:: MotKur ::

[1] [2] [3]

Nedtrapping av Efexor
jeg har nesten gått seks år på efexor, og finner det nesten u-utholdelig å trappe ned. det har vært Noe av de værste ukene I mitt liv. Alle bivirkningene I katalogen og enda verre har jeg hatt, og nå har jeg konstant hodepine og problemer. Og jeg har ikke fått noen tilleggsbehandling av lege. Det er som vanlig: Skrive ut piller og skite I resten. Jeg er nå nede I minste dose av efexor, men må ta hver dag, og vet ikke hvor lenge før jeg kan begynne å trappe de ned (annenhverdag osv.) Legen as at det to ca. fjorten dager å trappe ned, men det er latterlig. Seks år på disse piller er seks år for mye.
Jeg gikk på opptil dobbel dose av høyeste dose pr. kapsel I en del tid av de seks årene, og trodde jeg hadde fått alzenheimer omtrent, pga. at jeg ikke var istand til å huske Noe eller var med I verden omkring meg.
Min angst er flytende og det er totalt fysisk ubehag og jeg er virkelig trett av å leve. MEN, jeg føler meg bedre nå, etter å ha trappet ned fra full pakke efexor I løpet av syv måneder (før det fikk jeg busbar I tillegg)
Jeg føler meg som en vandrende giftbombe, og alle bivirkningene er horrible.
Første fem årene jeg var I angsthelvette var fra 1993, da fikk jeg seroxat, men legen hadde glemt at jeg fikk dem (!!) og lurte på hvorfor jeg ikke hadde sluttet enda, da jeg ymtet frampå om jeg snart skulle slutte etter nesten fem år. At jeg ga ham inn så øra flagret behøver jeg vel ikke si.
Etter noen år med noenlunde funksjon, så var det på'n igjen, fra våren 1999, og siden da har det vært efexor og inntil fjor sommer I tillegg busbar.
Det er MULIG at Noe har hjulpet av dette, men jeg hadde heller prøvd å bli bra uten denne skitten om jeg hadde vært klar over hvor ødeleggende det var. I tillegg så får man utskrevet vival og somadril.
NED MED leger og BUSINESS I "lykkepille" menageriet. Jeg nekter å dø av pillespising, det finnes grenser snart. Er førtifem år og føler at jeg nå må ta saken I egen hånd for å komme videre. Noen psykolog/psykriatisk hjelp har jeg sett lite eller ingenting til, og jeg har mistet totalt troen på helsevesnet.
Jeg anbefaler IKKE å ta antidepressiva før man har fått SKIKKELIG INNFORMASJON; OG IKKE MINST OPPFØLGING; IKKE BARE være forsøkskanin.
Ta ikke piller om du ikke er så sjuk av angst og nerveproblemer at du ikke kan stå opp av senga. Fungerer du noen lunde , vær fornøyd med det. Livet har aldri vært smertefritt og ingen har eller kan love det heller. Piller for alt mulig ødelegger livet ditt mer enn litt ubehag ved det å leve. Noe må man innfinne seg med, ikke alt kan "Kureres", men gåes til så det funker alikevel.

Ruinert av Zoloft!
Jeg er en ganske anminnelig mann på 35 år, som vinteren 2001 gikk på en
smell, eller det vil si: smellen kom høsten før da jeg tok min samboer i å
være utro. Jeg tilga henne aldri og flyttet kjapt ut. Senere denne vinteren
døde en nær slekning og etter at jeg hadde vært hjemme hos min mor og
hjulpet henne så godt det lot seg gjøre igjennom denne prossessen, så traff
jeg veggen med ett brak.
Hadde ikke lyst til å jobbe, ville bare sitte hjemme å se ut av vinduet,
venner betydde lite. Alle klassiske tegn på depresjon, så jeg tok kontakt
med lege etterhvert, for jeg forstod jo at det ikke gikk an å leve slik jeg
nå gjorde.
I ettertid anser jeg dette som min livs store feil, fikk først Cipramil hos
legen, men da jeg fikk endel bivirkninger som jeg som mann ikke kunne leve
med, gikk jeg over til zoloft etter noen mnd. Merket ikke så veldig mye til
medisinene, men fikk litt mere lyst til å "leve" så det tok helt overhånd,
begynnte å feste ganske hardt i lange perioder, ble sykemeldt pga
depresjonen, økonomien løp løpsk med mange dyre forbrukslån som jeg da ikke
hadde noen muligheter til å betjene. Dette betydde ikke noe, ingenting
betydde noe, så lenge jeg fikk i meg alkohol. Vennene mine ble jeg helt
likegyldig til, samtidig som jeg var livredd for å være alene for da ville
jeg komme til å ta livet av meg. Tankene spant veldig mye rundt det å ta
livet av seg selv, eller enda værre....det hadde jo ikke vært så dumt å ta
livet av noen andre heller.......Jeg er jo tross alt
uovervinnelig......trodde jeg. Gikk på disse pillene i over ett år og det
var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke fortsatte med dem. Tok
etterhvert kontakt med legen når jeg innså at jeg ikke kunne leve slik jeg
nå gjorde, men da skrev han ut noe som het Remeron(tror det er riktig navn).
Leste om de ulike bivirkningene jeg kunne få ved bruk av dette middelet og
begynnte aldri på det, da å legge på seg og bli fet alltid har vært mitt
livs største mareritt..... ble da truet av legen min med at om jeg ikke
begynnte med disse pillene, så ville han ikke være legen min mer. Så det som
ble enden på denne historien var at jeg sluttet på dagen å ta alt av piller,
dumt...fikk da mange rare reaksjoner i kroppen, muskelskjelvingene var vel
dem jeg husket best, men var fast bestemt på at jeg aldri skulle ta en
eneste pille mer i hele mitt liv. Tok meg sammen og fikset meg en ekstrajobb
for å få betalt noe av den gjelden jeg hadde opparbeidet meg grunnet mitt
utsvevende liv.....ett år etter mistet jeg hovedjobben min og gikk på nok en
alvorlig smell, men denne gangen bestemte jeg meg for å ikke gidde å
kontakte lege, dem skjønner jo ikke noe likevel......og ja, tror også at
disse pillene var med på å sørge for at jeg i perioder ble sykemeldt pga
depresjon...alt ble liksom sterkere med disse, alt av negative følelser ble
repetert i hodet mitt intill det kjedsommelige, og jeg klarte ikke holde det
borte.....
Nå skal sant sies at jeg ønsket å prate med psykolog allerede første gangen
jeg kom i kontakt med disse legemiddlene, men ble avfeid med at medisinene
ville gjøre meg frisk og at det ikke var noen grunn til å belaste
helsevesnet med mine små problemer. Har hatt suicidale tanker siden
ungdommen, men aldri fått noen hjelp til å jobbe meg ut av disse. Flyttet
til ett annet sted og håpet å kunne starte på nytt....men føler ikke at
legene tar meg på alvor her heller....men piller, det vil jeg aldri mer
ta......har en regning som må betales grunnet disse pillene, og ja, jeg
holder dem hovedansvarlig for at det gikk i utforbakke med meg og at
økonomien min er rasert i mange år framover. Så hadde det vært mulig, så
hadde jeg nok saksøkt dem for hva dem var verdt....

Cipramil
Som nittenårig fikk jeg plutselig panikkangst. I begynnelsen skjønte jeg ikke hva som skjedde med meg. Jeg ble generelt nervøs, asosial og hadde konstant redsel for panikkanfallene. Jeg gikk til psykolog en liten periode, men det hjalp meg ikke. Som 22 årig fikk jeg endelig hjelp, og fikk utskrevet Cipramil. I begynnelsen var det himmelen! Jeg følte meg normal igjen, og kunne gjøre ting jeg ikke hadde klart på lenge, jeg levde! Etter hvert som angstanfallene forsvant, ble jeg bekymret over hva som skjedde med kroppen min. Aldri "i slaget",, jeg følte meg likegyldig til alt, var aldri hoppende glad lenger. Jeg følte jeg hadde mistet personligheten min, blitt mekanisk. Jeg ville slutte på Cipramil. Men det var ikke så lett som jeg trodde. Jeg begynte å trappe ned for et år siden. Da jeg slapp cipramilen helt, oppdaget jeg bivirkninger som konsentrasjonsvansker og en surrende, rar følelse i kroppen, men det verste er følelsen av strømstøt, og følelsen av å være "utenfor" kroppen min. Dette er utrolig ubehagelig, og jeg lurer på om noen har erfaringer med om bivirkningene forsvinner etter hvert, eller må jeg rett og slett leve med dem?
AngelstadNielsen@hotmail.com

Cipramil/Cipralex
Etter å ha prøvd mange forskjellige antidepressiva (og opp 30 kg) fikk jeg for ca 1,5 år siden en resept på Cipramil. Kort fortalt hjalp det meg litt på psyken, før det forverra seg igjen. Hadde mange bivirkninger som kvalme, diaré, svimmel og ”ut-av-kroppen” følelse. Legen min ville ha meg til å ta Cipralex istedenfor det skal være bedre med tanke på disse bivirkningene. Men jeg sliter med de ennå.
Har halvert dosen mi (5 mg) men blir så dårlig psykisk, og bivirkningen blir bare litt mildere.. None med erfaring fra disse medikamentene? Vil gjerne ”snakke” med deg. Mail meg på snikkelora@yahoo.no

Fant plutselig dene siden på nettet, og vil gjerne bidra til å advare mot Zoloft.
Jeg fikk Zoloft av min lege fordi han mente jeg var deprimert etter å ha stilt meg de foreskrevne spørsmålene om depresjon fra et skjema utarbeidet av (hvem???) Legeforeningen? Jeg var helt imot, men gikk med på å prøve....
Kan hvilken som helst almenlege anbefale slike midler til en pasient som er moderat deprimert? Jeg vil heller kalle meg litt nedstemt etter en del problemer i privatlivet og på jobben. Helt utrolig. Det er vel en stor forskjell på å være litt nervøs og lei seg og å ha en depresjon.
Jeg tok kun to tabletter og fikk panikkanfall 8 timer etter den siste tabletten. Helt fryktelig - klarte ikke å løfte armene og hodet, jeg kaldsvettet; det rant av ansiktet. Hadde aldri opplevd noe lignende. Fikk hele sommeren ødelagt, og satt bare hjemme og var helt vissen. Følelsen av en utrolig matthet kom med jevne mellomrom, og jeg var livredd for å miste kontrollen. Jeg seponerte tablettene momentant.
Min mann skjønte ingenting, og jeg var alene hele dagen. Jeg klarte f.eks. ikke å vaske håret, da jeg var redd for å bøye hodet ned i vasken. Klarte heller ikke å gjøre de daglige gjøremålene i huset. Å gå ut var helt utelukket. Jeg satt i 23 graders varme på verandaen med en tykk ulljakke, tykke tøfler og frøs.

Da jeg til slutt turte å gå ut alene var jeg ikke som før; jeg var svimmel, jeg måtte holde meg fast i disken i forretningene, måtte sette meg på tilgjengelige krakker i kjøpesenteret. Jeg følte meg svært ulykkelig - skulle dette vedvare, skulle jeg ha det sånn resten av livet? (Jeg er nå pensjonist).
Etter ett år er jeg mye bedre, men fremdelse litt svimmel og ør. Opplevelsen av det fryktelige angstanfallet, da jeg faktisk trodde at jeg skulle dø skal jeg aldri glemme. Min skepsis til legestanden er dessverre blitt dårlig.

På nettet har jeg funnet en (amerikansk) side som tar for seg alle bieffektene av Zoloft; den er utarbeidet av leger som er motstandere av SSRI-produktene, og oppfordrer folk til å klage til den institusjonen i Amerika som anbefaler og kontrollerer legemidler .

Bruk av antidepressiva
Jeg har brukt antidepressiva de to siste årene, og har hatt lyst til å skrive et innlegg her en lang stund. En ting som helt klart har stoppet meg er at jeg har vært totalt likegyldig til alt mens jeg har brukt antidepressiva. Nå har jeg hatt en periode på to måneder uten bruk av SSRI, og jeg føler nå endelig for å skrive noen ord. Høsten 2002 fikk jeg en senreaksjon på et dødsfall i familien min. Faren min døde brått av kreft i mai 2001, og det påfølgende året jobbet jeg livet av meg for å "glemme". Det endte som det måtte i en ganske kraftig depresjon. Da jeg nevnte dette for legen min, fikk jeg ikke helt uventet en sykemelding og en resept på SSRI-preparatet seroxat. Jeg var svært langt nede og trodde at legen min bare var svært hjelpsom på den tiden, og tok dosen min med seroxat. Før jeg fikk resepten hadde jeg hatt tendenser til å drikke litt for mye i helgene, men da jeg begynte med Seroxaten tok alt helt av. Jeg begynte å drikke på hverdager, jeg begynte å prøve ut narkotiske stoffer, jeg handlet mer enn jeg kunne betale for og jeg ga fullstendig blaffen i alt som het jobb og forpliktelser. I tillegg opplevde jeg kraftige bivirkninger som "støt" i hodet og føttene, insomnia, maniske tendenser og selvmordstanker. Jeg gikk også til psykolog på den tiden, og mine selvmordstanker og en slags forverring av mine psykiske problemer utover høsten ble tolket som et behov for å bytte medisin. Jeg ble henvist til en psykiater som min faste psykolog visste om, og han satte meg på en svært sterk dose med en annen type SSRI-preparat. Jeg begynte på Nefadar med 400 mg dose daglig, mot en dose på 20 mg Seroxat fra før. Selv ante jeg ikke hva en slik endring ville medføre, og hadde jeg visst det i dag så hadde jeg aldri begynt på Nefadar. Jeg ble fullstendig likegyldig til alt som foregikk rundt meg, jeg ble sykemeldt fra jobben min over en lengre periode. Dessverre så var jeg nødt til å ta ansvar for en liten del av jobben min, hvilket innebar at jeg ofte jobbet på sene kvelds- eller nattestimer for å unngå å møte folk. Jeg følte meg presset til å jobbe samtidig som jeg hadde mer enn nok av problemer å takle på egenhånd. Dette skapte en stor bitterhet hos meg, og siden jeg konstant følte meg ruset på dosen med 400 mg Nefadar -som jeg ofte tok mer av for å få en større rus - så stjal jeg penger fra et firma jeg jobbet for på den tiden. Jeg ønsker ikke gå mer innpå akkurat den saken, men jeg vil ved å si dette bare belyse hva jeg mener om det legemiddelet som ble gitt meg. Jeg hadde en periode problemer med bruk av amfetamin. Psykiateren som skrev ut Nefadar til meg sa at den dosen jeg fikk av Nefadar og nettopp dette legemiddelet ville ta bort suget etter amfetamin, siden det virket sentralstimulerende. (Må da også minne om at dette legemiddelet ble tatt av markedet for kort tid siden) Det tok definitivt bort suget etter amfetamin, for virkningen av Nefadar var skremmende lik det narkotiske stoffet. Jeg fikk utvidede pupiller, ble ekstremt rastløs og kunne finne på å dra ut å jogge kl 4 på morgenen, etter å ha ligget våken hele natten og "skrevet" biografien om meg selv i hodet. Jeg hørte stemmer, fikk synshallusinasjoner og ble svært manisk. Jeg har lenge hatt en mistanke om at jeg har vært manisk-depressiv, spesielt siden det er en svært utbredt sykdom i min familie, men det er iallefall ingen tvil om at Nefadar og de andre SSRI-preparatene har ødelagt mye for meg. Jeg er fremdeles slave av SSRI, akkurat nå er det Fontex som gjelder -tilsvarende Prozac på det amerikanske markedet. Jeg har prøvd å slutte flere ganger, men depresjonen jeg da havner i vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda....

Hilde

Og jeg som trodde jeg var alene!
Jeg har sittet og lest alle erfaringene på denne siden, og er sjokkert!! Selv startet mitt helvete for 10 år siden. Gikk på en smell og fikk panikkangst og depresjoner. Legen forskrev dette nye "vidunderpreparatet" Seroxat.
Om det virket? Nei! Jeg gikk rundt som en zombie, hadde ikke følelser, angsten var like sterk, så da fikk jeg et preparat til for å dempe angsten. Etter noen år, ble jeg skilt, ikke lett å leve med en som ikke bryr seg... Ingenting betydde noe. Jeg forandret personlighet ble til en person ingen kjente, og til slutt suicidal. Innlagt på tvang. Der økte de doseringen og jeg var oppe i 120 mg. Jo mer medisin, jo mer depressiv. Byttet merke så mange ganger at jeg i dag ikke husker navnet på halvparten. Det rare er at det å bli suicidal ikke er merket som bivirkning her i Norge. Etter utallige innleggelser seponerte de bort ssri preparatet som jeg da hadde brukt i 7 år og dette over 3 dager. Om jeg fikk bivirkninger... Ja. Støt, kvalme, voldsomme raseriutbrudd, gråtetokter og ikke minst latteranfall, jeg som ikke hadde ledd på så mange år. Jeg ble redd, og sint for dette var følelser som var fratatt meg i så mange år.
Problemet var og er ennå 3 år senere at jeg ikke tåler sterke emosjonelle påvirkninger. Den brå nedtrappingen førte til at jeg har fått en mindre forstyrrelse i hjernestammen. Og det har utløst en sjelden form for narkolepsi.
Om jeg er bitter? Nei, men ingen kommer noen gang til å få meg til å ta et SSRI preparat igjen!
I dag er jeg 100% ufør, angsten er jeg ikke kvitt, men jeg lever, - innimellom med støt ennå.
Mange har spurt meg om jeg ikke ønsker å saksøke noen, men jeg har forsonet meg med dette, og orker ikke å bruke resten av livet på å være bitter!
Så mitt råd til alle er: les boka Lykkepillen fra PAX, der er alle de hyggelige historene, he, he, men alle vi som sitter som fanger etter å ha brukt/bruker ulike SSRI preparater er ikke nevnt med et ord. Rart ikke sant, ikke rart jeg trodde jeg var den eneste som hadde fått livet ødelagt!

Seroxat-helvete
Jeg er en jente på 33 år som har hatt angst/depresjoner stort sett hele mitt liv. Helvete begynte da jeg fikk min yngste datter for snart 10 år siden. Da fikk jeg en alvorlig fødselsdepresjon med tvangstanker ca. 14 dager etter fødsel.
Jeg gikk til legen, som anbefalte på det sterkeste å prøve Seroxat. Depresjonen/angsten var i å for seg ille nok, men etter noen dager på 40 mg seroxat havnet jeg nesten i en psykose. Angsten ble ti ganger verre. Turte ikke være alene med barna mine i frykt for at jeg skulle "klikke" og skade dem. I de perioder hvor mannen min var på jobb, måtte jeg bo hos svigerforeldrene mine sammen med barna.
Føler at jeg mistet mye av det første året til datteren min, siden jeg aldri turte å være alene med henne i frykt for å klikke.
Etter en lang periode på Seroxat forsvant tvangstankene mer og mer. Jeg har fungert noenlunde normalt i alle disse årene, med litt uro innimellom; men som jeg taklet med litt Stesolid. Hadde en del fysiske bivirkninger, som mye svetting om nettene, mareritt, stort søvnbehov med mer . Men det var noe jeg kunne leve med.
For en mnd siden dro jeg til fastlegen min for vanlig kontroll. Han ville sende meg til psykiater for videre utredning av medisineringen min. Psykiateren sa jeg skulle avslutte Seroxaten på dagen, for å gå over til Efexor depot 75mg.
Sa selv ifra til psykiateren at det skremte meg å måtte slutte på dagen, da jeg hadde lest så mye om bivirkninger man kunne få ved seponering. Psykiateren sa det ikke var grunn til bekymring!!
Etter noen dager kom bivirkningene. Trodde jeg hadde fått drypp. Kraftige strømninger i hodet og lammelser i venstre del av ansikt og ned venstre arm. Kraftig anst og hjertebank. Varmefornemmelser i hodet, svimmelheten er så voldsom at jeg trur jeg skal besvime hele tiden, kvalme og oppkast, kraftig hodepine og leddsmerter. Gråtetokter og kortidshukommelse, skjelvinger, problemer med uttalelse av enkelte ord.
Ringte legen og forlangte å bli innlagt på psykiatrisk avdeling, i seponeringstiden. Da jeg kom inn på sykehuset ble det konstatert at psykiateren jeg hadde vært hos, aldri skulle ha avsluttet Seroxat-medisineringen på dagen, men trappe sakte ned, og øke Efexor medisinen etter hvert.
Det er gått 14 dager nå. Jeg er fremdeles innlagt på psykiatrisk avdeling for å tilpasse medisineringen, men sliter med store bivirkninger. Har vurdert å kontakte pasient- ombudet. Hvis noen har lyst til å dele sine grusomme seroxat- erfaringer med meg, så bare ta kontakt!! Det ser for meg i hvertfall ut som om legene ikke vet helt hva de holder på med når det gjelder SSRI- preparater...
Mvh. L. Nicolaisen. (liv_nico@hotmail.com)

Ønsker å dele mine erfaringer med andre
Min mann gikk på seroxat fra juni i fjor til februar i år, jeg opplevde en total
personlighetsforandring fra han bare få dager etter at han begynte på
seroxat. Han tok helt av og festet vilt, lite søvn, utro, enorm pengeforbruk,.

Da han hadde sluttet med seroxat og han ikke ble bedre, tok jeg etterhvert
kontakt med hans lege ved å skrive ett langt brev om alle endringene som vi
andre så. Legen tok omg. kontakt med meg pr. tlf. og kunne fortelle meg at
han hadde sett alle symptomene på min mann selv, beklaget at han hadde gitt
ham seroxat, da dette tydelig hadde krasjet med min manns psyke, og at han
hadde utviklet mani. Han ba meg formidle til min mann en time hos han,
dersom han ikke kom til avtalt time ville dette bli tolket som motsettelse
av behandling og legen ville da ty til tvangsinnleggelse.

I mellomtiden flyttet min mann hjemmefra og rett inn sammen med en russisk
venninne han hadde truffet på en av sine mange Syden turer. Jeg fikk
formidlet beskjeden, og han møtte opp hos legen. Etterpå fortalte mannen min
at legen hadde sagt at jeg overdrev og at han ikke kunne se noen form for
personlighetsendring. Faktum er i alle fall at jeg nå vet at han går til en
spesialist inne psykiatri og at han går på Orfiril som er medisin mot manisk
depressiv, dette vet jeg da jeg har sett medisinene og sett hvem som hadde
foreskrevet dette. Så legen fortalte meg nok sannheten og har fått han til
behandling. Han har nå gått på de nye medisinene i ca. 6 uker.
Jeg merker nå når jeg treffer min mann at han snakker roligere og er mindre
hissig, men han er fremdeles manipulerende, har ett enormt pengeforbruk,
fester masse, ønsker ikke kontakt med meg og barna. Hans ny venninne truer
meg med vår økonomi, påstår at jeg kun er ute etter min manns penger osv. Vi
har vært gift i 27 år, og jeg har jobbet i vår bedrift i alle år fra vi
startet denne sammen, så hvordan kan jeg være ute etter hans penger, vi har
jo felleseie.

Nå i ettertid har jeg vært mye inne på hjemmesiden til Bipolar Norge, og da
har jeg sett at det ikke er uvanlig at mennesker som går på SSRI
medikamenter pga. depresjoner "switcher" over til manisk depressiv diagnose.
Så om vi noen gang overlever dette som familie begynner jeg nesten å miste
troen på. Jeg måtte ta ut separasjon for å få tilgang til å foreta skifte å
prøve å beskytte deler av økonomien vår, ikke pga. at jeg ønsker slutt på
ekteskapet, da jeg fremdeles er glad i min mann og vet jo at han er syk. Men
samtidig føler jeg nå at jeg ikke kan ta kontakt med hans lege lenger, da vi
er separert, enda vi hadde en veldig fin samtale som igjen gjorde at min
mann nå går i terapi og får medikamenter mot manien (håper jeg i alle fall
at han fremdeles gjør).

Hva mener dere, kan jeg ta kontakt med legen for å forsikre meg om at min
mann fremdeles får hjelp? Kan jeg kanskje skrive et brev igjen så kan legen
selv avgjøre om han ønsker å kontakte meg? I alle fall får jeg i brevet
forklart mine bekymringer som han sikkert tar alvorlig uansett.

Mvh
Maria

Har vært likegyldig i 6 år!
Det skjønner jeg først nå, når jeg har sluttet med Seroxat.
Min historie: Jeg fikk en kreftdiagnose i 1987. I elleve år var jeg inne på sykehuset til kontroll fire ganger pr. år ( = 44 dødsangs-opplevelser) for å sjekke om det hadde dukket opp igjen. I løpet av disse årene ble det flere ganger oppdaget nye svulster som ble fjernet med laser. I 1998 var det en ny lege på sykehuset som under undersøkelsen igjen oppdaget en svulst. Han ville ikke fjerne den med laser, men skjære den ut slik at den kunne analyseres for kreftceller. Jeg var så sliten og regnet ikke med å leve særlig lenger, så jeg tok ut alle sparepengene mine og dro på min livs verste sommerferie fylt av angst og tårer.
Etter tre uker ferie dro jeg på postkontoret og hentet posten. Der lå brevet fra sykehuset med resultat av prøvene. Tenkte jeg bare skulle kaste det. Jeg visste jo hva som sto der.
Men jeg stålasatte meg og åpnet brevet. Jeg satt i bilen utenfor postkontoret og fikk hele livet mitt snudd på hodet. Brevet inneholdt resultat av prøvene. Legene kunne ikke finne snev av kreftceller i vevet, og den patologiske prøven fra elleve år tilbake var analysert på nytt. Det hadde ikke vært kreft den gangen, heller. Det var en form for betennelse jeg hadde.
Jeg hadde vært kreftpasient i elleve år uten å ha kreft! Min første reaksjon var lettelse og glede. Jeg gråt og lo om hverandre. Så kom bitterheten. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk kreftdiagnosen og 36 da jeg ble "erklært" frisk. Elleve bortkastede år med dødsangst, ingen fremtidsplaner og til tider dype depresjoner.
Etter denne historien ble jeg hypokonder. Stolte ikke på leger lenger og lurte på om de kanskje hadde tatt feil.
Jeg fikk en skrekkelig reaksjon denne høsten. Fikk ikke puste, svimet av og gikk ned tjue kilo på to måneder.
Da måtte jeg krype til korset og ta imot Seroxat som legen lenge hadde mast om at jeg skulle begynne med.
Livet mitt ble snart en avslappet tilværelse hvor jeg var mer eller mindre likeglad med det meste. Jeg la på meg tretti kilo, gadd ikke å betale regninger innen forfallsdato (noe jeg alltid har vært svært påpasselig med), synes de fleste mennesker var uinteressante og mistet all interesse for sex.
I løpet av de siste seks årene har jeg grått to ganger. Det er unaturlig for en "levende" kvinne på 41 år !
Jeg har selv valgt å slutte med Seroxat. Brukte tre måneder på å trappe ned, men abstinensene dukket opp alikevel. Jeg er også som flere andre på denne nett-siden nevner: svimmel, får "støt" når jeg beveger hodet eller øynene, konsentrasjonsproblemer og har vanskeligheter med å sovne. Jeg har kastet resten av tablettene, og kommer ALDRI til å røre slike medikamenter mer.
Jeg har ingen depresjons-symptomer eller angstanfall. Føler meg harmonisk.
Men jeg sitter nå med samme spørsmål som de fleste andre: Hvor lenge varer disse abstinens-symtomene?
Når er jeg fult restituert?

Seroxat...
I over 2 år nå har jeg gått på antidepressivaen; Seroxat. Jeg har tatt min daglig dose, uten å bry meg noe særlig om det. Jeg har gjort alt for å slippe tankene, følelsene og sinnet. Jeg vet hvor mye som er innestengt i meg, og har ikke hatt lyst til å slippe dem ut. For da vet jeg hvilket helvette det hadde blitt.
Men nå ser jeg en annerledes verden. Manipulering, leger som bare skriver ut piller - uten å virkelig tenke seg om.
Jeg er en av mange som har opplevd forferdelige bivirkninger av seroxat. Etter en alvorlig depresjon for 2 år siden, bestemte jeg meg for å stole på legen min, ta de pillene, som skulle gjøre livet mitt så mye bedre.
Fikk beskjed om å gå på medisinen i ett år. Jeg var ute av depresjon etter ca. 5 uker, men noen ganger hendte det jo at jeg glemte å ta Seroxat på et par dager og opplevde grusomme abstinenssymtomer. (kvalme, svimmelhet og vansker med å stå på bena) 10-20 minutter etter å ha tatt en pille var jeg helt fin. Og den tiden fra man tar pillen, og til de skal virke, er et helvette. Man har det verre enn noen gang før, og tror man kommer til å dø. Og jeg synes ikke det skal
være sånn. Rettere sagt: JEG vil ikke være sånn! Ikke faen om jeg skal være avhengig av noe som gir meg slike tanker. Aldri i livet.
Seroxat gjør meg kald innvendig. Påklistret smil, helvette invendig, ufølsom, tankeløs.. livet mitt går videre, mens jeg sitter halvsløv og bare ser på.
For å slutte med seroxat, har jeg time til legen i morgen. Jeg kommer til å kreve at dem legger meg inn. Aldri om jeg klarer å slutte alene. Jeg kommer til å være svak, og ta noen piller, for å føle meg bedre. Og det er ikke småtterier av piller jeg må ta hver dag. 80 mg, som tilsvarer 4 tabletter. Og etter mye lesing på Internett, har jeg funnet ut at den vanlige dosen for selvmordskandidater (noe jeg ikke er), er på MAX 2 piller. Så hvorfor har legen min skrevet ut den dosen til meg? Dette skal hun virkelig få høre i morgen.

Ødelagt av Seroxat
Jeg er en av mange som har opplevd forferdelige bivirkninger av seroxat. Etter en alvorlig depresjon (utløst av et dødsfall i nær familie) ble jeg i 94 innlagt på Gaustad sykehus. Jeg var av den bestemte oppfatning at jeg ville klare meg uten medisin, men legene var så pågående, og med ordene "dette er en ny type antidepresiva med nesten ingen bivirkninger - du har ingenting å tape". begynte jeg med seroxat. Fikk beskjed om å gå på medisin ett år. Jeg var ute av depresjon etter ca. 5 uker, men etter at jeg var utskrevet hendte det jo at jeg glemte å ta Seroxat på et par dager og opplevde grusomme abstinenssymtomer (kvalme, svimmelhet og vansker med å stå på bena) 10-20 minutter etter å ha tatt en pille var jeg helt fin. Men jeg likte ikke de bivirkningene jeg fikk mens jeg sto på med. Jeg ble veldig avflatet følelsesmessig,og min seksuallyst forsvant totalt, det gjorde også min evne til å få orgasme. Jeg ville ha mitt gamle jeg tilbake, og siden jeg ikke var deprimert lenger begynte jeg en meget forsiktig nedtrapping - over flere mnd. Ca. 3 mnd. etter min siste pille begynte jeg å sove dårligere og fikk store konsentrasjonsproblemer samt ble ganske deppa. Jeg var livredd for å havne i en dyp depresjon igjen så jeg begynte på seroxat. Det jeg ikke skjønte den gangen var at pillene hadde forandret hjernens kjemi. Etter 2 uker var jeg bra igjen. Jeg gjentok samme nedtrappingsplan 2 år senere og opplevde det samme. Det var et helvetes slit å slutte, måtte alltid passe på å ha piller tilgjengelig, følte meg som en narkoman.

Så etter å ha gått på piller i mer eller mindre 8 år (kun 10 mg. seroxat pr. dag) trappet jeg sakte ned over en periode på ca. 10 mnd. De første 2 ukene uten med. var faktisk ok, jeg fikk litt mer tak i følelsene, men etter ytterligere 2 uker fikk jeg helt plutselig et adrennalinkick som ikke lar seg beskrive med ord. Jeg sprang bokstavelig rundt i huset og hjertet hamret vilt. Skjønte med en gang at det skrev seg fra de hersens pillene. Denne episoden ble etterfulgt av en euforisk tilstand -der jeg skjønte "alt". Klarte ikke å sove, lå i sengen og ristet, så ble jeg overmannet av et angstanfall som varte i et par timer - grusomt (har aldri hatt angst før). Dette skjedde for 2 år siden, jeg kan faktisk føle det fysisk i hodet - det er som om øvre del av pannen har "løsnet". Jeg sover fortsatt ikke, og hjertet pumper i hurtigtakt hele døgnet.
Jeg var en meget oppegående dame i full jobb med mange venner og et rikt sosialt liv. Nå går det mot uføretrygd og ensomhet og en vedvarende smerte.
Hvis du som leser dette akkurat har begynt på antidepr. er mitt råd selvfølgelig SLUTT. Depresjoner går over av seg selv, kanskje kan akupunktur hjelpe.
Leser du engelsk - gå til www.yahoo.com og gjør et søk på seroxat der vil du finne mange innlegg om skadevirkninger som jeg har hatt, men ikke orker å skrive om her.

En ting er iallfall sikkert, legene vet ikke hva de snakker om, de er styrt av legemiddelindustrien.
Jeg kan også nevne at jeg hadde en dyp depresjon for 20 år siden (akutt utløst av en traumatisk opplevelse) Det tok meg et halvt år å bli bra (uten medisiner), men jeg var veldig sterk og i kjempeform da den var over.
Medisinene ødelegger hjernens evne til å lege seg selv. Det har jeg smertelig fått erfare.

Cipramil og kvalme
Jeg begynte å gå til psykolog for tre år siden (da jeg var 16), fordi jeg fikk et sammenbrudd på rådgiverens kontor. Ved mitt første møte med psykologen, sa hun at hun mente jeg var deprimert og sendte meg til en spesialist på depresjon. Der fikk jeg også en lege som skrev ut resept til meg på 20. mg Cipramil.
Jeg begynte å ta dem, og merket selv at jeg ble bedre.Fikk nesten ingen bivirkninger, utenom munntørrhet. (Jeg skal for andre gang på sykehuset for å reparer tennene mine.).
Noen dager med nedturer forekom, men mesteparten av tiden var jeg som alle andre, ikke depressiv.
Etter å ha gått på Cipramil ett år, sa legen min at jeg skulle slutte. Jeg begynte å trappe ned. Etter en måneds seponering sluttet jeg helt, og da ble jeg helt utenfor. Jeg ville bare ligge i senga, og jeg gråt nesten hele tiden.
Psykologen og legen mente at det var for tidlig for meg å slutte på Cipramil, så jeg begynte på medisin igjen. Da ble jeg kvalm, og kvalmen sluttet ikke. Jeg prøvde flere typer antidepressiva, (Zoloft og Effexor), men kvalmen forsvant ikke.
Nå er det ett og et halv år siden jeg ble kvalm og jeg er det fortsatt. Jeg prøver igjen å slutte med Cipramil i håp om at kvalmen skal bli borte.
Fastlegen min har sendt meg til ultralyd og tatt mange blodprøver for å finne ut om det er noe annet som gjør meg kvalm, men uten hell.
Jeg kan ikke ta bussen, ikke gå langt, ikke gå på skole, ikke jobbe, ikke kjøre langt. Jeg tar fjernundervisning som jeg betaler for(25 000kr.), fordi jeg ikke kommer meg til skolen.
Håper at jeg blir kvitt kvalmen når jeg slutter med Cipramil, slik at jeg får livet mitt tilbake.
Hvis noen har opplevd det samme, eller bare trenger noen å snakke med, mail meg på rita_b_h@hotmail.com

Helsevesenets hellige ku
"Etter lykkepillene er jeg blitt en ikke-person med et ikke-helseproblem. I 4 år nå har jeg forgjeves forsøkt å bli hørt av noen innen helsevesenet, men det er bare døve ører å finne overalt. Ingen lege har så langt villet
hjelpe meg å rapportere bivirkningene jeg har hatt. I 4 år har jeg slitt med angst og selvmordstanker. Jeg hadde ingen av delene før jeg gikk de to månedene på lykkepiller. To måneder - det var alt som skulle til for å legge livet mitt fullstendig i grus."
Les hele historien >>

Cipramil og leddsmerter
Jeg begynte å ta cipramil for 1 1/2 år siden, mot depresjon og angst. Etter legens anbefalinger tok jeg opptil en tablett hver dag, men merket etter et halvt år at jeg fikk smerter i leddene. Jeg prøvde å trappe ned, men forholdene lå ikke helt til rette for det ennå.
I vår fikk jeg psykolog og begynte å ta mianserin. Det gjorde at søvnproblemene forsvant hel og mye av angsten. I sommer fikk jeg veldig vondt i anklene, fingrene og tærne.
Psykologen har anbefalt meg å fortsette med cipramil, men jeg har trappet ned i løpet av flere måneder. Nå tar jeg bare en ca. åttendedel i uka og merker at smertene forsvinner. Om en uke tar jeg ingenting. Jeg har trappet opp trening, som hjelper. Kinesisk balanse-te hjelper også, den er dyr, men hjelper mot tristhet og renser kroppen.

SSRI og alkoholproblemer
Jeg er en mann på 41 år som har et periodisk drikkeproblem. Jeg er med andre ord alkoholiker. Det er svært mange år siden jeg innså at løsningen for meg nå en gang ligger i å aldri noensinne røre en flaske øl.
Jeg fungerer vel i mine edru perioder som kan vare fra en måned til et helt år av gangen.
Men periodealkoholismen er sett på som den mest irrasjonelle av alle typer alkoholisme. Mange
psykologer tror at den måten å drikke på har sin årsak i en eller annen form for selvdestruksjonsønske. Det tror faktisk jeg også. Det kan nemlig til tider virke som om jeg skal rive ned alt jeg har bygget opp når jeg ramler på fylla.
Bak meg ligger mengder av havarerte forhold og oppsigelser.
Jeg er ikke normalt depressiv, men blir det selvfølgelig etter en "kule" I den forbindelse gikk jeg til lege. Han mente løsningen var Cipramil....
Jeg forbanner den legen i dag. Aldri har jeg vært verre. Aldri har jeg drukket så tett, og enda verre: Aldri har jeg funnet på så mange fullstendig sinnsyke ting. Jeg ble en fare for meg selv og andre, og det hele endte med innleggelse.
Jeg har nå i ettertid undersøkt blant andre alkoholikere om deres erfaringer med tungt
alkoholforbruk på SSRI-preparater. Alle sier det samme: En total personlighetsforandring av ekstremt negativ art.
Jeg tror faktisk ikke det forsket på hva som skjer når alkoholikere får SSRI-preparater.
Jeg føler meg som en forsøkskanin.

Avhengighet?
Jeg er en dame på 54 år som etter et hjerteinfarkt for 7 år siden fikk panikkangst. Hadde da lest om lykkepillen, og om hvor fantastisk den var. Jeg ba selv om å få prøve den, da livet ble for slitsomt slik det var da. Må tilføye at jeg nok hele livet har slitt med angst etter en traumatisk opplevelse i barndommen.

Seroxat virket slik at jeg ble nærmest uintressert i livet rundt meg.Ingen ting verken opprørte eller gledet meg.
Etter et års tid følte jeg at jeg ville slutte, og trappet langsomt ned.
Det gikk ikke lang tid før panikkangsten igjen overmannet meg, og som kjent ligner den til forveksling på et hjerteattakk.
På sykehuset ble jeg kontaktet av en terapeut som anbefalte meg å prøve en annen sort;Zoloft, for det ville være det beste for hjertet mitt om jeg tok slike tabletter.Og når en er nede tar en imot alt som kan tenkes å hjelpe.
Her hvor jeg bor har legedekningen vært dårlig, ingen fastlege, og nye vikarer hver måned. Så da virkningen av Zoloft begynte å merkes i form av voldsomme angstanfall, så grusomme at jeg ønsket bare å dø,kom jeg inn til forskjelligeleger nesten hver gang. En ting er å måtte fortelle sykehistorien sin gang på gang, noe annet er at hver lege hadde sin egen oppfatning av hvordan jeg skulle takle dette. Jeg fikk diverse medisiner som jeg skulle ta ved siden av til de verste bivirkningene hadde gitt seg.Og jeg gikk i en døs en stund.

Enden på det hele ble at jeg på eget intiativ gikk tilbake til Seroxat. Jeg har hele livet jobbet som hjelpepleier blant psykisk utviklingshemmede, og samtidig med alt dette hadde jeg presset på meg fra arbeidsgiver og lege som ville ha meg ut i jobb igjen. Men jeg visste at dette yrket var helt uaktuelt for meg etter det som var skjedd. Så da jeg fikk tilbud om uføretrygd, takket jeg i ren desperasjon ja.Og det har jeg i ettertid angret på. Men problematikken rundt medisinering og bivirkninger var alt jeg klarte å ta innover meg akkurat da.
Jeg har nettopp prøvd å slutte igjen, men det ble for tøft, så nå er jeg tilbake på vanlig dose og der vil jeg vel forbli resten av livet.
Jeg har en søster som nettopp har begynt med Ciparmin. Jeg har forsøkt å advare henne, og heller prøve andre alternativ først.
En av mine svigerdøtre har også fått tilbud om å begynne med antideprssiva,men foreløpig har hun fått samtaleterapi, (til kr 500 pr.time!)noe som også blir til et økonomisk dilemma etter hvert.
Jeg mener at så lenge at årsaken til angst og depresjon ikke blir forsøkt behandlet, så blir en avhengig av lykkepiller med alle de bakdeler som etter hvert har blitt en kjensgjerning.
Er det noen her som har positiv erfaring med tankefeltterapi eller Barbasco Plus? [MotKur videresender mail]
Fru Flat

Seroxat - hjelp eller ugagn??
Jeg har hatt generell angst, panikkangst,tvangstanker og depresjoner siden 1995. Men har også i perioder vært helt fin.
Etter at jeg første gang fikk angst med påfølgende depresjoner, anbefalte legen meg å begynne på Seroxat. Jeg var meget skeptisk, men det var i følge legen helt ufarlig.
Det første som skjedde da jeg begynte å ta medisinen, var at jeg la på meg 10 kilo på kort tid og etter det har vekten bare fortsatt å øke. Legen mente at dette kom av at jeg igjen hadde fått matlyst, og at vektøkning ikke var en bivirkning som var innrapportert på Seroxat.
Da jeg på egen hånd ville prøve å slutte med Seroxat, fikk jeg noem forferdelige støt i kroppen og angsten ble verre enn noensinne. Nå har jeg brukt Seroxat i mange år, med avbrudd ved svangerskap og når jeg selv har prøvd å slutte. Men når angsten kommer tilbake, har den blitt verre og verre for hver gang.
Og nå orker jeg ikke å slutte på medisinene, orker ikke å ha så mye angst og orker ikke å ha støtene i kroppen, som er veldig ubehagelige. Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde fått behandlet angsten i den spede begynnelse, hadde jeg klart meg helt fint. Angsten kunne direkte tilbakeføres til en periode med mye ansvar og stress på jobben, og var et varsel fra kroppen om at nå er det nok. Å da tilføre kroppen medisiner og fortsette samme kjøret som før er selvfølgelig ingen varig løsning. Jeg selv var ikke sterk nok til å se dette da, men at ikke legen min kunne se det, kaller jeg uansvarlighet!

"Moder Jord" - Mistet all samvittighet
Jeg vil gjerne fortelle hvordan Seroxat påvirket psyken min. Det er en del år siden jeg begynte å bruke Seroxat mot panikkangst og depresjon. Jeg følte den gangen at jeg ikke hadde noe valg. Livet mitt var veldig vanskelig, og jeg følte at kroppen var i psykisk ubalanse. Jeg fikk Seroxat av legen min, og kort tid etterpå begynte jeg å kjenne bivirkningene. Jeg gikk kostant rundt og gjespet, var konstant kvalm og plutselig ble psyken totalt forandret. Jeg fortsatte å bruke Seroxat fordi legen fortalte at bivirkningene kun var midlertidige, og at de ville forsvinne etter en stunds bruk. Jeg merket at jeg totalt mistet all samvittighet - noe som er helt ulikt meg og min personlighet. F.eks var jeg utro mot kjæresten min 3 ganger i løpet av et par måneder. Jeg ble kald og kynisk, og mine nærmeste skjønte ikke helt hva som gikk av meg. Jeg gikk ut på byen alene, og ingenting kunne skremme meg. Jeg fikk en falsk trygghetsfølelse, og da kjæresten min fant ut at jeg hadde vært utro, la jeg all skylden på ham - noe jeg fremdeles skammer meg over. Han har forstått at Seroxaten gjorde meg helt forandret, og han har tilgitt meg, og vi er nå veldig gode venner - heldigvis.
Jeg sluttet heldigvis å bruke Seroxat etter denne vinteren og det er jeg utrolig glad for!
Til dere som vurderer å begynne med Seroxat: Slutt med dem før personligheten din forandrer seg såpass at du er en trussel både mot det selv og andre.
Jeg fant til slutt årsaken til at jeg sannsynligvis har hatt store psykiske problemer. Jeg var kvikksølvforgiftet fra mine amalgamfyllinger. Nå er jeg ikke på noen medisiner, og jeg takler hverdagen svært bra uten. Hvis andre der ute ikke har hørt om kvikksølvforgiftning, ta kontakt med Forbundet Tenner og Helse og få mer informasjon. Jeg er sikker på at veldig mange flere enn man antar er plaget med dette.

INKA - ble suicidal og psykotisk
I fjor høst startet jeg på SSRI for å takle angsten. Jeg har vært mye plaget av generell angst, panikkangst og påfølgende depresjoner som følge av for mye stress og div. opplevelser fra barndommen.
Legen min sa at jeg var et klassisk eksempel på utbrenthet og jeg har nå vært sykemeldt i 7 måneder. I begynnelsen hjalp seroxaten meg til å fungere tilnærmet normalt, jeg slapp unna mesteparten av angsten og den klamme følelsen av ubehag som alltid hang over meg forsvant. Jeg var storfornøyd, bortsett fra at jeg hadde mistet all sexuell lyst.
Etter noen måneder begynte ting å forandre seg. Jeg sluttet å føle noe i det hele tatt!!!! Ingen ting betydde noe lengre, om jeg levde eller døde var meg likegyldig. Om jeg ikke betalte regninger og kemneren ville ta huset mitt blåste jeg i. Tilslutt hadde jeg kun èn følelse igjen og det var sinne og hat. Jeg tok meg selv i å skjelle ut butikkselgere fordi de ikke hadde den varen jeg ønsket, jeg kunne dytte til folk som gikk i veien for meg og slenge spydige kommentarer til alle og enhver (særlig til folk jeg er glad i og med det såret dem) Det endte med at jeg gikk inn i en psykose (jeg har ikke vært i faresonen for psykose tidligere så dette var uventet og skummelt) Jeg kuttet opp armene mine til blodige kjøttkaker, drakk alkohol for å døyve tankene om det "nye verdensbildet" som jeg hadde "oppdaget", begynte å røyke igjen (etter å ha vært røykfri i 2 år) I det hele tatt ble livet mitt helt forferdelig. Jeg bråsluttet på Seroxat og fikk en masse abstinenser, men disse var forventet, dessuten var de fysiske så jeg ble ikke redd. Etter 14 dager var jeg så bra som jeg ikke har vært på lenge.

Tilbake