<< forsiden

Meninger
Skriv til oss om det er noe du gjerne vil dele med andre. Her kan du være helt anonym - få det ut! Mail oss


Utslitt jente..
Som tidligere deprimert person VET jeg hvordan det er å være deprimert. Og som stappfull av angst opp gjennom VET jeg også hva slags følelser dette setter i sving. Som småbarns-mamma VET jeg også hva lykke er, følelse av glede og entusiasme for fremtiden-og føle seg helt helt uten noen form for depresjon. –Og DET er så deilig!! Rett og slett deilig! Lykke! Føle seg hel.
For det er når en har kjent på kontrastene, man vet når men er på ”den andre” siden.

Da jeg var deprimert valgte jeg bevisst å frastå fra all form for medikamentell behandling, fordi jeg var redd det enkelt og greit. Sånn sett kan jeg i ettertid se at angsten faktisk har hjulpet meg, å være skeptisk. Bivirkninger, langtids(bi)virkninger.
Som utdannet sykepleier har jeg sett en god del. For jeg ble anbefalt medisiner, flere ganger...”men de vil hjelpe deg opp fra gjørma slik at du kan jobbe med deg selv”, var det jeg fikk høre. Men nei, jeg ønsket ikke.

Så ble jeg henvist til DPS. Forsåvidt ingen synelig effekt dette heller. For meg skulle det vise seg at jeg selv fikk opp øynene for verden da jeg traff min samboer og ble mammaJ det kan høres banalt ut. Ironisk nok, fikk jeg et gigantisk søvn problem i forbindelse med at jeg traff min mann. Noe som har vedvart, ført meg ut i sykemelding etter sykemelding...insomnia er diagnosen jeg har fått. Men det er ingen hjelp å få! Bare utskriving av med.og påstander om at jeg er deprimert. Jeg blir den dag i dag fortalt at jeg er deprimert og at det er årsaken til mitt søvnproblem. Noe som jeg overhodet ikke kan vedkjenne-for det ville være ren løgn! Jeg føler ikke et deprimert ben i kroppen, tross hvor utslitt jeg er av søvnløsheten.
Jeg er så klart så sliten så sliten av å ikke få sove, ikke få hvile. Men det kan ikke sammenlignes med den depresjonen jeg har følt tidligere. Jeg er fortsatt GLAD i livet og gleder meg til fremtiden og vil leve lengst mulig. DETTE er vel ikke tanker fra en deprimert person??- som helsevesenet vil stappe i SSRI preparater!! Jeg har fått beskjed fra ”øverste” ekspertise at SSRI vil være nøkkelen til mitt søvn problem og løse alle mine spenninger og angst i kropp og sinn. Jeg stiller meg kritisk til å bruke med. Har allerede forviklet meg inn i benzo-avhengighet. Og vil IKKE bli prakket på noe jeg føler ikke vil hjelpe meg. Særlig da ikke etter å ha lest erfaringer om cipramil på nettet.. den risken er jeg ikke villig til å ta. Det er jeg som må leve med bitterheten i ettrtid om det skulle vise seg å gi meg uheldige bivirkninger. Om det er lite hjelp å få FØR og UNDER et sykdomsforløp, ser jeg at hjelpen er totalt fraværende om ”kuren” demmes ikke skulle helbrede meg... så hva vinner man egentlig på denne flilttige resept-skrivingen?? Bare en ond spiral man ikke kommer ut av...

Ironigenerasjonen
Livet er ikke så lett alltid for det tenkende mennesket alltid. I dag tyter det informasjon inn fra alle kanter, uten filter. Det hoper seg opp og skaper mentalt kaos. Noen ganger tenker jeg at det med lobotomi kanskje egentlig var en bra idé. Helt til jeg ser hvordan lykkepille-spiserne har det. Og de begynner det å bli mange av. Altså, de har det jo helt greit selv, for de har lammet angsten, piffet seg opp av depresjonen, kastet hemningene. Men for oss rundt dem er det så tydelig at sammen med angsten forsvant mye av tilstedeværelsen også. De har ikke helt det samme engasjementet, den samme spiriten, den samme potensen som tidligere.
Det er i grunnen ganske ironisk. At hvis du er sjenert og har problemer med damene, kan du bli diagnostisert med noe som heter sosial angst. Så får du en medisin som gir deg mer mot til å sjekke damer, men mindre kraft til å ha et lidenskapelig forhold. Noen mister sogar sexlysten.

Rystet!
Jeg leser for tiden mye om lykkepillen og begynner å bli temmelig rystet. Ironisk bemerkning; lenge leve de frie markedskreftene! Husker jeg ble fortalt om den agressive markedsføringen i u-land på 70-tallet fra produsenter av morsmelkerstatning. (Amming var blitt populært igjen i den rike verden, og de trengte nye markeder). De mektige multinasjonale selskapene fortalte uvitende mødre at erstatningsproduktet var bedre enn morsmelk (ren løgn), og "glemte" å legge vekt på at mødrene måtte koke vannet og flaskene før de blandet pulveret i. Resultatet var et en mengde spedbarn ble syke og døde, mens produsentene fikk sin fortjeneste. Fy flate. Dette - i praksis - er rå kynisme.

Det jeg leser om lykkepillen i dag, 2005 høres ut som samme leksa. Her blir mennesker med følelsemessige problemer fortalt at de har en ubalanse i hjernen! Jaha. Og lykkepillen kan fikse ubalansen. Bivirkninger? Jo, men de må tåles, for pillene hjelper jo så mange. Joda, noen begår selvmord, får livet sitt ødelagt eller dør av bivirkningene, men det må tåles - angivelig av samme årsak: de hjelper jo så mange andre. Slik er det med medisiner; noen dør av dem, vi vet ikke på forhånd hvem, men de "hjelper" jo så mange. Men - er dette sant? Når jeg leser om folks til dels grusomme erfaringer her på Motkur, blir jeg i tvil. Er morsmelkerstatning bedre enn morsmelk? Er lykkepiller bedre enn en forsvarlig terapeutisk behandling gitt med omsorg og respekt for den enkelte?

Jeg mener at målet til bakmennene i dag er nøyaktig det samme som for de som markedsførte 70-tallets morsmelkerstatning; å tjene penger på andres ulykke og uvitenhet. Men hvordan skal folk flest kunne vite? Det har kommet fram i det siste at industrien har tilbakeholdt livsviktig informasjon om bivirkninger av lykkepillene, bl. a. økt selvmordsfare! Altså: samme rå kynisme som den gang. Grådigheten virker grenseløs.

At det går med noen menneskeliv i dragsuget (det kan bli deg eller meg?) ser ut til å være underordnet så lenge den rike, mektige industrien tjener enda mer penger. Fy flate! Leste at bare i USA har industrigigantene ansatt 88.000 personer til å påvirke leger til å bruke pillene på sine pasienter. De bruker dobbelt så mye penger på markedsføring som på forskning om bivirkningene. Tror det er vanskelig for ulike lands myndigheter å se hva som foregår. Man vil jo helst gjerne tro på "ekspertisen". Dessuten spiller man gjerne på lag med dem, pga stor respekt for gigantene. Og pasientene selv? Hvem har respekt for dem? Hvem at oss som sliter har guts til å si nei når både fastleger og psykologer sier du bør ta disse pillene? Prisen kan bli altfor høy. Jeg beundrer de som har bestemt seg for å gå til søksmål angående disse sakene.

Spekulativt av legemiddelindustrien
Jeg fikk en moderat depresjon høsten 2002, og fikk foreskrevet Cipramil av legen. Begynte med 20 og økte til 60 mg. Det resulterte i likegyldighet, promiskiøsitet og vektøkning på 20 kg. Ingen bivirkninger, men de kom hver gang jeg ville slutte. Kvalme og svimmelhet ved minste anstrengelse som å gå en tur eller vaske gulvet. Fikk beskjed av legen at det ikke er så farlig med Cipramil, men når det tar fra deg kreativiteten, integriteten og friheten, så synes jeg det er en grov løgn. Mange andre sliter med bivirkningerer når de skal SLUTTE med lykkepiller, ikke ved påbegynnelse. Det kan virke som om legemiddelindustrien er ute etter å profitere på å gjøre folk avhengige av pillene deres..

Nå har jeg kuttet ut pillene i snart en uke. Jeg er litt kvalm og svimmel av og til, men føler at kreativiteten og sinnet mitt kommer tilbake.. sammen med de negative følelsene - men de håndterer jeg psykologisk istedet for medisinsk. Jeg tenker også på at medisinalindustrien ikke skal tjene en eneste krone på meg igjen.

Antidepressiva mot alt
Har hatt generell angst, panikkangst og psykosomatisk stress-lidelse i flere år.
Opplevde at det viktigste legen ville var å få meg på antidepressiva fortest mulig,
og har prøvd diverse Cipramil, cipralex, fontex, remeron. Opplevde ikke at min livskvalitet ble bedre, angsten var der fortsatt, bare vanskeligere å bearbeide, fordi hodet ikke "virket" som det skulle og gjør uten medisinene. Så jeg fikk enda et problem på en måte. Mine tanker om selvmord ble ikke bedre, snarere verre, for årsaken til angsten og problemene ble ikke borte, bare enda vanskeligere å bearbeide. Jeg følte mindre og mindre, og fikk blant annet rykninger i ansiktet, kraftig håravfall, kraftig hodepine, likegyldighet generelt til alt. Jeg ble ikke bedre av det psykosomatiske heller. Enda i dag presser legen på for at jeg skal begynne med det igjen, for da blir jeg frisk sier han. Jeg blir så sint, men kan ikke uttrykke det ovenfor han.
Jeg har opplevd at helsepersonell viser manglende respekt ift. pasienter med angst. Som om jeg er hypokonder (psykosomatiske smerter/symptomer osv. som ikke synes bortforklares osv) Og siden jeg er en normalt intelligent voksen føler jeg at jeg blir behandlet uten verdighet. Min tillit til legen blir da tilsvarende mindre. Jeg anbefaler psykomotorisk fysioterapi til alle med angst, for min erfaring er at da jeg fikk den behandlingen begynte jeg å få kontakt med meg selv igjen, hvem jeg er, hva jeg føler, hvordan ting har innvirket på meg, ting jeg har "lagt vekk", og som jeg trenger å bearbeide. Jeg føler at de tablettene gjorde at jeg kom enda lengre bort fra meg selv og mine følelser enn før jeg begynte med dem. Og jeg tror det er viktig å kjenne på sine egne følelser. Når jeg tok de tablettene følte jeg at jeg gikk på rus, selv om jeg gikk på en ganske lav dose. Når jeg fortalte om bivirkningene fikk jeg høre at jeg måtte øke dosen.
Jeg synes mange leger velger den enkle løsningen å gi slike tabletter, også fremfor å gi tilbud om terapi og oppfølging, motivering til terapi mm. Jeg skulle ønske det gikk an å bli kjent med noen med angst, arbeidet med angstringer og lignende er kjempeviktig.
Jeg mener leger og behandlere trenger å forstå at folk med psykise problemer mm. er oppegående mennesker med sin egen vurderingsevne. For å bli behandlet på en annen måte er å bli tråkket på.

Utrolig!
Jeg har gått på Cipramil i over et år. Seponerte i desember i fjor. Bivirkningene har jeg hatt hele tiden. Det jeg syntes er så utrolig, er at min primærlege hele tiden tror at det er mitt stoffskifte som er skyld i dette. Mine syptomer kan minne om dette, men jeg har funnet ut etter mye lesing både litteratur og på internett at faktisk ssri medisin kan påvirke stoffskifte og annet. Jeg har nå gått et halvt år uten Cipramilen, men har ennå de samme type symptomer. Jeg kjenner konstant pitring i beina og opp i leggene.

Jeg har bedt min lege om å melde mine bivirkninger inn til Statens legemiddelsentral, men nei,, det er jo ikke denne pilla som har skyld i dette. Skal ikke vi pasienter snart bli tatt på alvor!! Det er en skam at psykiatriens vitenskap ligger så langt etter somatikken!!

Jeg ringte og snakket med produksjonssjef for dette legemiddel. selv han hadde ikke hørt om liknende bivirkninger før. Jeg er sykemeldt på 7 mnd, og er stygt redd jeg ikke klarer å komme meg tilbake i full jobb. Går på aktiv sykemelding nå, og håper på det beste. Ingen lykkepille skal noen gang få komme inn i min munn mer, det er helt klart!!!

Dagens helse-Norge?
Jeg synes det er forferdelig at vi lever i et av verdens rikeste land og ikke har noe bedre og tilby oss som sliter med angst og depresjoner. Behandlingstilbudet hva er er det? Piller fjerner ikke årsaken , det bare demper symptomene for en stund.
Selv har jeg slitt med angst og depresjoner en stund, hvilken hjelp har jeg fått? For det første fikk jeg vite at det var ett års ventetid på å få snakke med noen som hadde tilskudd fra staten, slik at en kan få refusjon. Da tok jeg saken i egne hender å oppsøkte en psykiater, han skrev villig ut en rekke medikamenter, jeg fyllte ut det berømte skjema om hvor deprimert jeg var for så å bli sendt på dør. Ja ja, jeg måtte gjøre noe og tenkte at han må jo ha greie på det , med all den utdannelsen. Etter en stund der henviste han meg videre, fordi han ikke hadde kapasitet til å samtale med meg videre.
Som student ble dette en dyr affære og nå stod jeg med en haug med piller, men var like langt. Da tok jeg kontakt med fastlegen min, en veldig hyggelig dame, jeg begynte da hos privat psykolog til 650 kroner timen, dette måtte jeg ta av mitt studielån. Her møtte jeg en psykolog, han var imot piller og mente jeg skulle slutte på alt og så jobbe med meg selv og kjempe!!!
Det er vel og bra alt sammen sikkert og godt ment. Men hva vet de egentlig. Det er jeg som møter et system som ikke fungerer, folk med forskjellige meninger som tar seg betalt, men egentlig ikke er interressert. Slik føles det ihvertfall. Jeg er ikke kommet noe videre etter tre år, bare blitt en kasteball hit og dit, på og av medisiner. Det er jeg som må leve med bivirkningene på sinn og kropp.
Jeg blir så provosert både på mine egne og andres vegne at ikke vi har et bedre tilbud å oppdrive til oss som trenger hjelp til selvhjelp for å takle angst og depresjoner. Nei det gjelder å være våken og ikke ta alt for god fisk, jeg synes ikke at jeg har blitt tatt alvorlig med mine problemer og det er fryktelig. Hvis jeg skulle tatt alle de medisinene som ble foreskrevet av lege, så kunne jeg ikke annet enn å ligge på sofan hele dagen, hva er dette for noe? Pille trille, Jeg har blitt møtt av leger og de løser problemet med å skrivet ut en liste med piller etter å ha snakket med meg i et kvarter. Dette er bare helt forferdelig. Når man er deprimert , så blir man litt prisgitt andre også for det er ikke alltid man klarer å ta beslutninger på samme måte. Men jeg sier bare at da må du få tak i venner eller familie som kan hjelpe deg i kampen mot dagens helse norge og noen du kan lufte dine erfaringer med. For her gjelder det å være våken og for all del ikke legg ditt liv i verken legens eller psykiater, eller spykologens hender, du må tenke selv.
Hilsen en med bitre erfaringer, som fortsatt prøver å finne den rette hjelpen. Det er sannlig ikke lett!!! Oppgitt over dagens helsenorge!!!

Hersketeknikker fra psykiatere
"Man må være forsiktig med å snakke negativt om antidepressiva", sier leder av Norsk Psykiatriforening Bjarte Stubhaug i Aftenposten 11. november, og mange av landets aviser publiserte uken etter et debattinnlegg skrevet av spesialist i psykiatri, Olaf Bakke. Her raser han over “lykkepille-tøv” som "med 2-3 års mellomrom hjemsøker hans pasienter."
Det er litt uklart hvilket “tøv” han omtaler. Det kan være debatten som oppsto etter NRK Brennpunkt avslørte økonomisk kobling mellom leger og legemiddelindustrien, det kan være debatten om abstinensproblematikk etter danskenes gruppesøksmål mot GSK, eller det kan være NRK Puls’ reportasje om bivirkninger, skader og erstatningsproblematikk mandag 10. november.
Uansett er det tankevekkende at en spesialist i psykiatri ikke innser at vi trenger denne debatten. For mens de aller fleste har god nytte av antidepressiva, finnes det en økende andel mennesker (Puls anslår 10.000) som opplever alvorlige bivirkninger, skader og abstinens etter bruk av “lykkepiller”, SSRI.
Ingen vet hvorfor det skjer, ingen vet om en motkur, og ingen er villig til å gi dem erstatning for tapt livskvalitet. – Men mest av alt; ingen er villig til å lytte til dem, for all negativ omtale av antidepressiva har en tendens til å oppleves/ omtales som skremselspropaganda.
Vi kan ikke stole på norske leger så lenge de kun fungerer som behandlere for de som reagerer positivt på medikamentell behandling. Tar de ikke alvorlige bivirkninger på alvor vil heller ikke medisinene utvikles og forbedres. Så lenge medisinene ikke utbedres, vil folk føle seg utrygge på om legene vet hva som er best for dem.
Neste gang Bakke snakker med en av sine opprørte pasienter, foreslår jeg at han appellerer til deres innlevelsesevne. For mens de har fått et bedre liv, ligger andres liv i ruiner p.ga. legers og legemiddelprodusenters slurvete omgåelse av fakta.

Skumle menn i hvite frakker
Tirsdag 16. september 2003 sendte NRK’s Brennpunkt et program om koblingen mellom fler anerkjente leger og legemiddelindustrien.
De fire som ble presentert nyter stor respekt i fagmiljøet, og blir ofte spurt til råds angående bivirkninger og ukarakteristiske reaksjoner på selektive serotonin reopptakshemmere.

“Det er som å bivåne en fødsel”, sier professor Fred Holsten i tv-programmet. (Om å se hvor "friske" noen blir av medisinen)
Jeg ønsker ikke å falle ned i gryta av konspirasjonsteorier, men man må jo spørre: Kan disse legene være objektive i forhold til medikamentene de blir betalt for å prøve ut? Kan vi stole på at de er i stand til å ivareta pasientenes interesser?

Jeg mener bestemt at SSRI-skadede er ofre for legemiddelindustriens kyniske markedsføring og fagekspertisens fortielse av skader. Teoriene om at denne fortielsen skyldes grådighet ønsker jeg ikke å tro på, men jeg må si at min tillitt til leger er svekket. Deres mangel på objektivitet blir et dilemma for behandlere som virkelig ønsker å hjelpe sine pasienter.

Disse herrer i hvite frakker tilhører en yrkesstand hvor etiske prinsipper bør stå i høysetet. Kapitalisme er ikke det første begrepet jeg setter i sammenheng med etikk...
Ingen forventer at de skal jobbe gratis for legemiddelindustrien. Men jeg for min del vil se det som en stor fordel at de ikke benyttes som fageksperter i saker vedrørende skader og bivirkninger av SSRI.

Hvordan seponere?
Hei. Jeg er på jakt etter en forsvarlig seponeringsplan for Seroxat og finner det hverken her eller i Felleskatalogen.
Har brukt det i flere år nå, men føler at det ikke er nødvendig lengre og at det er på tide å prøve å leve uten.
Dersom dere med grundige og langvarige studier og erfaring rundt problematikken kunne gi råd/ nedtrappingsplan og legge det ut på sidene her ville jeg være veldig takknemlig.
Med vennlig hilsen
Ketil N

Om Doktor Onlines henvendelse [MotKur Q&A]
Legen som skriver til MotKur preges av a ha et forklaringsproblem i forhold til sine pasienter. Ettersom utviklingen skjer og det som rører seg i UK (BBC/Guardian..) får legene og legemiddelprodusentene et økende problem.
Jeg vil si at det med siden [Du er ikke alene] allerede er redegjort for Motkurs hensikt på en grei måte.
Anonymitet er selve eksistensgrunnlaget for MotKur. Av innhold er det tyngste basert på andre nettsteder som BBC og så videre. Av innhold for øvrig er det forskjellig lyssetting i forhold til fakta og erfaringer, det står på trygg grunn.
Det dere skriver til denne legen er bra!
Om en disklaimerside er - eller blir nødvendig må det være av rene juridiske hensyn slik jeg ser det. (redaktøransvar, injurierende påstander, påstander som legemiddelindustrien mener skader deres profitt el.) Men er det egentlig nødvendig?
Korespondansen er spennende, og jeg synes det er meget fornøyelig at den legen gjør denne tilnærmingen!

Dialog - ikke debatt
Det kan virke som om temaet skader av SSRI ikke eksisterer lenger. I kjølvannet av de debattene som har vært, hvor noen brukere har blitt skremt, har man liksom valgt å dysse ned temaet. Jeg synes dette er et faresignal. Debatter om dette temaet har en tendens til å fremstå som defensive og usaklige, dette fører igjen til intoleranse og uforstand.
Åpenhet rundt skader og fokus på forbedring av medikamentene vil være med på å ivareta de skadedes intresser, og kanskje betrygge eksisterende brukere. Samtidig vil det sikre at mennesker som blir foreskrevet dette medikamentet for første gang får bedre informasjon og oppfølging. For meg personlig er det uinteressant om et menneske velger å medisinere sine plager, eller synes det rekker med samtaleterapi. Ikke skal de måtte behøve å forsvare at de spiser piller om dette er det som fungerer for dem. Men jeg opplever det som risikofylt at de nye antidepressiva fremstilles som ufarlige og ikke vanedannende, det er opprørende at det til tross for hyppige og dels alvorlige bivirkninger per i dag ikke finnes en "motkur", og det er uakseptabelt at så godt som ingen oppnår medhold i sine krav til Legemiddelforsikringspoolen.
Stans debattene og start dialogen! INGEN er tjent med at bivirkninger, abstinensproblematikk og skader forties.

Et paradigmeskifte?
  - Medisiner kan være en velsignelse - sa helseminister Høybråten da han måtte svare for seg om bruken av "lykkepillen" i Stortingets spørretime 22/1-03. Høyres Røbekk Nørve stilte spørsmål ved Helsetilsynets retningslinjer om behandling av depresjon. Pasienter med psykiske lidelser behandles hos legen med SSRI-medikamenter før de henvises til terapi.
  - Vi vil stimulere helsetjenesten til systematisk gå gjennom forhold som kosthold og trening i stedet for piller. Jeg vil rope et varsku til dem som litt for lett skriver ut piller, sier Høybråten.
(Dagsavisen 23.januar 2003)

Lettvinte løsninger
Jeg lurer på om folk ikke tåler livets gang lengre? Lykkepiller brukes til deprimerte barn, til shoppingale/ spillegale, på mennesker som ønsker å stumpe røken, folk som "går på en smell",
- ja det kan virke som nesten alle som går til legen og trøbler litt blir anbefalt SSRI.
Siden jeg selv har fått erfare hvor farlige disse medikamentene kan være, må jeg si at jeg opplever dette som sjokkerende informasjon.
Bladet Psykisk Helse presenterer denne måneden dokumentasjon fra en utprøving av SSRI på premenstruelle kvinner. Joda, forsøkene var visstnok vellykkede. (Men så er det vel ingen av kvinnene som har forsøkt å slutte med pillene ennå.)
Er det virkelig ingen som ser det uetiske og uforsvarlige ved å bruke dette medikamentet mot hverdagsplager? Medikamentene virker stemningsstabiliserende og forflater til en viss grad personligheten til brukeren. Dette kan forsvares ved bruk til tungt deprimerte mennesker - men til alle de andre?
Hva skjer når disse kvinnene slutter med medisinen? (f.eks. kommer i overgangsalderen) Det sier undersøkelsen naturligvis ingenting om. Ren spekulasjon fra min side - men jeg antar at de ikke får vite om abstinenser.
Joda, PMS er et helvete, men det er tross alt bare snakk om "deltid". Abstinenser etter SSRI kan pågå i årevis og er 20 ganger verre enn noe annet jeg har opplevd!
Er dette nok et framstøt fra Legemiddelindustrien?


Piller til et sykt samfunn
Dagsavisen hadde en artikkel 8. januar 2003 om medisinering av deprimerte barn og tenåringer. Overlege Pål Zeiner ved Sogn senter for barne- og ungdomssenter er ikke betenkt over å skrive ut "lykkepiller" til barn. Dette til tross for at man ikke vet hvilke naturlige mekanismer som settes ut av spill i en hjerne under utvikling.
Zeiner påstår at han har "fått en ydmyk holdning til folks lidelser", og han mener at depresjoner ikke alltid skyldes ytre faktorer, men "arvelige disposisjoner."
Fri og bevare meg vel!!!! Snakk om å være hjernevasket av legemiddelindustriens markeds- føringsstrategier! Hvem er sykest - de deprimerte barna, eller legene som mener det er på sin plass å medisinere dem med medikamenter som har ødelagt titusener av menneskeliv?
Jeg foreslår at vi tar disse pilletrillende leger og markedsførende legemiddelprodusenter, lukker dem inne og tvangsmedisinerer dem med ulike stemningsstabiliserende midler. Innimellom kan vi stoppe medisineringen slik at de selv kan oppleve abstinensene. De får overhodet ingen kjærlighet eller omsorg. Der kan de sitte med sine emosjonelle lengsler, bivirkninger og plager til de kommer opp med en løsning på hvordan samfunnet kan gjøres til et bedre sted å være.
Artikkelen i Dagsavisen >

Kosmetisk farmakologi
Jeg tror at den utbredte bruken av antidepressiva for dette og hint er nok et symptom på og en refleksjon av samfunnet vårt. Er du feit - sug fettet ut hos en plastisk kirurg. Er du premenstruell - ta en lykkepille.
Det finnes ingen snarvei til lykken! Overdiagnosisering av "psykiske lidelser" er i ferd med å bli et samfunnsproblem.
Den tidligere livlige varme venninna mi går rundt som en usympatisk zombie. Men hun slipper hvertfall å forholde seg til sin eksistensielle angst.
Jeg veksler mellom å unne henne det og hate henne for det. Gjør det meg til et uempatisk menneske? Jeg savner henne!

Om ansvar
Jeg vil så gjerne snakke om det; Hvordan Seroxat ødela livet mitt. På den annen side - spist er spist og jeg ønsker ikke å skremme mennesker fra å ta medisinen sin. Men skal det være mitt ansvar?
Det har etterhvert gått opp for meg at jeg er langt fra alene om å ha blitt skadet av "lykkepillen". Skal jeg så bare sitte stille å se på at flere og flere får gitt resepter uten å bli informert om skader og avhengighetsproblematikk? La gå at det er en minoritet som får livet og helsa ødelagt, men det sier seg vel selv at en minoritet av 200.000 mennesker fort kan bli noen hundre.
Jeg har registrert at flere fagfolk nå setter spørsmålstegn ved overforbruk av antidepressiva. Hvilken agenda de har blåser jeg i, bare det resulterer i at færre vil oppleve skader.

Respekt og omtanke...
Hvor forsiktig og diplomatisk man enn er, provoserer negativ omtale av SSRI en rekke mennesker - både fagfolk og brukere.
Det er faktisk ikke slik at når jeg søker informasjon og forteller min historie, er ute etter å skremme eller angripe mennesker.
Argumentet om at "noen mennesker tåler ikke Paracet heller" faller på sin egen urimelighet, da dette antageligvis bare gjelder en promille i forhold til de som får bivirkninger av SSRI.
Egentlig skulle man tro at de som bruker antidepressiva har vært igjennom en prosess som økte deres evne til forståelse og empati.

Abstinenser
Det har igjen vært en debatt om piller eller ikke etter NRK's presentasjon av psykologen Ellen Kolsrud Finnøy.
Så blir man på ny nødt til å forholde seg til en rekke argumenter fra fagfolk om hvorfor Lykkepiller er så mye bedre enn andre medikamenter. En av de mest forslitte flosklene må være: "Man ser at SSRI ikke er vanedannende i samme grad som B-preparater og eldre antidepressiva"...
De av oss som har seponert, vet hvilket helvete det kan være. Selv fikk jeg bl.a. feberkramper, besvimelses-anfall, hormonforstyrrelser og abnormt stressnivå. Det tok meg flere år å komme meg etter den opplevelsen.
Lørdag 2. februar stod Linda Johansen frem i God kveld Norge og fortalte om alvorlige abstinens-problemer ved seponering av SSRI. Hun ble medisinert med medikamenter normalt brukt av narkomane for å komme ut av abstinens-helvetet.

Når skal legene gjør folk oppmerksomme på tilvennings-faren ved bruk av SSRI? De er jo så overforsiktige med B-preparater.
Jeg ble "kurert" med Vival. Det ironske er at jeg hadde overhodet ingen problemer med å slutte etter et års jevnlig bruk.
I etterkant har jeg tenkt at "hvis jeg bare hadde fått Vival mot panikkanfallene i utgangspunktet..."
Det er naturligvis forståelig at man ikke ønsker å gjøre folk pilleavhengige, og derfor er forsiktig med B-preparatene. Men jeg lurer på hvor mange mennesker som fremdeles tar SSRI fordi de opplever seponerings-problematikken som vanskelig. Og på hvor mange som hadde fått det mye bedre om ikke legene hadde vært så restriktive med beroligende medisiner og løssluppne med SSRI...

Pilletrillerier
Jeg lar meg stadig overraske over fagfolks tilsynelatende ukritiske holdning til SSRI. Hver gang det skrives negative ting om "lykkepillen", er en eller annen professor raskt på pletten for å avkrefte tilfellet.
Verstingene finnes på internett. Sørgelig nok, siden det er der man ofte tilslutt ender i sin søken etter annerkjennelse og informasjon om SSRI skader.
Hos samtlige nett-leger anbefales SSRI varmt. Det oppleves spesielt farlig, fordi de umulig kan gi "nett-pasienter" adekvat oppfølging.
På DoktorOnline svares det benektende på nesten etthvert spørsmål som gjelder skader av SSRI, NettDoktor Depresjon er sponset av Lündback (produsenten av Cipramil). Et vakkert bilde med løfter om en "quick-fix" mot depresjon er det første som møter deg på inngangssiden.
Hieronimus - Forum for angst og depresjon, tyr nesten til konspirasjonsteorier når det gjelder negativ omtale av SSRI.
Jeg forstår at de aller fleste hjelpes av SSRI, men ønsker at det også fokuseres på skader.
Det må være det psykiske helseverns ansvar å levere nyansert informasjon uten å skremme en gruppe brukere og avskrive en annen.

Premenstruelle kvinner som forsøkskaniner
Den senere tiden har man kunnet se annonser fra forskjellige gynekologer som henvender seg til kvinner som er sterkt plaget av PMS.
I en telefonsamtale med Smedstadgynekologene viste det seg at PMS nå forsøkes behandlet med Seroxat.
Prøveundersøkelsen foregår internasjonalt og sponses av legemiddelprodusenten GlaxoSmithKline.
Det er ingen hemmelighet at Seroxat er i ferd med å miste markedsandeler til fordel for nyere antidepressiva med færre bivirkninger og mildere seponerings-problematikk. Det er derfor tankevekkende at man nå behandler kvinner med et medikament som bl.a. er kjent for å virke (negativt) inn på hormonsystemet. Finnes det ikke sunnere og mer hensiktsmessige alternativer mot PMS? Eksempelvis trim, livsstilsendring og dietter.
Blir disse kvinnene godt nok informert? Er de klar over bivirkningene som kan oppstå, og at disse ikke alltid er forbigående?
GSK sier i en uttalelse her på MotKur:
En bivirkning ved et preparat, kan vise seg å gi nyttig effekt ved en annen type sykdom enn det først var beregnet på.
Vi foretar studier på tusenvis av pasienter hvert år, i samarbeid med leger rundt om i verden. Alle disse studiene blir nøye analysert og alle bivirkninger blir registrert.
Jeg grøsser ved tanken...