<< forsiden

In pills we trust
Dokumentar, Fact Files - Discovery Channel 16. desember 2002

“According to discoveryhealth.co.uk, more than 450 million people around the world suffer from depression, but up to a quarter of those who turn to health services for help will not be correctly diagnosed and treated.
Antidepressants are thought to be between 60% - 70% effective in the treatment of depression”

Lykkepille?
Programmet om SSRI var siste del i en serie på 4.
De første programmene dreide seg om beroligende medikamenter/ benzodiazepiner, og 16. desember var turen kommet til vår tids mirakelmedisin; SSRI – Selective Serotonine Reuptake Inhibitors.
Her møter vi fagfolk og pasienter, barn og voksne. Noen har sett det verste av SSRI i form av voldelige tendenser, selvmordstanker og emosjonell flathet. Andre, som tenåringene Blair og Brett mener de har fått et bedre sosialt liv og en friere ungdomsperiode takket være SSRI. I denne sammenhengen blir det også satt spørsmåltegn ved om sosial angst faktisk er en lidelse eller bare et begrep skapt for å tilpasse et medikament. Hvem bestemmer hva som er “normal” atferd? – Er vi i ferd med å medisinere normale reaksjonsmønstre i vårt jag etter den perfekte og problemfrie eksistens?
Videre belyses en rekke kjente problemstillinger; Er de kjemiske forklaringene av depresjon og angst korrekte? Er vi i ferd med å anse den menneskelige hjernen som en manipulerbar maskin? Hvordan kan et medikament fremstilles som ikke avhengighetsskapende når de aller fleste opplever alvorlige abstinenser ved seponering?

Introduksjon
Da Prozac ble introdusert på slutten av 80-tallet, var timingen perfekt. Etter valium-/ benzo-kulturen presenterte man et legemiddel som lovet suksess – uten farene for avhengighet og rusproblematikk.
Samfunnet ønsket medikamentet velkommen. I løpet av de første seks årene ble 9 millioner amerikanere foreskrevet Prozac.
Medikamentets virkning var dog ikke skikkelig vitenskapelig dokumentert. I følge Dr. David Healy hadde det allerede under utprøvingen av medikamentet oppstått problemer og alvorlige bivirkninger for noen av testpersonene. Et faktum legemiddelprodusentene forsøkte å skjule helt til de første alvorlige tilfellene av bivirkninger oppsto blandt brukerne.
Fremdeles bagatelliseres skadene, fordi så mange blir hjulpet av medikamenter som Prozac og Paxil/ Seroxat.
Dr. Healy mener legemiddelindustrien gjør seg selv og brukerne en bjørnetjeneste. At det ved hemmeligholdelse av skader oppstår en fiendtlighet for medikamentene som ingen er tjent med. I stedet foreslår han at det forskes mer på hva medikamentet egentlig gjør, hvorfor skader oppstår, samt på langtidseffektene av bruken.
Man vet at SSRI virker i de fleste tilfeller, men man vet ikke hvorfor. Omtrent 1 av 4 som blir foreskrevet SSRI får alvorlige bivirkninger og/ eller skader. Det er viktig å merke seg at det er mennesker og ikke statistikker vi snakker om.

Menneskene

Som botemiddel ved livskrise
Ramo ble foreskrevet Prozac i en livskrise etter hennes forlovedes død. Hun merket allerede den første tiden hvilken fantastisk virkning Prozac hadde. “Jeg var uovervinnelig”, sier hun. “Det var som om alle vonde følelser forsvant.”
Etterhvert begynte imidlertid familie og venner å reagere. De følte ikke at hennes oppførsel var ekte. Det var som om hun helt hadde endret personlighet. Etterhvert skulle også Ramo selv oppdage denne forskjellen. Hun var enten veldig høyt oppe eller langt nede.
Etter noen måneder begynte hun å få tvangstanker. Hun planla sin egen død, gjorde begravelsesforberedelser og sa til familien at hun skulle reise bort. Den dagen hun stod med kniven mot strupen, rede til å kutte pulsåren, forstod hun at det ikke var hun som handlet og tenkte – men pillene.

Tenåringsproblemer
Fullt så bra gikk det ikke med Caitlin. I følge hennes mor slet ungjenta med helt normale tenåringsproblemer. Hun ønsket selv å begynne på Seroxat, for hun hadde hørt at de virket stemningsstabiliserende og slankende.
Allerede første dagen på Seroxat var hun strålende lykkelig og mente dette var en mirakelmedisin.
De første månedene var hun sprudlende lykkelig, men etterhvert kom forandringene.
Den tidligere greie jenta begynte å vise urovekkende adferdsmønstre. Caitlin brøt seg inn hos naboen og stjal stereoanlegget hans. Hun hadde voldsomme, blodige mareritt og voldelige tendenser. En dag ble hun observert mens hun, tilsynelatende helt likegyldig, skar dype kutt i sin egen hånd. Hun var fascinert av fare og smerte.
Caitlin hang seg selv på gjesterommet mens moren var bortreist. Først flere måneder etter etterforskningen ble moren klar over at selvmordet sannsynligvis skyldtes Seroxat.

På dette tidspunktet hadde andre pasienters pårørende begynt med rettslige tiltak overfor legemiddelprodusentene.
I Australia ble David Hawkins løslatt fra fengsel etter å ha drept sin kone, fordi retten fant det sannsynlig at Zoloft hadde gjort ham voldelig.
I Wyoming, USA måtte SmithKlineBeecham betale 6,5 millioner dollars til de pårørende, etter at Donald Shell drepte sin familie og seg selv under påvirkning av Paxil/ Seroxat.

Kreativitet og nevroser
Komponisten Jeff er en av Dr. Healy’s pasienter. Da han oppsøkte Healy for 12 år siden slet han med angst og depresjoner. Han ble foreskrevet Prozac. Jeff selv forklarer virkningen han fikk av medikamentet som skremmende. Han ble en helt annen person. Noen dager kunne han føle seg helt fryst og fastlåst ute av stand til å foreta seg noe. Musikken skremte ham. Det var som om musikken hans var død fordi han selv følte seg emosjonelt død.
Etterhvert endret mønsteret seg. Jeff følte som om tankene og verden rundt ham gikk på hurtigspoling fremover. Han ble overmannet av en veldig stressfølelse.
Som hos de andre, kom de motsatte virkningene smygende. Han ble emosjonelt avstumpet og mistet engasjement. Han ble også tiltrukket av fare, og tok seg selv i å råkjøre og oppsøke farefylte situasjoner – noe som i følge ham selv var helt uvanlig til ham å være.

Uforutsigbare reaksjoner
Dr. Bonnie Aronowitz forklarer det innledende velværet ved medisinering slik:

-Følelsene blir dempet og det føles behagelig for et menneske som har følt for mye i lang tid. Du får mer energi men mindre kraft. Man skulle tro at disse to begrepene har samme betydning, men slik er det ikke. Man får mer energi til f.eks. rydde i sokkeskuffen, men mindre kraft til å forandre livet sitt.

Da man på 80-tallet skulle markedsføre SSRI, hadde legemiddelindustriens tester vist at en stor andel brukere ble voldelige eller suicidale. En rekke lyktes i å ta sitt eget liv. Dette visste man altså allerede FØR medisinen kom på markedet.
Legemiddelprodusentene påstod, og påstår fremdeles, at forekomsten av vold og selvmord skyldes ofrenes sykdom og ikke medikamentene.
Dr. Healy mener dette er inkorrekt.

- SSRI gjør til og med friske forsøkspersoner bekymrede og forvirrede. Deres sinnstilstand blir kaotisk av medisinene. Personer helt uten selvmordstendenser begynner med voldelige tanker.”
Det kan se ut til at det finnes en liten andel mennesker som IKKE skal ha dette medikamentet. En liten, men likevel virkelig, andel mennesker.

Det har skjedd en holdningsendring de siste årene. Pakningsvedleggene har blitt mer informative, også om skader. Likevel vet ikke de fleste som tar SSRI at de kan bli rammet av alvorlige bivirkninger. Hvordan kan dette være tilfelle?

Markedsføringsstrategier
SSRI har blitt mer et markedsføringskonsept enn legemiddel. Man har lansert en teori om at mennesker med angst og depresjoner mangler et signalstoff i hjernen; Serotonin. Hvis nivået av serotonin er feil, vil vi ikke fungere som vi skal. Tilføres stoffet blir alt som det skal være.
Både Healy og professor Edward Shorter rister på hodet av dette argumentet.

-Man har aldri klart å påvise forstyrrelser av serotonin-nivået hos deprimerte mennesker.
Vi vet ikke hva som forårsaker depresjon, men vi vet at SSRI påvirker serotonin-nivået. Som kjent er ikke dette like vellykket hos alle.
Markedsføringspråket har forandret vår kultur i den grad at alle har blitt påvirket. Alle tror at mangel på serotonin fører til depresjon, men det finnes ikke bevis, sier Healy.
Vi snakker i dag om SSRI og kjemi som vi tidligere snakket om Freud og seksuelle komplekser. I perioden 1940 til 1960 hadde vi en mengde “psykobabbel”. – En slurvete omgåelse av fakta. Dette har blitt endret til “biobabbel” – en terminologi rundt serotonin som folk tror seg å forstå men som i virkeligheten er meningsløs.

Professor Shorter sparer heller ikke på kritikken til til fagekspertisens syn på SSRI.

- Selective serotonine reuptake inhibitors er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av depresjon på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!”
Tanken om biologisk psykiatri spekket med “vitenskap” om hjernefunksjoner, har forført en hel faggruppe. Termen SSRI stammer dog ikke fra vitenskapen, men fra legemiddelindustriens markedsføring.

Nye målgrupper og overdiagnostisering
Til tross for ny viten rundt SSRI øker både bruken og bruksområdene.
I 2002 har 36 millioner mennesker tatt Prozac og over 100 millioner Paxil/ Seroxat. Uforholdsmessige store mengder skrives fortsatt ut. Og en stor andel foreskrives barn.
Fler og fler barn diagnostiseres med sosial angst.
Dr. Tilly Tansey ved UC London mener at man kan mistenke at syndromer oppfinnes for å passe et tilgjengelig medikament.

- Nye “psykdommer” skapes for å passe legemidlene. En slik lidelse er sosial angst. Altså; Først var medikamentet, så kom lidelsen.
Slik skapes nye markedsnisjer. Man kan få inntrykk av at sosial angst nærmest har nådd epidemiske tilstander. Sosial angst hadde ingen hørt om før legemiddelindustrien sa de hadde et medikament mot det. Og hovedandelen av pasienter med diagnosen sosial angst er sjenerte barn.

Shorter anser det livsfarlig å medisinere sjenerte barn.

- Når man ikke vet noe om hvilke langtidsvirkninger SSRI har på en hjerne i utvikling, er det grunn til å rope varsku.
Angst kan deles inn i utallige kategorier. Man har tvangsnevroser, posttraumatisk stress, panikkangst, fobier, etc. etc, og nå altså “sosial angst”. Normale egenskaper og personlighetstrekk patologiseres for å rettferdiggjøre medisinering.

- Å medisinere barn kan være en farlig tabbe, sier Dr. Aronowitz. Voksne kan ha lang fortid med tilpasningsproblemer og det vil da være påkrevd å forsøke medisin. Barn har ikke denne fortiden. Ved å medisinere dem vet vi ikke hvilke naturlige mekanismer som blir satt ut av spill.

Blair, en ung kvinne på 17, slet med utilpasshet i sosiale sammenhenger og ble satt på Seroxat. Hun fungerte i utgangspunktet bra på skolen og hadde egentlig ingen problemer med å få venner. Men i noen sammenhenger ble hun sjenert og sky, og familien følte dette hindret henne i å utfolde seg. Hennes mor, som helt sikkert bare ønsker det beste for sin datter, står frem og sier:

- Jeg unner min datter mer av livet. Mer glede, mer lykke, mer latter. For noen er det nok å bare klare seg. Vil man yte sitt fulle potensiale, finnes det hjelpemidler. Å bare klare seg var ikke bra nok for oss…

Ingen mente at Blair var mentalt syk. Men hun kunne bli mer selvsikker.
Hennes behandler, Charles Wuhl, mener at det ikke bare er syke mennesker som bør få tilbud om medisin. Blair er en ungdom som KAN fungere bedre og oppnå sitt fulle potensiale ved hjelp av medisin. På sikt ser han gjerne at hun forsøker å trappe ned for deretter gå helt av medisinen, men dette må skje når hun føler seg rede for det.

En av Wuhl’s andre klienter, Brett, har tatt Seroxat i fem år. I følge hans foreldre var han en glad og sosial frem til 12-års alderen. Da ble han mer innesluttet og reservert. Dette førte til konfrontasjoner og krangler i hjemmet, og foreldrene søkte hjelp for ham.
Brett har også venner han føler seg trygg og åpen sammen med. Det er når han møter nye mennesker han blir reservert og føler seg hemmet. Han var redd for hva andre syntes om ham og fikk et anstrengt forhold til ukjente. Med Seroxat mener han at dette problemet er løst. Han vil dog fortsette å gå på SSRI. De har blitt hans krykke, og han føler seg utrygg på tanken uten.

Aronowitz og Tansey er enige om dette:

- Å undertrykke naturlig stress og angst kan være farlig. Kroppen må få lov til å lære seg å håndtere problemer.
Dette er en av grunnene til at folk blir avhengige av SSRI-medikamenter.
SSRI kurerer ikke – de lindrer, demper, fjerner toppene av plagene. Når du slutter er du tilbake der du var, eller du har det verre enn før.

Man poengterer nå viktigheten av å trappe ned uhyre langsomt. Men det har vist seg for mange at uansett hvor forsiktig man seponerer oppstår det alvorlige og langvarige problemer.

Alastair Benbow i GlaxoSmithKline, UK, innrømmer problemet, men mener det er håndterlig. Han vil heller ikke kalle Seroxat avhengighetsskapende, eller problemene som oppstår ved med.slutt for abstinenser, selvom GSK det siste året har måttet legge til en advarsel mot avhengighet i pakningsvedlegget i tillegg til råd om seponeringsstyring.

Dr. Healy er uenig med GSK.

- Dette er abstinens! Fordi når man trapper ned begynner problemene. Trapper man opp igjen avtar problematikken. Dette er abstinens fordi brukerne får problemer de aldri har hatt før medisinering.
Det finnes mennesker som får så store problemer at de aldri kan slutte. Vi vet ikke hvor stor andel av brukerne dette er.

Healy mener legemiddelindustrien tvinger frem en fiendtlig oppfatning av medikamentene ved ikke å gi adekvat informasjon eller drive oppfølgende forskning.

- Å fjerne medikamentet vil også være en katastrofe. Man vil ha noe midt i mellom.
Det er vanskelig å dømme en medisin når vi ennå ikke kjenner virkningene den har på sikt. Dagens kliniske tester undersøker ikke det!
Erfaringer viser at medikamentet gjør noe. Her skulle forskningen ha begynt; Hvem er medikamentet bra for og hvem vil ta skade av det? Hva er langtidsvirkningene?
Vi er midt oppe i et gigantisk sosialt eksperiment som gir oss svar en gang i fremtiden…

For MotKur
L. Westbye
22.desember 2002

Denne artikkelen kan lastes ned som word-dokument

Dr. David Healy
Qualified from University College Dublin in 1979.  Post-doctoral degree on Biochemical Markers in Depression.  Clinical Research Associate in psychiatry in University of Cambridge 1986 – 1990.  Reader in Psychological Medicine in University of Wales College of Medicine, Director of the North Wales Department of Psychological Medicine from 1992.  Former Secretary of the British Association for Psychopharmacology.  Author of over 120 peer reviewed articles and 12 books, including the reference history of the antidepressants – The Antidepressant Era, Harvard University Press – and The Creation of Psychopharmacology, Harvard University Press.  Other books include a three volume series of interviews – The Psychopharmacologists Volumes 1-3.  

The David Healy Affair
There has been international media coverage of the events surrounding the University of Toronto's withdrawal of a formal job offer to the psychiatrist David Healy. Interest has been aroused because of the suggestion that the job withdrawal was a consequence of the clash of interest between academic freedom and the commercial interests of pharmaceutical companies. Indeed, these specific events have raised much more general concerns about the possible influence of large corporations on intellectual debate in Western democracies.