølelse, blir skjelven, får muskelstramninger og en grusom svimmelhet. Etter jeg sluttet med 225 mg med Efexor har jeg måttet ty til Sobril fordi jeg er helt ute av funksjon på grunn av en voldsom svimmelhet og skjelvinger. Så her står jeg da, og føler at Efexoren har ødelagt livet mitt. Av og til vil jeg bare trappe opp igjen for å slippe all svimmelheten og ubehaget, men da ender det med enda mer vektøkning, likgyldighet vekslende med raseri og høy puls. Jeg er 40 kg tyngre, dårlig fysisk hver dag, blitt avhengig av sobril. Jeg er så forbanna. Et lyspunkt kom frem etter jeg kom bort fra den store dosen; jeg fikk følelsene mine tilbake. Jeg kan gråte og le, - det er så godt, men jeg er fortsatt ikke meg selv. Efexoren har også ført til at jeg har fått problemer med hjertet Jeg har sterk puls med overhopp og måtte begynne med Selo-zok. Akkurat nå er jeg veldig nedfor fordi jeg føler meg så dårlig. Legen min blir bare sur og tverr av det jeg sier. Han trodde alt skulle løse seg med ”Lykkepillen”, men her er jeg, mer ødelagt enn før. Det gjør meg vondt å lese alle inleggene her. Det er så grusomt at en jævla pille skal ødelegge så mye, og jeg har bare en tanke i hodet mitt HVORFOR? Hvorfor er legene så kjappe med reseptblokka? Uten å egentlig ha så mye peiling på disse medikamentene. Vi får det kun for å holde kjeft og etter det skal en klare seg selv. Jeg har hverken fått oppfølgning eller samtaler. Jeg er sint fordi legen satte meg på disse djevelpillene mens jeg gikk gravid. Jeg var jo bare plaget med en vanlig hormonell depresjon som kansje kunne løst seg på en annen måte. Bivirkninger/abstinens Efexor og Zyprexa Jeg er en mann/gutt på nå 34 år. Jeg har slitt med depresjoner og selvmordstanker siden jeg var 14-15 år, kanskje lenger også. Noen av problemene mine har vært at jeg har liten selvtillit når det gjelder blant annet jenter. Det igjen har forplantet seg til andre ting, slik som sosial angst.   Men nok om det, jeg fant meg en jente som var glad i meg for den jeg var selv om jeg føler som om jeg har lurt henne inn i et forhold hun ikke viste omfanget av. Når hun ble sammen med meg og til slutt gift med meg så fikk hun noe med på lasset som ikke er så positivt, mine svingninger. Jeg kan gå fra hyperaktiv og glad den ene dagen for å så være langt nede og bare sitte og gråte den neste dagen. Man har lett for å føle seg mindre mandig når man har det slik.   Når jeg hadde drukket alkohol kom den virkelige meg fram, en redd liten gutt som ikke viste hvordan han skulle takle denne verden. Jeg har sikkert vært med på mye som er skremmende for mange andre, men som jeg ikke ser på som skremmende for hva er skremmende når man ønsker å dø?   Men tilslutt skjedde det, jeg følte jeg hadde valget, enten å gjøre det slutt eller å be om hjelp. Jeg gjorde det siste, og valgte å få hjelp, trodde jeg… Et besøk til legevakten og han forstod med en gang at dette var alvorlig. Han ringte til sykehuset som sa at jeg kunne komme med en gang. Der fikk jeg prate med overlegen for psykisk avd, og han mente jeg minst måte å være der i 6 uker.   Jeg ble ordentlig dopet ned første ukene, og det er ikke så mye jeg husker for alt var så uvirkelig. Men de tok masse tester av meg, for å sjekke om det var noen form for mangler i blodet osv. Fikk beskjed om at jeg hadde lite B12, og fikk sprøyter med det. De gav meg også imovane så jeg skulle sove og truxsal tror jeg det het. Så fant de ut at jeg skulle få 300 mg med efeksor, og de prøvde ut det på meg og da fikk jeg virkelig selvmords tanker. Det endte med at de gav meg elektrosjokk behandling for de trodde jeg var manisk. Men jeg følte at de bare prøvde å medisinere bort tankene mine ikke snakke med meg. Det jeg virkelig hadde trengt var noen som kunne prate med meg og forstå meg, men det fikk jeg aldri.   Eneste samtalen jeg hadde var med en student som hadde en vakt der og kom inn på rommet mitt og fikk se bøkene jeg hadde der. Og jeg hadde stort sett bare bøker om psykologi siden jeg har slitt så lenge så er det naturlig å ville lære seg mest mulig så man kan hjelpe seg selv. Så jeg og henne studenten som studerte første året på psykologi studiet ble sittende og prate, og jeg kunne mye mer psykologi en det henne hadde lært seg.   Etter at jeg hadde vært lagt inn en stund så ville jeg ut derifra siden jeg ikke syntes dette virket og de ville ikke slippe meg ut, så jeg slo i døra mi i sinne. Dermed så tilkalte de alt av ekstravakter på sykehuset og jeg ble lagt i reimer og de gav meg 3 sprøyter med stesolid i låret for at jeg skulle roe meg ned. Men det er ikke morsomt å bli lagt i reimer mot sin vilje så derfor strittet jeg imot uten å gjøre noen av ”vaktene” noe vondt. Det endte med at jeg havnet på en lukket avdeling på lukket avdeling, ikke mange som har klart det…   De fant ut siden jeg ikke ble noe bedre at jeg skulle få noe stemningsstabiliserende, og det var zyprexa. Det var noe som fikk meg ordentlig apatisk til alt som skjedde rundt meg. Ingenting som skjedde rundt meg betydde noe for meg, jeg var likegyldig til alt.   Etter at jeg slapp ut fra sykehuset så fortsatte jeg å legge på meg av all medisinen jeg fikk. Når jeg ble lagt inn veide jeg 71 kg, etter litt over et halvt år veide jeg 109 kg. Det også gjør noe med et menneske, man blir ikke lykkelig av å spise lykkepiller så lenge man øker så mye i vekt. Men jeg forstod ikke dette før jeg så bilde av meg selv i bar overkropp. Det var et sjokk som ikke var lett å komme over, og jeg bestemte meg med en gang for at dette vil jeg ikke mer.   Men å slutte med zyprexa var ikke lett, jeg forsøkte mange ganger men ble alltid like dårlig og startet med pillene igjen. Min fastlege mente at jeg gikk på så liten dose at det ikke burde være noe problem å slutte, men hadde hun noen gang prøvd å gå av den medisinen? Dette var i år 2000, og jeg følte jeg hadde mistet mye av meg selv, og at jeg ikke orket å ha det slik. Jobbe orket jeg ikke, det ble for tøft, så jeg fikk yrkesrettet attføring.   En periode hvor jeg var forkjølet så tenkte at dette er den riktige perioden å slutte med zyprexa på siden jeg var sengeliggende likevel. Og merkelig nok så gikk det bra.   Fikk plutselig lysten til å gjøre ting igjen og jeg ble mer spøkefull en det jeg hadde vært mens jeg gikk på zyprexa. Jeg fikk lyst til å gå med i vekt også, og startet å spise mindre og tok cambridge i en periode på 2 uker for å bli vant til mindre mat. Gikk faktisk ned i løpet av 1 mnd tid fra 109 kg til 94 kg, helt uten å trene.   Forsøkte også å slutte med efeksor men det var ikke så lett. Jeg hadde etter at jeg kom ut fra sykehuset merket at jeg hadde noe som føltes ut som rykninger i bein og armer, spesielt når jeg skulle sove. Nesten som elektriske støt, og når jeg leste om bivirkninger på efeksor på en side på Internet så forstod jeg at dette var på grunn av efeksor. Men å slutte med det klarte jeg ikke, jeg gikk uten efeksor i 2 uker men var ordentlig uvell. Føltes som om jeg var om bord på en båt i høy sjø.   Jeg har prøvd mange ganger å slutte men det blir til at jeg starter igjen når jeg er svimmel og alt går rundt. Så det skulle ta mange år før jeg prøvde neste gang.   Jeg fikk lysten til å trene igjen etter et år og startet å løpe mye, og gikk ned enda mer i vekt. Havnet til slutt på 82 kg, men etter en skade pluss at jeg var syk så la jeg på meg igjen, så jeg veide 88 kg. Men det er bedre en det var på det verste selv om jeg ikke er fornøyd.   Jeg spurte legen min om hjelp til å slutte og jeg hadde selv kommet meg ned til en dose på 75 mg efeksor depot. Hun mente dette var så lite at jeg burde klare å slutte ved å kun ta det annen hver dag i en periode for å så slutte helt. Men hun tok veldig feil, ble nok en gang veldig svimmel og uvel, så jeg startet igjen etter 2 uker. En annen bivirkning jeg har merket er at når jeg er på do og tisser så føles det ut som om jeg er ferdig, men neida. Når jeg har lagt den i underbuksen så er det garantert at det alltid kommer noen dråper ekstra, og slik var det ikke før.   Men for å bli kvitt efeksor så bestemte jeg meg for å åpne depot kapslene og helle ut halvparten av kornene. Etter noen uker med dette så telte jeg hvor mange korn som var igjen i en av kapslene jeg hadde helt ut og startet å minske med 5 korn hver tredje dag. Og til slutt så var det kun igjen 3 korn og etter noen dager med dette så sluttet jeg helt, og nå er det 2 uker siden jeg tok min siste dose med efeksor og jeg føler ikke noe ubehag bortsett fra at selvmordstankene har kommet tilbake. Men jeg skal forsøke å takle det så godt jeg kan. Problemer med vannlating har jeg fortsatt men jeg har ikke merket noe til strømstøt lenger.   Så nå håper jeg bare at jeg skal gå ned til en mer normal vekt igjen slik at jeg føler meg som et helt menneske igjen.   Sender med et dikt som jeg skrev til min kone når jeg var ordentlig utafor. Pleier alltid å skrive masse når jeg ikke føler meg bra.   Mitt virkelige meg!   Du trodde du viste hvordan jeg var, Du trodde jeg hadde det bra med meg selv, Du trodde at jeg levde i glede over å være,   Den du så var ikke meg, Det var mitt skall, et skall av ensomhet, Jeg vil ikke være, men jeg er, Det er vondt å forstå og ikke bli forstått,   Håper at ikke jeg ledet deg, til å bli glad i en som ikke var meg, den du ble glad i var ikke meg, men en maske jeg bruker for å ikke vise hvordan jeg føler.   Jeg lever men føler at jeg ikke finnes, Jeg lever i håpet at jeg skal bli reddet, Reddet fra følelsene jeg føler inne i meg, Følelsene av ensomhet og usikkerheten om ikke å strekke til.   Livet begynner å miste glansen, Hver dag som går mister jeg litt av meg selv, Snart er det ikke noe igjen, Kun et skall…….   Det er dette som er virkelige meg. Få ut giften!! Jeg er en 22 årig jente, min såkalte sykehistorie har vart over 20 år. Medisinert har jeg blitt med seroxat, EFEXOR, Cipramil, Seroquel, Risperdal og Nozinan, og har i tillegg en amalgan-forgiftning på erfaringslisten.   Jeg har klart å  ta knekken på mange psykiske problemer ETTER å ha kuttet medisin som 18-åring, burde jo egentlig ha det bra? Neppe.   De fleste vet hva en vanlig muskel-krampe er for noe. Tenk deg at du har krampe i leggen.....og at den så sprer seg til hele kroppen - for så å holde seg der i 6 år.   En gang var jeg god i gym, flink på skolen, skapende og kreativ, selv om jeg ike hadde det bra. nå kan jeg  ikke gå normalt. jeg kan ikke studere, ikke jobbe, ikke engang snakke uten å bli sliten. Og nesten ingenting uten å ha vondt. I tillegg har jeg de klassiske forgiftnings-symptomene med nerver, konsentrasjons-vansker,mm, u name it.   Likevel, jeg akter å forsøke å gjennomleve dette her. Og på veien har jeg prøvd det meste( både alternativt og ikke), og er nå i gang med å dokumentere og utrede. Skal snart igjennom en utrenskning.   DET FINNES måter å få ut det gamle medisin-gørret på. Det heter AQUA-DETOX, et apparat som trekker ut toxiner. I tillegg anbefaler jeg at du går til en KVANTE-MEDISINER og får dette gjort, de kan løsne giften slik at den lar seg trekke ut, hvis ikke kan noe bli sittende igjen.   Folkens, ikke gi opp tanken på at ting vil ordne seg. FINN ÅRSAKEN, så står du sterkere. Hvis du er rammet av bivirkninger, FÅ UT DET SOM LIGGER DER! For det ligger der faktisk fortsatt.   Selv har jeg fått aller best hjelp av forskjellige former for alternativ medisin.   Hvis JEG klarer dette, kan DERE også få det til. Tenk nytt, vær kreativ   ( Hvis noen har spørsmål om hvor man kan henvende seg eller har lyst til å skrive til meg , tar jeg gjerne i mot videresent mail)   Mvh Bambi Ingen hjelp!! Jeg er ei jente på 30 år, som har slitt med psykiske problemer siden jeg var Ganske liten! Det hele begynte da jeg var ca. 7 år, da en som sto meg veldig nært gav meg bank og drev med alvorlig psykisk terror mot meg. Da jeg ble 16 år, kom mitt første møte med psykiatri. Jeg ble ikke tilbudt medisiner da, det ble jeg ikke tilbudt før jeg var 25 år. Men da det hendte måtte jo alle kluter til, jeg har i løpet av fem år brukt alt.....ja i allefall nesten alt av antidepressiver! Så jeg sitter nå, 40 kg tyngre enn jeg var for fem år siden og jeg har det ikke nå særlig bra! Har vært medisin fri siden jul 2005, med unntak av en valium i ny og ne, men jeg er så jævla deppa!! Jeg gråter, raser, roper og skriker og ikke minst, jeg er aldri glad....ALDRI!!! Det er så jævla urettferdig at ikke jeg skal få være glad!! Vil gjerne komme i kontakt med andre som sliter, føler meg ganske ensom i min ikke så glade verden!! lindahenriksen-76(a)hotmail.com EFEXOR Jeg er for det første på en måte veldig glad for at jeg fant denne siden,for hver gang jeg har snakket negativt om "lykkepiller"eller Antidepressiva,med min lege eller annet personell,blir jeg bare blåst bort,og de deler ihvertfall ikke samme mening som meg.Grunnen til at jeg skriver at jeg synes det på en måte er moderne lobotomering å gå på Antidepressiva,er fordi at de kan gjøre et vanlig menneske til nesten sagt et monster,og i de fleste tilfeller ødelegger de mer enn hva de hjelper.   Jeg har alltid vært litt rar i psyken,begynte med tvangstanker som lita jente,b.l.a at jeg skulle spise ting jeg ikke skulle,redd for å skade familien min ect,men så gikk det over til jeg ble gravid med den første i en alder av 16,da jeg kjente de første sparkene fikk jeg en fryktelig angst,uten å helt vite hvorfor den gang,nå vet jeg at jeg mest sannsynlig følte at jeg plutselig hadde et stort ansvar foran meg,og fikk angst av den grunn.men ihvertfall kom tvangstankene tilbake for fullt,denne gangen gikk det utpå mye av det samme,men i tilegg var jeg redd for å skade barnet også,ble innlagt to dager på psykiatrisk avd,og ble puttet i masse rart b.l.a Trilafon og Truxal,for dette kunne visst ikke skade fosteret.Jeg gikk for meg selv i en slags transe,jeg var helt bedøvd,og kunne knapt snakke,men hadde angst like ille som før,siden jeg ikke fikk hverken samtaler eller hjelp,reiste jeg hjem,og lot vær disse gamle rare medesinene,de hjalp jo ikke likevel..Jeg ble sendt til rikshospitalet fordi jeg hadde fått kraftig svangerskapsforgiftning og en mindre nyresvikt,min første datter kom til verden 2 mnd før tiden,men hun var helt frisk.Følte at jeg ble bedre etter graviditeten,men så kom tingene på igjen,ikke så mye tvangstanker,men angst og depresjon.Legen skrev da ut Seroxat,etter noen dager kom jeg inn på akutten på grunn av kraftige bivirkninger,som liknet på hjerteinfarkt.Disse tablettene kuttet jeg da med.Så ble jeg egentlig bare bedre uten noen form for tabletter i ca to år,fikk igjen kraftig angst og depresjon,orket ingenting,lå og skrek,slet med en rar følelse i brystet og var nok litt hypokonder,prøvde en ny antidepressiva,med lite effekt,og for mye bivirkninger,gjorde til jeg sluttet.Så hadde jeg noen gode år foran meg,4 år (1998) etter min første graviditet,ble jeg gravid med nr 2,jeg følte bare lykke og ingen angst,svangerskapet var herlig,tiden etter var bare god.Sommeren 02 skilte jeg meg,med ungdomskjæresten som jeg hadde vært sammen med fra jeg var 14 til jeg var 24,en del vonde ting kom på,men det ble der,og det gikk over uten medesinsk hjelp,jeg fungerte kjempebra alene med mine to døtre på 8 og 4 år,klarte å betale avdragene på huset,og alt økonomisk,og koste meg skikkelig sammen med jentene.Vinteren 2003 traff jeg en jeg ble meget forelsket og glad i,jeg solgte huset og vi leide oss en ny plass,3 mnd etter begynte jeg å føle angsten tre frem,denne gangen var den veldig ulik de andre gangene og enda værre,jeg ble totalt likegyldig,og var bare svimmel,var til uttalige undersøkelser,men legene fant ingen ting,jeg bare lå,og kunne ikke fungere,etter mye tenking begynte jeg med Efexor,sent i graviditeten,med den minste dosen,den hjalp ikke noe særlig.Etter jeg hadde født ble det heller ikke bedre og trappet opp til 150 mg Efexor,fikk alle bivirkningene i vedlegget,men trosset meg gjennom det,men så dukket "djevelen"opp,fikk raserianfall,så samboeren min måtte holde meg nede,jeg freste,spyttet og sa jeg skulle drepe ham,jeg truet han også med kniv,dyttet han i utgangsdøra så den knuste,han har i ettertid sagt at jeg så ut som en i Exorsisten.Etter anfallene lå jeg og sov av utmattelse,legen skrev ut sobril,som ble min hjelp da,men han mente til tross for dette at jeg bare skulle bruke Efexoren også,nå er det gått to år,jeg har gått opp 40 kg i vekt,klarer ikke å kjenne meg selv igjen,er likegyldig,min hjelp i hverdagen er sobrilen,nå trosser jeg legen og har trappet ned til 75 mg med Efexor,er fullstendig sikker på at den ødelegger meg,for slik som jeg er nå har jeg aldri vært,i tilegg har jeg hatt uregelmessig hjerterytme av denne tabletten,og hvis jeg har økt doseringen i samråd med legen har jeg blitt kjørt til sykehus med 230 i puls,jeg har mareritt hver natt.Vet jeg elsker samboeren min,men klarer ikke å leve meg inn i det og si jeg elsker ham,hvis jeg sårer ham bryr jeg meg ikke.Av disse medesinene blir man ikke seg selv,og selv om jeg skal ligge i kramper for å få sluttet med dem gjør jeg heller det,jeg klarer ikke mer,og i tilegg til 40 kg på to år,så er jo ikke den kroppslige formen noe bra heller.legene vet altfor lite om disse midlene,og skriver det bare ut,kansje for å prøve å få oss til å holde kjeft,ihvertfall prøver de,nei disse tablettene er djevelen selv,jeg har merket det,og når noen spør meg om de burde begynne er svaret mitt et klart nei.Prøvde for en tid siden å kutte også men da fikk jeg så strøm til hodet,og ble dårlig at jeg måtte trappe opp igjen,vet ikke hvordan det kommer til å gå nå,det er 6 dagen min på 75 mg,og jeg merker hvordan bivirkningene herjer,men har denne gangen ikke tenkt å gi meg,ikke pokker om Efexoren skal få ødelegge livet mitt!   Milla 4 år med Seroxat Jeg er en av de som har greid å kutte ut Seroxat helt. Jeg turte ikke å ta de lenger, fordi jeg ble likegyldig til alt, ble sint for ingenting, hadde timelange gråteanfall, fikk støt/strømninger gjennom hodet, krampelignende fakter, og oppførte meg som om jeg hadde ticks fra helvete. Gikk og kastet på hodet som om jeg var gal... Jeg sluttet med svineriet av den enkle grunn at jeg skal bli pappa snart, og er redd det kan gå ut over barnet hvis jeg fortsetter å ta det. Jeg går fremdeles med så og si konstant hodepine, døgnrytmen er snudd totalt på hodet. Jobber kun kveldsvakter, og legger meg ikke før 04.00 eller kanskje senere. Står opp klokka 13.00 og begynner på jobb 15.00. Hodet føles som en stein, og jeg sliter med å holde det oppe. Det går ut over jobben min. Jeg er rastløs, sover ikke bra, har mareritt/syke drømmer, tenner fort, og føler meg psykotisk. Det kan da ikke være normalt å bli så fort sint..? Det går ut over den stakkars samboeren min, hun som bærer fram ungen min og alt mulig. Hun har levd med meg i et år, og vet hvordan jeg er under påvirkning av Seroxat, og uten. Etter jeg greide å slutte har hun sagt jeg er som en helt ny person. Hun sier hun elsker meg enda mer nå... Jeg elsker henne også, over alt jeg kan nevne, men noen ganger tar likegyldigheten overhånd og jeg hører ikke på det hun sier. Gidder ikke en gang å si "jeg elsker deg" tilbake til henne, selv om hun fortjener å høre det mye mer enn jeg gjør. Kjenner fremdeles strømninger og støt gjennom hodet, krampaktige anfall og hoderisting, men dog noe redusert. Kanskje jeg har vært heldig som har sluppet unna "lettvint", men det har ikke vært noen drømmereise heller. Det skal fanden vite. Håper dere vil sende meg mail om erfaringer og opplevelser! Jeg vet andre har det som jeg! Mail: havardlunde(a)hotmail.com Aldri mer lykkefølelse etter bruk av Cipramil Jeg har slitt med panikk/-angst og depresjon i 4 år. Prøvde Cipramil i en kort periode på 3 mnd og gikk opp 17 kg. i vekt. Ble likegyldig til alt og alle. Bråstoppet og fikk nervene "utenpå" huden og der har de vært siden. Har ikke følt lykkefølelsen jeg hadde i "gamle dager" noen gang siden jeg begynte på disse tabl. og nå er det 3 1/2 år siden jeg sluttet på Cipramil. Nå vil psykologen at jeg skal prøve SSRI enda en gang, men det orker jeg ikke. Det jeg trenger er noe beroligende tabl. når alt "knyter" seg som verst, men det vil ikke legen skrive ut i redsel for at jeg skal bli avhengig.. Hva er verst? Jeg har uansett ikke noe bra liv. Denne tabl. har gjort noe med meg, på en negativ måte. Ettervirkningene er å aldri kunne glede seg over noe helt ordentlig lenger (ikke engang sex). Håper legemiddelfirmaene og helsemyndighetene er inne og kikker på våre erfaringer med tablettene!! Skadet av Seroxat! Jeg hadde ingen psykisk betinget problem i utgangspunktet... annet enn tannlegeskrekk! Etter å ha brukt den såkallte "lykkepillen" Seroxat, og kommet i hendene på "pleierne i hvite frakker" har jeg nærmest fått livet ødelagt! Plagene jeg ble medisinert for, var bagateller i forhold til konsekvensene av medisineringen. Fikk utskrevet Seroxat av legen for smerter / fibromyalgi. Han mente det kunne øke serotoninnivået i hjernen, da det var vanlig med lavt nivå av diagnosen. Noen ganger glemte jeg å ta medisinen, og jeg kom i en euforisk, hemningsfri, og svært behagelig sinnsstemning. Men noen endring på smertenivået merket jeg ikke. Da ble jeg bedt om å bare øke doseringen! Så begynte en merkelig periode, hvor jeg gradvis endret min personlighet helt. Fra å være en sprudlende og glad energibunt, i aktivitet fra morgen til kveld, ble jeg bare sløvere og likegyldig til alt og alle. Fra å ha vært utømmelig med ideer i mitt arbeid, for så å fortsette med de daglige syslene, ble jeg bare mer og mer likeglad. Min største glede og skapertrang ble uintressant. Orket ikke lage middag til familien. Orket ikke vaske klær, eller holde huset rent. Jeg skjønte faktisk ikke hva det gikk av meg, men skyldte på at jeg hadde så voldsomme smerter, selv om det ikke hadde stoppet meg før. Det hjalp faktisk å være i aktivitet. Kunne bli liggende i senga hele dagen, eller bare gå å surre rundt i morgenkåpen, helt til familien kom hjem. Etter noen utskjellninger fra x-en, rømte jeg mens han var på ferie. Da medisinen ikke hjalp noe særlig for smertene, kunne jeg jo like gjerne kutte den ut. Ble da drevet inn i en psykose, uten at jeg selv skjønte det! Jeg havnet inn i en rekke traumatiske hendelser, ble utnyttet, neddopet og ranet, uten å bli trodd av hverken politi eller helsepersonell. Ble innlagt og tvangsmedisinert. Ble utsatt for en rekke indicier, svært tvilaktige behandlingsformer, som jeg trodde hørte hjemme på 60 tallet? Bl.a. utskrevet og tvangsinnlagt på samme dag! Tre politimenn hvor den ene knakk tre ribben på meg, innhentet meg med vold. Ble nektet legehjelp av skadene! Hendelsene gjorde at jeg kom ennå dyrere inn i psykosen. Havnet deretter inn i en dyp depresjon. Hadde aldri visst hva en depresjon var. De få ganger jeg ba om en samtale, fikk jeg bare tilbydt en sobril! Da jeg var nærmest til å avslutte all lidelse, ble jeg skrevet ut! Nå to år etter, men med en skult overlevelsestrang, er jeg fortsatt i live. Men kreativiteten og gleden er borte! Orkesløsheten styrer. Har ikke vært i stand til å komme tilbake til mitt før største intresse og kreative yrke. Legene kunne ikke skjønne hvorfor jeg havnet i psykose! De hevder bestemt at Seroxaten ikke har noe med dette å gjøre! Det er ikke påvist noen bivirkninger som dette, fikk jeg opplyst! Jeg er blitt oppfordret til å gå til sak, men da må jeg ha en uttalelse fra lege. Da er jeg jo like langt. Ingen lege vil medgi at de har tatt feil. Legemiddelindustrien har jo legene i ryggen! Noen som kan komme med konstruktive råd? Vet du om leger som tørr? Advokater som brenner for emnet? Takknemlig for alle innspill! Svar til carpe_diem777(a)hotmail.com Antidepressiva mot sorg og vonde minner Tok for tre år siden kontakt med en psykiater for å få noen å snakke med etter lenge å ha slitt med ubearbeidet sorg etter vonde opplevelser i barndommen.   Følte vel en bjelle ringe når legen begynte å forklare meg om ubalanse i hjernen, bipolar lidelse osv. Jeg har alltid fungert utmerket ellers, mine "problemer" skyldtes naturlige årsaker som dødsfall i familie og samlivsbrudd, med sorgreaksjoner i ettertid. Altså det som de fleste av oss opplever i livet. Noen trenger kanskje hjelp til å bearbeide sorgen mens andre kommer seg greit igjennom. Det er like individuelt som vi er ulike mennesketyper.  Følte meg presset til å godta medisinering, fikk anbefalt både antidepressiva og tabletter for epilepsi.. hadde litt problemer med konsentrasjon og hukommelsen. Begge deler symptomer på stress etter psykiske påkjenninger, men ble tilskrevet en depresjon. Godtok diagnosen, var redd for ikke å bli tatt på alvor og miste retten til sykepenger.  Etter en tid merket jeg ulike bivirkninger, blant annet en utrolig kribling i bena. Jeg gikk på medisiner en liten periode, men innså at dette var for legens skyld ikke min egen og valgte å kutte ut. En stund etter at jeg hadde sluttet med tabletter fikk jeg angstanfall, var sikker på at hjertet hadde sluttet å slå. Trodde dette skyldtes eksamenspress og for harde krav til meg selv om mestring. Det var en lammende følelse, ble veldig redd. Forklarte ungene at jeg ville sette meg på legekontoret hvis noe skulle skje heller enn at jeg døde hjemme i sofaen. En helt absurd situasjon, men reelt nok for meg. I ettertid ser jeg at dette antakelig var bivirkninger av tablettene. Fikk resept på beroligende(!) som jeg skulle ta hvis flere anfall. Noe jeg ikke tok da anfallene etterhvert avtok av seg selv. Jeg lever som før, er fortsatt i studiesituasjon med eksamenslesning. Må presisere at jeg for første gang på lenge følte at noen tok meg på alvor slik at jeg fikk selvtillit nok til å begynne på en høyskoleutdanning. Er nå snart ferdig med tredje året i Bachelorutdanningen. Har ingen anfall lenger, så jeg skjønner at dette antakelig skyldes bivirkninger av tablettene. Jeg føler at psykiatrien bruker en metode de ikke kjenner hele rekkevidden av, at jeg som person ikke ble satt i fokus, men at alt dreide seg om å være en prøvekanin. Har lært å ikke ta alt for god fisk, metodene de bruker er "gode nok" til de finner ut noe "bedre", i ettertid kommer innrømmelser om hva som ikke var bra. Lenge mente vitenskapen at jorden var flat, og at hvis en beveget seg for langt utover horisonten kunne en falle ned. Godt det er noen som tør å utfordre autoritetene.  Forhåpentligvis er medisinering til god hjelp for noen. Men det er viktig å vise at ikke alt er like bra. Seponering av Cipramil Etter nesten to år hvor ting bare ble mer og mer vanskelig for meg,valgte jeg å ta legens råd om å starte med cipramil,det gjorde jeg en dag alt var så trist og vanskelig.Jeg gikk på Cipramil i to år,merket litt bivirkninger,men søvnen var verst,så jeg fikk insomnia i tillegg.Etter to år sluttet jeg,trappet forsiktig ned...det er nå 8mnd siden jeg sluttet helt og enda har jeg kjelvinger og ristninger i kroppen,kriblende bein,kejnnes ut som jeg har 10000maur som løper i føttene,noen ganger rastløs i tillegg.Alt det kom etter medisinbruk.Min bror brukte også Cipramil en periode og har fortalt at også han har de samme kriblingende,selv etter to år uten.Jeg la også på meg mye mer enn legen sa ved bruk av denne medisinen,noe jeg sliter med nå i ettertid.Lykke til til dere alle.Klem fra østfoldjente Seponering av Efexor Jeg har nå gått på 1 tabl. Efexor om dagen i litt over et halvt år. Føler at Efexor gjør meg hjerne død(hukommelses tap/fjern). Uten informasjon om nedtrapping sluttet jeg i fire dager. Følgene ble: brekninger, uvel, hissig og støt/strømninger i hode, armer og ben. Har også erfart at alkohol og Efexor ikke hører sammen(noe som burde stå skrevet i pakningsvedlegget).Dagen derpå husket jeg kun få detaljer"Black out". Jeg har nå tatt en halv tabl. pr. dag i ca. 14 dager og det ser ut til å gå greit.  Kvinne, 35 Rettsak - Seroxat Jeg er en mann på 34 år som har brukt Seroxat (40 mg) i fem år i perioden 1999-2004. Etter et liv med gradvis tiltagende angst og depresjoner eskalerte dette og i 1999 ble jeg hnvist til psykolog og fikk utskrevet Seroxat. Effekten uteble ikke....Men for en effekt.  Perioden med tilvenning skulle gå over i løpet av uker, men den bare fortsatte og fortsatte.  Vanskelig å slutte med medikamentet var det også. Bivirkningene var mange: Vektøkning, svetting, skjelving, mareritt, urolige netter, total likegyldighet (nærmest gi faen i alt), aggresjon, kjefting og smelling for den minste ting og synsforstyrrelser. I tillegg ble jeg akutt syk da jeg blandet noen glass vin med medisinen...Har ikke rørt alkohol siden. Hele greia endte med et selvmordsforsøk med akutt innleggelse på psykiatrisk sykehus. Nå vil jeg hjelpe andre. Har begynt med lavdose Cipralex nå og endelig kjenner jeg meg selv igjen. Jeg ønsker å komme i kontakt med andre som er villige til å gå til sak mot GSK eller legemiddelverket.  Jeg ønsker også kontakt med en advokat som virkelig har tro på at denne saken må opp i rettssystemet.  I U.S.A. har flere allerede vunnet frem. Send mail Hei Jeg er en mann på 54 år som var av de føste som fikk Seroxat i Norge. Dette var i 1993, nærmere bestemt 3 juni. Prepatatet var så nytt at overlegen på den psykiatriske klinikken jeg da lå på fikk det fra Danmark. Vi måtte skrive under på en masse papirer. Noen av de papirene jeg skrev under på, leste jeg dessverre ikke igjennom. Jeg leste bare det første arket, som fortalte om dette fantastiske produktet, og at det kom til å revolusjonere psykiatrien. Jeg var da såpass langt nede at jeg spiste alt de ga meg. Hadde jeg vist hvilket helvete jeg kom til å få oppleve med bruk av dette preparatet vet jeg ikke om jeg hadde tort å spise det. Jeg fikk vel alt av bivirkninger som var nevnt i skrivet som fulgte med. Men det som ikke var nevnt av bivirkninger fikk jeg også. Jeg svetta konstant og raste ned i vekt. Da jeg begynte på Seroxat veide jeg 79 kilo, og da jeg hev dem i dass var jeg bare 51kilo. Dette var etter jeg skrev meg ut fra åpen avd. Jeg brukte medisinen fra juni 1993-til nov1993. I den tiden jeg gikk på dette preparatet fikk jeg smakshalusinasjoner, synshalinusasjoner, hjertet raste i flekker som om jeg skulle ha sprunget flere mil, og jeg fikk store plager med slimhinnene i munnen og luftveiene. Da jeg forsøkte å ta dette opp med min primærlege, slo han bare opp i Felleskatalogen og sa at dette måtte være noe annet. Jeg husker jeg sa til ham: Bare vent, om et år eller to må du regne med at det er noen som kommer til å stå frem og fortelle om de samme problemene som jeg har fortalt deg om. Jeg fikk rett. Vi var fire stykker på den avd jeg var på,som starta på samme tid, og alle fikk de samme plagene, så noen tilfeldighet tror jeg ikke på. Nå er dette 12 år siden men jeg plages enda spesielt med slimhinnene og svettetokter som jeg aldri hadde før jeg begynnte med Seroxat. Til dere som sliter med bivirkninger av Seroxat: - det blir bedre etterhvert men det tar sin tid... Hold ut. Mvh. erisol2@online.no Hvor ble det av fornuften? (Hyper av Efexor og fluanxol) Jeg er en kvinne på 39 år som i 2001 fikk angst som kastet på meg. Så ille at jeg tok kontakt med lege etter bare få dager. Der fikk jeg fluanxol og efexor. Etter mange uker følte jeg med mye bedre. Fra å være stille, fornuftig å beskjeden ble jeg tøff selvsikker, pratsom til tusen. Fester en del. Og shopper som en gal. Går på byn alene, tar små reiser og føler jeg mestrer alt. Jeg har vel følt meg litt anonym og stillferdig og oversett så dette var jo himmelen. Slippe en engste seg for telefonen. Tar kontakt med alt og alle. Babler i vei og er så dønn ærlig at mange reagerer. Men i dag surfet jeg på nettet og var inne på siden bipolar norge og fant forbløffende likheter med meg selv. Men dette kom etter at jeg startet med efexor så nå lurer jeg på om det er bipolar 3. Ble først lykkelig over å endelig finne ut hva dette kan være. Men også engstelig. Blir jeg noen gang meg selv igjen. Men på den andre siden har jeg jo ikke lyst til å bli den stille kjedelige jenta jeg var. Det er så herlig å tørre å si sin mening. Jeg får pågangsmot og kreativitet. Så det er på en måte deilig også. Men nå tror jeg at dette må komme av medikamentene. Og skal nå grave i dette selv sammen med legen min. Har en strålende fastlege selv om han ga meg dette og sikker på at han vil hjelpe meg. Pluss psykiater som også er ok. Men problemet er tåler jeg å gå tilbake til en hverdag full av angst. Det er mitt dilemma nå. Men ønsker heller ikke alle mine sprø påfunn. Er det andre som har fått liknende reaksjon av "lykkepillen" ta gjerne kontakt. Vil så gjerne treffe andre i samme situasjon. hegekver@c2i.net Bivirkninger av nervemedisin Etter 20 år med diffuse plager av piller, som legene kalte psykiske lidelser, fikk jeg til slutt vite fra Kilen i Sverige at jeg sannsynligvis sliter med toleranseabstinens. Legene har skrevet ut alt fra benzodiasepiner til SSRI, Nozian, Tegretol, m.m. til meg gjennom årene. Jeg ble sykere for hvert stoff jeg tilførte kroppen. Jeg trappet sakte ned for to år siden, og da startet det virkelige helvetet. Kroppen er full av spenninger hele døgnet, det føles som jeg skal sprenges. Grusom øresus, nedsatt hørsel, fæle kjevespenninger, tåkesyn, båndhodepine, rygg- og nakkesmerter, krampe i føttene, svimmelhet, "gnister" i hodet og fæle anfall av matthet. Angst, uvirkelighetsfølelse, dårlig hukommelse og dårlig konsentrasjon er andre symptomer, sammen med mageproblemer. Jeg har vært i kontakt med andre som opplever liknende ting etter bruk av antideppressiva. Nå må helsemyndigheten skjerpe seg og ta abstinensproblematikk på alvor! Selv har jeg fått hjelp ved Kilen i Sverige, som har 26 års erfaring med abstinensproblematikk. De kan fortelle meg at problemene kan vare i årevis, og de har gitt meg råd og tips om hvordan jeg kan komme gjennom dette. Hvorfor har vi ikke et lignende kompetansesenter i Norge? -Marion- Alternativer til "Lykkepiller" Jeg er mor til en gutt på 20 år som siden i høst har vært inn og ut av psykiatrisk sykehus. 2 - 4 uker inne for så å skrives ut med liten eller ingen oppfølging.  Etter et par uker er det et nytt selvmordsforsøk og nye 2 - 4 uker inne på sykehuset.  Hver gang havner han på en ny avdeling med nye behandlere.  Når jeg så kontakter behandleren sier de at de ikke kjenner sønnen min så godt og må bruke litt tid på det.  Etter et par uker skriver de ham som sagt bare ut. Han har nå vært innlagt 4 uker men har bare ved en anledning sett behandleren.  Da hilste han på henne men har ellers ikke hatt noen kontakt med henne.  Da jeg for noen dager siden ringte for å få snakke med henne fikk jeg opplyst at hun bare hadde jobbet der midlertidig og at hun nå er sluttet.  Gjett om jeg er frustrert!!!! Han får medikamentell behandling med lykkepillere, beroligende og sovetabletter.  Jeg synes at han bare blir dårligere og dårligere.  Derimot mener jeg at han sannsynligvis mangler sink og B6.  Dette vil de ikke uten videre gi ham, men sier at de skal ta noen blodprøver.  Vel det har gått mange måneder nå uten at de har fått tatt dem.  Hvorfor er det ingen som ser på ernæring og vitamin-/ mineralmangler. Hele tiden serveres det søt mat (kaker, vafler, brus, is etc).  Dette er vitamin og mineralrøvere.  Når maten ellers ikke er spesielt næringsrik og pasientene har spisevegring i tillegg blir dette helt galt. (Det normale dagens "Norske" kostholdet er faktisk ikke spesielt sundt). Hvorfor ikke da gi vitamin/ og mineraltabletter i tillegg. I hvertfall B vitaminkompleks.  Man skulle ikke tro at det alt er 100 år siden man oppdaget at beri-beri skyldtes B1 vitaminmangel og at skjørbuk skyldes C vitaminmangel.  Rakitt (engelsk syke) skyldes mangel på vitamin D. Hvorfor brukes det så lite ressurser på forskning innen Psykisk helse og kosthold og vitamin-/ mineralmangler??  Jeg bare undres. Er det noen som kjenner til om det finnes behandlingsplasser for psykisk syke, hvor nettopp vitamin-/ mineralmangel og kosthold blir vektlagt? MotKur videresender mail Skader som jeg fikk av Seroxat Jeg er en 44 år gammel mann som har brukt Seroxat i ca 1 år. Det er omtrent 2 år siden jeg sluttet med Seroxat. Jeg begynte med 20 mg og var oppi 60mg pr dag. Jeg opplevde at mitt liv ble forandret til noe helt absurd. Jeg er glad at jeg er i live i dag fordi at jeg gjorde ting som jeg ikke hadde gjort hvis jeg hadde vært uten medisinen. Sexlivet mitt ble totalt ødelagt. Jeg fikk store aha opplevelser om at jeg hadde funnet opp tidenes oppfinnelse. Jeg ble irritert, jeg svettet og svettet. Jeg har hatt en del rusproblemer og vært deprimert i mange år. Seroxaten førte til at jeg ruset meg mer, ikke bare mer, men til de grader. Jeg ble innlagt på psykiatrisk med selvmordsplaner/tanker. Der uttalte en av psykologene at det ofte er sånn at en rusmisbruker ruser seg mer når en går på Seroxat. Jeg ble veldig likegyldig til alt og tok opp forbrukslån, noe jeg ikke hadde gjort hvis jeg var " edru ".Jeg står i gjeld opp etter ørene på grunn av Seroxat Jeg har mye mer å fortelle, men har vanskelig med å sette ord på dette, jeg er sint. Jeg har ingen problemer med å stå frem om dette. Og ønsker å gå til sak. Jeg er uføretrygdet, men har ingen midler økonomisk. Efexor Jeg ønsker å være anonym, men dersom andre har noe å fortelle om bivirkninger etter efexor så håper jeg dere kan sende det inn til motkur. Har gått på Efexor siden høsten 2004, dosen har vært oppe i 225 gram. Da jeg etter noen måneder følte meg ubeskrivelig trøtt og sliten, ba jeg om å få sjekket blodprosent og jernlager. Blodprosenten var svært lav og jernlager var nede i 3.  Nå har jeg redusert dosen til 75 gram, men føler meg fremdeles sliten selv om jeg har fått opp blodprosent og jernlager ved å spise jerntabletter. Jeg føler meg rett og slett helt kraftløs, har underlige smerter i ledd og muskler som jeg ikke hadde før.  Hender og føtter er så og si alltid iskalde, selv om jeg alltid har hatt kalde føtter er dette noe helt annet, de føles nærmest som hendene til et lik. Jeg har også gått på Imovane i ca ett år (7,5 gram) og har Pinex Forte som jeg tar når hodepine/migrene er i ferd med å sprenge hodet mitt. I tillegg har jeg Somadril som skal virke avslappende. Før var jeg nærmest for avholdsmenneske å regne, var aldri innom Polet og tenkte aldri på at nå måtte jeg kjøpe ny forsyning av rødvin. I den siste tiden har jeg tatt meg mer enn et glass rødvin om kveldene litt for ofte, skjønner ikke hva det kommer av, som om jeg har fått inn et nytt "alkoholgen"... Det føles skremmende. Hodepine av Seroxat Jeg er ei jente på 22 år. Da jeg var såvidt fyllt 13, ble jeg satt på denne såkallte lykkepillen. Uten videre oppfølging, sitter jeg her som 22 åring og går fortsatt på dette. I snart 7 år har jeg slitt med hode pine som ingen kan forklare hva kommer av. Jeg har vært til så mange forskjellige behandlinger, og utredninger og det eneste de sier, er att det sitter i psyken min...... jeg prøver så pent jeg kan å fortelle dem att nei,. Jeg har det bra, jeg har det kjempe fint med meg selv, det eneste er da hodepinen min...og endelig, etter å ha kjempa for å bli hørt og trodd, sier en fantastisk mann på nevropsykologisk avd att den hode pina, den stammer fra mitt bruk av seroxat. Nå kjemper jeg en kamp mot abstinenser og annet ubehag som følger med dette legemidlet. Jeg må ta en dag om gangen, og det er ikke mye som fungere normalt. Sexlyst har vært manglende i mange år, energi har vært totalt borte og humøret har ikke bestandig vært på topp. Om det på noen måte finnes noe, som kan gi hjelp til disse abstinensene, så gi meg gjerne en pekepinn.. vil så gjerne fungere normalt igjen!! chloezena@hotmail.com Remeron er ett av "de nye" midlene som overtar etter SSRI - men er det lurt? Hei, ser at dere gjerne vil ha kontakt med folk som har vært/kjenner noen som har vært suicidal etter bruk av Seroxat. Dette er ikke en historie om Seroxat, og jeg vet heller ikke om min opplevelse kvalifiserer til å kalles suicidal - men jeg kan skrive under på at jeg ikke var langt fra å ta mitt eget liv på grunn av "lykkepiller". Min historie med bruk av SSRI er kort, men den har satt seg godt fast. Min lege anbefalte meg for et år siden å bruke Remeron, da jeg sliten etter flere dagers søvnløshet var innom legekontoret for å be om noe å sove på. Jeg spurte konkret om bivirkninger, men svaret var at det nesten ikke var noen bivirkninger på dette preparatetð "hvis du er uheldig kan du bli litt trøtt de første dagene, og du blir kanskje litt mindre kritisk til detaljer i arbeidet ditt, det er alt.." Det siste hørtes jo rent forlokkende ut, så hva var det å tape? Legen sa det var trygt, og selv om jeg presiserte at jeg bare var trøtt (men får prestasjonsangst i visse situasjoner) så anbefalte han dette sterkt. Han sa at han til og med skrev det ut til kvinner som hadde humørsvingninger i menstruasjonssyklusen, så dette var ikke bare til behandling av depresjoner. Resultatet ble at jeg gikk på Remeron i 6 uker, og hadde alle bivirkningene som var beskrevet i det norske vedlegget + noen til. Dagen etter første pillen var tatt måtte jeg sykmelde meg fordi jeg ble overfølsom for den minste lyd og bevegelse. En liste over bivirkninger inkluderer i tillegg munntørrhet, to fulle uker med diaré, fire forkjølelser, par episoder med krampe (feberaktig), apatisk/sløv osv. Det eneste som var som det skulle var at humøret ble helt jevnt. Men med galt fortegn - det var jevnt dårlig.. ;-). Jeg prøvde etter legens formaning å øke til dobbelt dose to ganger. Han mente at så liten dose som jeg gikk på ikke hadde særlig effekt (bare innføringsdose) - selv om jeg påpekte at de negative effektene i hvert fall var kraftige nok! Begge ganger måtte jeg avbryte økningen etter bare noen få dager fordi jeg fikk skjelvinger og kjente meg regelrett forgiftet. Har forøvrig ingen tro på at bivirkningene ble meldt inn til legemiddelkontrollen av legen. Han ga uttrykk for at det var synd at jeg ikke tålte dette fantastiske preparatet - så jeg forsto at det heller var meg det var noe galt med. Men det mest skremmende er to episoder etter at det hadde gått rundt 5 uker. Jeg var begynt å gå på jobb og var ute blant folk. To ganger sto jeg ytterst på perrongen, klar til å hoppe foran neste t-bane. Jeg var like rystet innest i margen begge gangene da jeg "våknet" til meg selv. Jeg vet at jeg hadde stått der og ventet - helt ubevisst - klar til å hoppe. Jeg husket ikke at, eller hvorfor, jeg hadde havnet der ytterst ute på perrongen; de siste minuttene var borte. Jeg har ikke prøvd å ta mitt eget liv, og jeg har aldri tenkt eller fundert seriøst over å gjøre det heller. Men jeg vet at med disse pillenes hjelp kunne jeg vært en del av den statistikken likevel. Jeg kunne ikke fortsette slik. I dag har jeg fortsatt min hodepine, spenninger, angstanfall, og har mine døgn uten søvn rett før jeg snakke foran flere mennesker. Jeg får fortsatt ikke hjelp til å mestre angsten. Men jeg lever!

Abstinens... Jeg hadde en tung periode i vinter hvor jeg slet med personlige problemer. Jeg tok til slutt tak i disse og begynte å gå til samtaler hos en terapeut. Dette hjalp, men jeg var sliten, sov lite og gråt for ingenting. Så var det en del problemer på jobb som gjorde alt værre. Jeg gikk til legen og fikk sykemelding for å kunne "komme" meg igjenn. Så Tilbød han med Seroxat. Jeg er ikke glad i å ta medisiner, men han kunne forsikre meg om at dette inneholt stoffer som finnes natrulig i kroppen og at det ikke var vanedannene. Jeg var sliten og lei av å ha det slik jeg hadde det og sa ja takk.... Fikk noen milde bivirkninger som: mye svette, hetetokter, svimmelhet og søvnløshet. Nå har jeg det mye bedre og ønsker ikke å gå på medisiner. Sluttet med Seroxat for 5 dager siden, etter å ha gått på det i ca 5 mnd. Nå er jeg litt ustabil, tar lett til tårene, er svimmel og litt aggressiv. Er det farlig å slutte brått på seroxat, eller er det farligere å gå på seroxat, kan de symptomene jeg nå har være varige? Er jeg skadet for livet? hilsen en som mener at samtaler og støtte er bedre en medesiner. Det er en lettvint løsning, for mange med milde depresjoner. Mine erfaringer med Seroxat... Jeg er en jente på 25 år, som begynte på seroxat for ca. fem mnd. siden, etter det gikk alt nedenom og hjem. Jeg har alltid klart og ta vare på meg selv, alltid sett på meg selv som en sterk og selvstendig person som hadde det vanskelig inni meg , men ikke mer en jeg kunne takle selv. Jeg har alltid vært som en sten som står stødig , en sten som alle kunne komme og snakke med,som bare var der og lyttet.. Man kan jo ikke regne med at en sten har problemer heller,? ihvertfall trodde ikke mine venner det.. Jeg var bare der jeg, og var morsom og bra og snakke med.. Men etter og ha følt meg super deprimert i ett par år, var jeg hos legen min en dag, og han spurte om jeg hadde det bra?? Jeg sa nei, og jeg fikk seroxat etter lange samtaler, og utfylling av div papirer for og stadsette hvor deprimert jeg var. Men det jeg begynte å føle etter ca to mnd var at jeg ble veldig kald, dreit i alt og alle, jeg gadd ikke sitte og høre på noen, jeg hadde jo mine egne problemer, jeg gadd ikke ta tlf, jeg ville bare være alene , jeg som alltid har vært stoff motstander, prøvde kokain., syntes det var drit kult, jeg fikk knall selvtillitt av det . Jeg begynte og drikke midt i uka, fordi jeg hadde et stort behov for og drikke, og jeg stoppet ikke før jeg ikke husket mer, i det siste har mange kvelder gått bort i er rus. en gang fant min mor meg bevistløs på stue gulvet med en kniv i hånden, jeg hadde kuttet over puls åren, ble sendt rett på psykriatisk avd, sa hade til min famile og sa at jeg aldri ville se de mer fordi jeg ville dø, vi sees om noen år når dere dør hadde jeg sagt, skrev meg ut selv etter tre dager, når jeg kom inn trodde de jeg var szisofren, fordi jeg snakket som om det var flere personer inni meg, plutselig hyggelig, så bitch. Jeg har også kuttet meg opp mye på armen fordi jeg har hatt et behov for og føle smerte , få et kick?? høres sykt ut, jeg vet det.. Det er flaut og si det, men nå har jeg masse arr på armen. og jeg vet ikke hvorfor jeg har gjort det mot meg selv.. Det mest skremmende er jo og høre hva en har gjort når man har gjort helt fjerne ting, som man ikke husker. Det begynte med en depresjon jeg kanskje hadde taklet hvis jeg hadde pratet med en psykolog? men det utviklet seg til at jeg har hatt de værste mnd i mitt liv hitills. jeg driver og trapper ned på seroxat nå, slutter helt om en uke. Og da håper jeg at jeg får snakke med en psykolog, og vil føle meg bedre..For jeg har aldri tenkt så mye som jeg har gjort de siste mnd.Og det har bare vært masse angst tanker, om hva tenker de om meg nå osv.. Jeg kommer aldri til og bli i nærheten av og bli en sten for noen av de igjen.. Det er kanskje bra, men det ga meg også noe at folk stolte så mye på meg at jeg jeg var den stenen. Nå føler at jeg har mistet sååå utrolig mye pgr av at seroxat har *fucket* opp hodet mitt Takk for at du leste dette.................... C

Cipramil - Eraringsutveksling ønskes Heisann. Jeg vil gjerne dele mine erfaringer med cipramil. Har vært plaget av depresjon og angst siden barndommen. Tror jeg har naturlig anlegg for det. Født med det. Vet at min mor har hatt depresjoner, og min bestemor og oldemor, vistnok. Var 15 år første gangen min mor sendte meg til lege. Hun var bekymret. Jeg lå på rommet mitt og stirret ut i løse luften i timesvis. Gråt en del og var innesluttet. Problemer med å sove. Legen skrev ut nozinan, så tolvon10 mg, 30mg, 60 mg. Ble bare trett og sløv. Så ble jeg sendt til psykiater. Hun himlet med øynene og kunne ikke skjønne at jeg hadde fått de gamle medisinene. Hun fikk en legevenn til å skrive ut cipramil 20 mg. Jeg tok dem i bare 3 uker. Ung og utålmodig som jeg var sluttet jeg da jeg ikke følte at de virket - UTEN nedtrapping. Skulle forresten ikke tro det var nødvendig etter bare 3 uker. Men i to dager var jeg inne på rommet mitt med en hysterisk angst. Jeg lå og vred meg på sengen, rugget frem og tilbake og slengte rett som det var ting i veggen. Det var helt grusomt. 8 år senere oppsøkte jeg lege på nytt. Jeg var villig til å gi cipramil et nytt forsøk, siden depresjonen min var blitt værre. Hadde kuttet ut all kontakt med venner. Følte meg ikke verdig til å ha venner. Ikke verdig til å puste luft. Stygg, og dum. Foraktet av alle. Cipramil ga meg livet tilbake. Jeg ble utadvent og glad igjen. Klarte å ikke bry meg om hva andre syntes om meg. Livet var herlig i et par uker, men så falt jeg helt sammen igjen. Oppsøkte legen på nytt og fikk øket dosen. Samme gjentok seg. Jeg fikk et glimt av en normal tilværelse, før depresjonen tok overhånd igjen. Nå er jeg mer deprimert enn noen sinne. Hadde vært deprimert så lenge at jeg ikke visste hvordan det var å ha det bra helt til jeg begynte på Cipramil. Den ga meg kortvarig lykke, og tok den i fra meg igjen. DET er grusomt. Hvis noen har opplevd noe lignende, at virkningen bare ga seg, så la høre fra dere. aragorn2@online.no.

Å slutte med Seroxat Siden 1987 har jeg (mann 34) hatt noe angst i varierende grad. Først i 2001 forsto jeg at dette var noe som jeg måtte ta alvorlig. Da fikk jeg tilløp til panikkangst og kjente en urolighet i meg som ikke ville stoppe. Ettersom gode psykologer ikke vokser på trær måtte jeg vente lenge eller betale dyrere og få hjelp med en gang. Legen min smilte og sa at Seroxat er nok løsningen: "Ta dette og det er ganske sikkert at du glemmer hele angstproblematikken." Naiv var jeg sikkert når jeg tok imot middelet. Men ettersom jeg da hadde tatt Sobril et par uker, og ettersom legen mente at Seroxat var mye snillere valgte jeg å prøve. Den første dagen merket jeg ingenting. Men den andre natten våknet jeg med rare tanker tvangstanker og svært sterk angst. Ord og bilder satte seg liksom fast i hodet mitt og selvom jeg intellektuellt sett kunne si til meg selv at dette var bare tull så var bildene skremmende og fremmede. Neste morgen følte jeg at jeg burde legges inn. Jeg var redd for å skade noen hvis jeg ble gal. så jeg gikk altså fra og være urolig og utilpass uten Seroxat til å føle meg skikkelig syk etter to døgn med Seroxat. Jeg kombinerte etter samråd med legen Sobril og Seroxat og etterhvert fungerte Seroxat ok for meg. Følte meg flat men fungerte i det daglige. Jeg har nå tatt Seroxat i et år og trappet rolig ned. I dag når jeg skriver dette har jeg sterke abstinenser fordi jeg har ikke tatt noen piller på to døgn. Alle nedtrappingene har vært ubehagelige. Jeg føler det som jeg har influensa ganget med ti i hodet og føler meg svimmel og kraftløs. Våkner om natten av at det liksom går elektriske støt gjennom hodet sammen med en eller annen slags lyd, ligner på trege kraftige pulsslag i ørene. Jeg skal i gang med ny jobb og håper jeg takler det. Jeg er redd. Men føler at jeg psykisk er frisk etter gode samtaler med psykolog. Hadde jeg bare vært klar over hvor ekkelt det ville være å begynne med Seroxat. Jeg unner ingen den jævlige natten hvor tvangstanker og bilder festet seg. Eller ukene etterpå hvor jeg ikke følte meg trygg for omgivelsene. Nå skal jeg prøve å komme gjennom abstinensene. Kanskje jeg klarer det? Men en ting lurer jeg på...er virkelig Seroxat mindre alvorlig enn å ta Sobril en periode?? kombinert med terapi?  Tenk hvis jeg kunne fått snakket med en bra psykolog istedet. Jeg betalte etterhvert dyrt for å gå til psykolog selvom jeg ikke hadde råd. Må bare takke henne (psykologen) for fleksibiliteten hun viste. Til slutt vil jeg bare ønske alle som slåss med Sir Oxat eller bare rett og slett har det vrient, lykke til.

Abstinenser ved seponering av seroxat Jeg har for såvidt hatt god hjelp av seroxat som jeg har brukt i 3 år nå,mer eller mindre sammenhengende.De værste bivirkningene jeg har hatt er ekstrem svetting og sukkerhunger(har tenkt på sjokolade og søtsaker 24 timer i døgnet-det er det første som har slått ned i tankene mine når jeg våkner om morgenen,og det kan kanskje kalles en antidepresiv virkning(!?),men ikke desto mindre en absurd virkning for meg som overhodet ikke har hatt det slik før)Jeg har også dermed hatt vektøkning( ca 10 kg) og jeg har vært plaget av svetting og insomnia. De virkelig store problemene har kommet nå når jeg har sluttet med preparatet.Jeg føler meg nå veldig svimmel,kvalm,irritabel,på gråten,ekstremt hul og sulten,og jeg har disse "settene" eller "støtene" konstant i kroppen.Dette påvirker b.l.a synssansen min og jeg føler at jeg ikke klarer å tenke klart.Det føles som å ha feber hele tiden.Helt forferdelig!Jeg hadde ingen anelse om at man kunne få abstinenser etter seponering av dette medikamentet!Ingen leger har nevnt et ord om dette til meg! Det synes jeg er utrolig dårlig og uproffesjonelt på alle måter og jeg blir sjokkert og irritert når jeg leser at også andre brukere heller ikke er informert av sine leger-og når de spør legen sin så har ikke legen heller kunnskap om dette! Det er i hvert fall utrolig bra at denne siden finnes! Vennlig hilsen kvinne 31 år fra Oslo som gjerne vil ha mail fra andre med lignende erfaringer sendt til denne mailadressen.(papyruspia@hotmail.com)

Teori om antidepressiva Min tidligere samboer sier at problemene oss i mellom startet da jeg begynte på 20mg Cipramil mot nevrotisk depresjon i juli 2001. Jeg fikk mange av de kjente bivirkningene (skjelvinger, tørr i munnen, svimmel, rastløs), men ble opplyst av legen at disse ville gå over etter et par uker. Det gjorde dem til en viss grad, men allikevel føler jeg at humøret aldri har kommet seg opp igjen. Snarere tvert i mot! Jeg svinger opp og ned som et ungtre i stiv kuling, og har blitt så umulig å bo i hus med at samboeren min måtte flytte for seg selv. Han var redd for å komme hjem til oss, da han aldri visste hva slags humør jeg ville være i. Det ene øyeblikket kunne jeg være blid som ei sol, men gikk jeg ut på kjøkkenet kunne jeg komme tilbake som en tordensky og spre edder og galle over ham for bagateller som en skitten kopp eller liknende. Dessuten har jeg blitt mindre selvsikker, har utviklet angst for store sammenkomster med ukjente mennesker og takler ikke å ta kollektivt lenger pga panikkangst. Om dette har en sammenheng med AD er ikke bevist (foreløpig), men min psykiater mener at det kan godt være slik. Selv har jeg begynt å se min sykdom som et helhetlig problem, og forsøker å finne ut at den dypereliggende årsaken til mine depresjoner. Disse har minket betraktelig, mens andre ting har blitt værre. Da spesielt bivirkningene. I min leges stressede hverdag er det mye enklere å skrive ut en resept på lykkepiller enn å ta seg fem minutter til å sette seg ned og virkelig snakke om HVA som plager meg. Bør det være slik? Ta en pille så blir alt bra?! Neppe... Går nå til en terapeut som forsøker å se en sammenhengen mellom mine fysiske og psykiske problemer. Hun har hjulpet meg til å øke min egen energi ved å se innover i meg selv, ikke bare knaske piller dagen lang. Bra at det settes fokus på det som ikke kommer frem på papiret som følger med legemiddelet!

A Brave New World Som ganske ung og søkende lot jeg meg fascinere av Aldous Huxley's skrekkvisjon i romanen "Vidunderlige nye verden". Boken handler om et fremtidssamfunn med klonede mennesker som ved ethvert ubehag får utdelt vidundermedikamentet "Soma" Det angikk meg ikke så mye den gang... På begynnelsen av 90-tallet begynte jeg i terapi, for jeg hadde etterhvert innsett at bakenfor min eksistensielle angst lå det en del "grums" Naturligvis ble det en tung prosess, og naturligvis opplevde jeg i denne perioden at angsten tiltok og ble ganske hemmende. En dag foreslår min terapeut at jeg skal begynne på medisinsk behandling i tillegg til terapien for "å bli hurtigere frisk". Jeg var veldig skeptisk. For det første anså jeg ikke meg selv som "syk", for det andre har jeg aldri tålt medisiner spesielt bra. Vi snakket lenge om dette, og hun fremla rapporter fra legemiddelprodusenten og diverse professorer og klarte til slutt å overbevise meg om at dette var helt ufarlig - det var unødvendig at jeg skulle gå rundt og "lide" (som om vi snakket om hodepine...) Begynnelsen ble som forventet. Jeg hadde blitt informert om at dette kunne være ubehagelig. Så falt jeg inn i en total flathet. Etter ca. 8mnd begynte helvetet. Sterke panikkanfall, mageproblemer, støt i hele kroppen, hudutslett , muskel og leddsmerter, lysømfindtlighet, kraftløshet, feberanfall og hormonelle plager. Først fikk jeg vite at jeg måtte øke dosene. Da symptomene ble verre fikk jeg Sobril mot angst, Trilafon mot kvalme, Seroxaten ble byttet ut med et eldre AD - Sarotex som skulle hjelpe mot leddsmerter... Jeg forsøkte å slutte, men jeg ble så syk at jeg gladelig tok imot enhver resept som ble foreskrevet. Symptomene var i følge legene ikke forårsaket av Seroxat, men av min "psykiske lidelse"!!! Midt oppe i dette leste jeg en dag om en mann som saksøkte legemiddelprodusenten av Seroxat. Da jeg leste om hans erfaringer, så jeg til min skrekk at de stemte overens med mine. Dette var første steg på vei til erkjennelsen av at jeg faktisk kjenner kroppen min bedre enn enhver lege. Jeg byttet behandlere, sluttet med medisiner og begynte klatringen opp mot et bedre liv. Fem år etter har jeg ennå ikke nådd frem til akseptabel livskvalitet, men jeg merker at det går fremover... Tross alt. Men aldri mer kommer jeg til å stole på "fagekspertisen". De og pillene har ødelagt helsen min, selvfølelsen, mitt sosiale nettverk og livsgnisten. Jeg har skjønt at jeg selv må bygge opp det de har revet ned. Og det skal jeg, men det tar tid. Ja, jeg er bitter - ville ikke du vært det?

Seponeringsproblemer/ abstinenser Jeg har i flere år vært bruker av SSRI-preparater. Fikk utskrevet Seroxat i 1996 på grunn av angst- og depresjonsproblemer. Seroxat hadde en god effekt på meg i utgangspunktet. Dette ble kombinert med psykoterapi og jeg følte meg tidvis mye bedre. Har vært aktiv, både i jobb og privat. I løpet av året 1997-1998 var jeg uten medisinering og angsten- og depresjonen kom etterhvert tilbake. Til tross var at jeg gikk i terapi en gang hver uke. Jeg startet da på nytt igjen med Seroxat og etter ca en måned kom den gode virkningen tilbake. Fremdeles kunne jeg ha angst, men det var til å leve med. I løpet av år 2000 tiltok angsten og jeg mistet energien, til tross for bruk av Seroxat. Jeg brukte i utgangspunktet en dosering på en tablett (20 mg) pr dag. Jeg økte ikke dosen. Legen anbefalte da å bytte preparet, da dette ofte kunne ha en god effekt. Jeg fikk derfor utskrevet Zoloft i løpet av våren 2001. Sommeren 2001 fikk jeg store problemer med koordinasjonen. Jeg fikk synsforstyrrelser, mistet balansen og følte meg utrolig svimmel. Jeg havnet på sykehus til en stor utredning, uten at de kunne finne noen fysiske symptomer. I løpet av sykehusoppholdet ga jeg beskjed om min Zoloft-bruk og spurte om mine symptomer kunne ha noen sammenheng med bruken av dette preparatet. Jeg fikk til svar at dette IKKE hadde noen sammenheng. Ferdig med den saken. Jeg gikk da ut i fra at legene nok visste hva de snakket om. Det skal også nevnes at jeg fikk en følelse av at jeg ble sett på som nevrotisk, uten at dette ble nevnt direkte. Jeg fortsatte min bruk av Zoloft, uten at jeg følte meg ovenpå igjen. Hadde urolig mage, ble ofte svimmel og var ofte irritabel, egentlig mye uten grunn. Det var som om det ikke lenger ga noen særlig virkning, selv om det nok "vernet" litt av følelsesregisteret. I løpet av februar måned bestemte jeg meg for å kutte ut. Jeg hadde da kommet inn i en gruppeterapisituasjon. Jeg klarte ikke helt å bruke eller spille på hele mitt følelsesregistrer, fordi jeg hele tiden følte at jeg kom ikke helt inn til meg selv. Jeg brukte noen måneder på å kutte ut medisineringen. Jeg nevnte dette for min lege og fortalte at jeg aktet å slutte. Greit. Uten å si så mye mer om det. Jeg har ikke hatt kontakt med henne siden jeg begynte seponeringen i februar. Gradvis trappet jeg ned og gradvis kom en rekke ubehagelige bivirkninger. Irritasjonen og sårbarheten ble forsterket, angsten kom tilbake i fullt monn og svetten har sildret. Magen har slått seg helt vrang og i tillegg har jeg opplevd noe jeg synes er høyst ubehagelig. Det er sterke fysiske "elektriske støt" i hodet og nakkeregionen. Det flimrer for øynene mine og jeg får opplevelser av at spesielle lyder blir utrolig forsterket. Det som er merkelig, er at ingen har hørt om dette tidligere. Jeg finner ingen informasjon om at dette er en vanlig bivirkning og det kan jeg faktisk IKKE forstå! Jeg akter ikke å begynne på'n igjen for å unnslippe. Jeg akter å jobbe meg gjennom problemene, uten vern av kjemiske prosesser. Finnes det noen - tidligere eller nåværende brukere av SSRI-preparater om sånne nedtrappingsbivirkninger? Hadde vært veldig takknemlig for å få informasjon fra dere om dere vet noe. Send en mail til tori@hjem.as

Fler erfaringer