:: MotKur ::

Andres erfaringer...
Veldig mange som får merkelige symptomer på SSRI, opplever at behandlingssystemet svikter.Som vedkommende bak historien under. Den gjorde sterkt inntrykk.
Fler erfaringer finner du her: [1] [2] [3]

Lykkepillen - helsevesenets hellige ku
Etter lykkepillene er jeg blitt en ikke-person med et ikke-helseproblem. I
4 år nå har jeg forgjeves forsøkt å bli hørt av noen innen helsevesenet, men det er bare døve ører å finne overalt. Ingen lege har så langt villet hjelpe meg å rapportere bivirkningene jeg har hatt. I 4 år har jeg slitt med angst og selvmordstanker. Jeg hadde ingen av delene før jeg gikk de to månedene på lykkepiller. To måneder - det var alt som skulle til for å legge livet mitt fullstendig i grus.

Jeg kom rett fra jobb og inn på bedriftslegens kontor. Det jeg led av, vartotal utmattelse pga. lavt stoffskifte (hypothyreose) og jernmangel. Men det visste jo ikke jeg da. Jeg var så sliten i hodet at hukommelsen og konsentrasjonsevnen var begynt å svikte. Legen tolket symptomene som "angst/depressiv nevrose" og ga meg resept på Cipramil. Jeg protesterte og sa at jeg ikke hadde angst for noe som helst, men da ble han streng i stemmen og sa at han var nødt til å bruke en av de diagnosene han hadde til rådighet; han kunne ikke begynne å lage nye bare for å tilfredsstille meg. Ingen prøver ble tatt. Lykkepillene var den eneste tenkelige løsningen på mine problemer.

I dag kan jeg nesten ikke fatte at jeg kunne gå med på det. Men det beviser bare hvor syk og omtåket jeg var. Dessuten ante jeg ikke hvor farlige disse medikamentene faktisk var. Det eneste jeg fikk vite om mulige bivirkninger før jeg begynte med dem, var: "Det kan bli noe vanskeligere å oppnå orgasme."
Men det jeg opplevde var kronisk kvalme, krampelignende magesmerter, ryggsmerter, og verst av alt: den indre uroen og ANGSTEN. Pillene hjalp legen med å få meg til å passe bedre til diagnosen!
To måneder brukte vi til utprøving av forskjellige doser av Cipramil og av kombinasjon av Cipramil og Tolvon. Alt like håpløst. Heldigvis gikk jeg også til en alternativterapeut, som anbefalte meg å få sjekket stoffskiftet. Dermed fikk jeg endelig tatt de nødvendige prøvene, som viste hypothyreose og jernmangel.

Om jeg hadde hatt mye ubehag de to månedene jeg gikk på pillene, var det ingenting mot det jeg fikk oppleve da jeg sluttet med dem. Selve helvete brøt løs. Mitt liv ble et våkent mareritt. Jeg tålte overhodet ikke stress av noe slag. Det var som om huden var blitt flådd av meg og jeg måtte ut og møte verden med bare rått kjøtt og blottlagte nerver. Som en tragikomisk kompensasjon for dette tapet av beskyttende hud, gikk jeg opp 25 kilo i vekt det første året. Livet var en sånn uutholdelig pine at jeg visste ikke hvordan jeg skulle greie det. Jeg kunne sitte i time etter time etter time og spille dataspill, bare for å holde ut å være i live. Skjermbedøvelse. Både TV- og dataskjermen ga lindring. Hypnotiserende, bedøvende lindring. Min stakkars hjerne, som allerede før lykkepillene hadde vært utslitt og overbelastet av hypothyreosen, brøt helt sammen. Hukommelsen fungerte ikke lenger. Jeg måtte henge klærne mine på utsiden av klesskapet så jeg kunne se dem, ellers ville jeg ikke ha greid å finne dem. Lese og skrive kunne jeg omtrent ikke lenger. Når jeg prøvde meg på overskriftene på forsiden av avisen, kom jeg bare halvveis før hjernen gikk i svart. Alt som skulle huskes, måtte noteres på lapper og limes på veggen ved siden av sofahjørnet der jeg oppholdt meg mest. Hadde jeg hengt dem på kjøkkenet, f. eks., ville jeg aldri ha funnet dem.

Jeg var rene Alzheimerpasienten i denne tiden. Skrudde på kokeplater og glemte at jeg hadde gjort det. Bare flaks at jeg ikke brente ned kåken. Dessuten glemte jeg ting som til vanlig går helt automatisk, som at når man skal flytte en kokende vannkjele, må man ta den i hanken for ikke å brenne seg. Det ble noen brannsår.

Hudløsheten etter lykkepillene gjorde meg folkesky. Min hudløshet var ikke synlig utenpå. Det gjorde så vondt at familie og venner ikke begrep hvilket helvete jeg befant meg i, at jeg brøt all kontakt. Murte meg inne. En dag fikk jeg telefonkatalogen "Ditt distrikt" på dørmatta. Bladde i den og fant at min bydel hadde et aktivitetshus for psykiatriske pasienter. Hadde handlekraft nok til å ta kontakt. Dette huset ble min trygge havn de neste tre årene. Ikke fordi man der hadde kjennskap til SSRI-skader; huset var tross alt en del av det offentlige helsevesenet, og der eksisterer som kjent ikke slike skader; men fordi man hadde kjennskap til angst og
hudløshet. Jeg ble betraktet som en av de psykiatriske, og fant min plass i flokken. Dette var ikke et sted hvor folk ble behandlet, dvs. medisinert.
Det var et sosialt møtested, og her hadde jeg all min sosiale omgang i tre år. Det var dessuten et sted for kreative aktiviteter, og etter ca. et halvt års tid begynte jeg så smått å prøve meg med pensler og maling. I dag kan jeg si at det eneste gode som er kommet ut av dette lykkepillehelvetet, er at jeg ble så syk at jeg ikke kunne lese og skrive lenger, og dermed
oppdaget jeg bildenes verden isteden. I dag kan jeg være meget lykkelig når jeg sitter foran et staffeli med en pensel i hånden, men det er også stort sett det eneste som fungerer i livet mitt. Jeg har vært utenfor arbeidslivet i 4 år og har liten utsikt til å komme inn igjen. Orker for lite og tåler ikke stress i noen form. Jeg er økonomisk ruinert, for trygdekontoret har gitt meg avslag på både rehabiliteringspenger og attføring. De mener vel at jeg er frisk, da. Aetat er hyggeligere. De gir meg 2770 kr hver 14. dag for å være 4 timer om dagen på en attføringsbedrift. Jeg er på en APS-avdeling, dvs. ArbeidsPraksis i Skjermet virksomhet. Vi bretter og pakker kluter. Det er stor overgang fra den siste jobben min, der jeg var prosjektingeniør.

Jeg opplever at jeg sliter med posttraumatisk stress etter lykkepillehelvetet og har forsøkt å få hjelp av psykolog, men jeg har vært svært uheldig med de jeg har møtt. De har så absolutt vært en del av det helsevesenet som totalt fornekter at SSRI-skader finnes. Det har ikke akkurat hjulpet at fastlegen min skriver "hypothyreose og depresjonsfølelse" på henvisningen heller, enda jeg insisterer på at lykkepillene er det egentlige problemet. Den siste psykologen satt og
klamret seg til henvisningen med begge hender, som om det skulle være stentavlene med de ti bud som han nettopp hadde fått overlevert av Moses.
"Du er deprimert, du, for det står her!" Og da hjalp det ikke hva jeg sa.
Veldig hyggelig, etter å ha stått et halvt år på venteliste for å få time.

Fler erfaringer