:: MotKur ::

[1] [2] [3]

Zoloft - Mitt livs værste mareritt....
Jeg begynte med Zoloft etter å ha vært langtids-sykemeldt etter å ha gått på en smell etter at jeg mistet lillebroren min i kreft.
Jeg hadde i et års tid hevdet overfor legen min at dette skulle jeg klare uten medikamenter. Jeg trodde virkelig det, men angst og depresjon ble etterhvert en for stor del av hverdagen min. Jeg følte at jeg ikke kom videre.
Jeg hadde vel tatt Zoloft et par dager da jeg begynte å oppdage starten på det som skulle bli den værste perioden i mitt liv.
Angsten økte på. Jeg ringte legen, som bekrefte at dette ville roe seg og jeg fikk noe beroligende jeg skulle ta i tillegg.
Så kom magesmertene. Så vonde at jeg ikke klarte å stå oppreist. Også dette en naturlig bivirkning fikk jeg beskjed om.
Så kom de elektriske strømningene som kulminerte i hodet. Dette hadde ikke legen min hørt om og mente det ikke kunne være pga Zoloften.
Vel, jeg fortsatte en uke til jeg en dag sto og pusset tennene da en negativ tanke dukket opp i hodet. Det var som om den hang seg opp, den kom igjen og igjen. Den fortalte meg at jeg skulle ta mitt eget liv! Jeg var nå vettskremt og overbevist om at jeg var i ferd med å bli gal. Jeg har aldri ønsket å ta mitt eget liv. Jeg har ønsket å leve et godt liv. Det var det jeg trodde Zoloft skulle hjelpe meg med.
Jeg kontaktet øyeblikkelig Ø-hjelp på Folloklinikken og kom i kontakt med en psykolog der. Jeg fikk utskrevet Zyprexa og psykologen mente dette var en av de mindre vanlige bivirkningene av Zoloft, og ble fortalt at jeg måtte av dette preparatet snarest.
Det var aldri snakk om noen type Schizofreni - da det ikke var en stemme i hodet, men en negativ suicidal tanke som repeterte seg.

Jeg trodde marerittet skulle være over, men har nå i over 1 1/2 år slitt med ettervirkniger av dette. Jeg fikk mao nesten en tilleggssykdom om man kan si det slik, som også skulle bearbeides. Jeg hadde ikke lenger kun angst for angst og sorgbearbeidelse å takle, men også en enorm redsel for at disse tankene skulle komme tilbake.
Jeg har ikke hørt om tilsvarende reaksjon på Zolft bortsett fra gjennom min psykolog, men jeg håper mange tenker seg om både en og to ganger før de starter med disse medikamentene.
Jeg skriver ikke dette for å skremme noen, men for å opplyse om at disse preparatene virkelig kan gjøre vondt verre.

Cipramil og nevroser
Jeg er ei jente på 29 år. Høsten 2001 begynte jeg på en helsefaglig utdanning, og overraskende for både meg selv og alle rundt meg, tålte jeg overhodet ikke å lære om alle de farlige sykdommene som faktisk finnes i verden. Jeg har alltid sett på meg selv som psykisk sterk og med beina godt plantet på jorda. Marerittet startet med at jeg oppdaget en kul på halsen.
Jeg gikk inn i det totale hysteri, og dagene før jeg kom meg til legen var jeg helt ødelagt, overbevist om at det var en dødelig form for kreft. Det viste seg at kulen var fullstendig ufarlig og den forsvant av seg selv. Men det gjorde ikke angsten ! Jeg ble mer og mer opphengt i min egen kropp, kjente på hvert lille ubehag i kroppen og dyrket det, fant kuler og uregelmessigheter over alt. Hadde i rask rekkefølge svulst på hjernen, kreft i låret, tarmkreft, ALS, underlivskreft og mye mer.
Gikk jevnlig til legen min i denne perioden, og han ble nok etterhvert ganske oppgitt, da jeg straks det ene var utelukket fort fant noe annet. Samboer, venner og familie fikk tutet ørene fulle om alle mine symptomer, og jeg maste hull i hodet på dem med "har du hatt.... " og " har du følt sånn og sånn i kroppen? "
Virkelig ille ble alt i påska 2002, da jeg fikk det for meg at jeg hadde MS.
Symptomene på denne sykdommen er ganske diffuse, og jeg syntes jeg hadde mye som passet (det synes jeg forøvrig enda)
Angsten overveldet meg totalt, og jeg fikk et skikkelig sammmenbrudd hos legen. Han skrev ut resept på Cipramil 20mg og dessuten Sobril og sovetabletter for å få meg gjennom de første dagene. For meg var dette et nederlag, jeg hadde ønsket å komme meg gjennom dette uten medisin, men på dette tidspunktet var det umulig.
Sobrilen var en lykke, jeg ble helt meg selv så lenge medisinen virket.
De to første ukene med Cipramil var ganske greie, jeg hadde bivirkninger som beskrevet i pakningsvedlegget, svimmel, ør, skjelvinger, munntørrhet. Etter det hadde jeg en god periode noen uker , men så økte skjelvingene i kroppen på, angsten kom tilbake og jeg var mer overbevist enn noen sinne om at jeg hadde en farlig sykdom. Fikk også mye ubehagelige "rykninger" i kroppen.
Legen min mente at disse symptomene ikke kunne ha noe med hverken MS eller Cipramilen å gjøre, men henviste meg til MR-undersøkelse for å utelukke MS.
Jeg venter nå på resultatene fra denne undersøkelsen.
Jeg mistenker sterkt at det er medisinen som har økt de kroppslige symptomene mine, og det er meget ironisk at medisiner jeg fikk mot angst for sykdom bare har forsterket det hele da det har gitt meg bare flere symptomer å engste meg for !!
Skal starte i en selvhjelpsgruppe i regi av Angstringen til høsten, og vil da slutte med Cipramil, noe jeg håper vil gå greit.

Aggresjon
Jeg møtte veggen etter en slitsom periode i 1997. Da depresjonen ble for tung å bære, ble jeg sendt til en psykiater. Allerede etter den første timen hos ham fikk jeg utlevert en resept på SSRI uten noe særlig mer informasjon enn at terapien ville bli mer effektiv sammen med medisinering.
Etter de første vanskelige tilvenningsukene, ble jeg totalt likegyldig til alt og alle. Terapien angikk meg ikke, jobb og venner var helt uinteressant, jeg sluttet å trene og begynte å drikke jevnlig. Hjemme var jeg sur og tverr - alt irriterte meg, så jeg gikk på byen i stedet.
En kveld kom jeg i slåsskamp og havnet på legevakten med brukket kjeve. Dette ble en tankevekker for meg. Jeg hadde aldri oppført meg voldelig uansett situasjon. Det lignet heller ikke meg å drikke og la kroppen forfalle.
Jeg har brukt mye tid på å be folk rundt meg om tilgivelse. Selvom jeg fremdeles sliter psykisk, vil jeg heller være deppa enn ufordragelig...

Slått ut
Jeg ble foreskrevet SSRI i 1994. Jeg var sliten etter endt utdannelse og hadde nettopp begynt i ny jobb.
Mye uro, panikkanfall og lite søvn gjorde at jeg etter mye overtalelse fra legen min gikk med på å forsøke "lykkepillen". Medisinene ble fremstilt for meg som helt ufarlige og veldig effektive.
Etter en helvetes startfase, hvor jeg i ca. 6 uker var kvalm, svimmel og urolig, gikk jeg inn i likegyldigheten. Selvom jeg savnet mitt kreative, følsomme selv, syntes jeg det var så deilig å slippe unna alle følelser. Livet ble liksom enklere...
Meningen var at jeg skulle ta pillene i 8 måneder, og deretter trappe ned langsomt. Seponeringen ble et mareritt. Jeg besvimte, skalv, svettet og frøs, og havnet tilslutt på legevakten med høy puls, lavt blodtrykk - fullstendig dehydrert. Forklaringen fra legene på reaksjonen min, var at "hjernen min nok ikke var leget ennå..."
På'n igjen med medisiner. Men denne gangen gikk det ikke så bra. Jeg fikk kroniske mageproblemer, hadde stadig feber, lys, lyder og lukter ble plagsomme, hadde skjelvinger og tics, hormonene surret seg til, panikkanfallene tiltok i styrke og hyppighet. Jeg ble suicidal og selvskadende.
I denne perioden ble det forsøkt med andre medikamenter og doseringer. Tilslutt hadde jeg gått ned 12 kilo, fått B12 mangel, og var konstant syk som følge av nedsatt immunforsvar.
Tilslutt våknet jeg endelig - kom til meg selv - og kastet pillene.
Fire år har gått, og jeg sliter fremdeles med å få "kroppen på plass"
Jeg er sjokkert over legenes uvitenhet og mangel på riktig behandling. Enda mer sjokkerende er det at jeg selv ikke tok mer ansvar for det jeg følte. Jeg var utenfor meg selv...

Ubalanse
Jeg forsøkte SSRI i litt over et halvår, men måtte gi opp fordi jeg var konstant kvalm og svimmel. Hele kroppen min hovnet opp, magen ble fullstendig i ulage, og jeg mistet all appetitt på både mat, liv og følelser.
Etter jeg sluttet ble problemene større. Legene sendte meg rundt til undersøkelser, uten å finne svar på hvorfor jeg har stadige infeksjoner, hormonell ubalanse og noe som likner elektriske støt i kroppen.
Min oppfatning er at legene hverken informerer nok om bivirkninger eller følger opp den enkelte pasient bra nok.

Tilbake